FØLGENDE ER EN DEBATT SOM PÅGIKK I HODET MITT under rivningen av statuer sommeren 2020:
H: Jeg håper at så godt som alle følte forderdelse over synet av demonstranter som rev ned og ødela en statue av en konføderasjonssoldat i Durham, etterfulgt av spytting og sparking mot skulpturen. Det lokalpolitiske lederskapet hadde nemlig lite annet enn forståelse for handlingen. Et utdrag fra George Orwells 1984 er i stunder som dette verdt å trekke fram:
«Every record has been destroyed or falsified, every book rewritten, every picture has been repainted, every statue and street building has been renamed, every date has been altered. And the process is continuing day by day and minute by minute. History has stopped. Nothing exists except an endless present in which the Party is always right.»
Å fjerne historien til sine fiender, vekker ikke stort annet enn vemmelige assosiasjoner. Som et alternativ tror jeg ordene til tidligere utenriksminister Condoleezza Rice var velveide:
«I’m a firm believer in keep your history before you. And so I don’t actually want to rename things that were named for slave owners. I want us to have to look at the names and recognize what they did, and be able to tell our kids what they did and for them to have a sense of their own history.»
V: Jeg deler heller troen på den politisk vedtatte løsningen, som ikke er å ødelegge eller gjøre hærverk på statuene, men å flytte dem til museer.
I Moskva, St. Petersburg, Praha, Budapest, Tbsili og andre øst-europeiske byer har dette vært løsningen for tonnevis av statuer fra sovjetæraen, for å gi deg en annen assosiasjon enn de vemmelige. Et ypperlig eksempel på dette er det kjente Fallen Momument Park like utenfor Moskva, husende 900 sovjetiske kunstverk, eller Memento Park i utkanten av Budapest. Fra hjemmesidene til sisnevnte:
«Displayed in the Park are 42 pieces of art from the Communist era between 1945 and 1989, including allegorical monuments of «Hungarian-Soviet Friendship» and «Liberation», as well as statues of famous personalities from the labour movement, soldiers of the Red Army and other gigantic pieces: Lenin, Marx, Engels, Dimitrov, Captain Ostapenko, Béla Kun and other «heroes» of the communist world. A favourite with visitors is the Liberation Army Soldier. A hammer-and-sickle flag in its hand and a cartridge-disc machine pistol hanging in its neck make the statue complete. This 6-meter tall statue of the evil-eyed Soviet soldier once stood on the top of Gellért Hill in central Budapest, well-seen from every direction.»
Selvsagt skal man ikke utslette historien, den må vi lære av. Men ville det ha vært et innbydende syn om gigantiske statuer av sovjetiske despoter fortsatt raget over øst-europeiske byer, eller om det tyske bybildet var dominert av nazistisk symbolikk? Som den afroamerikanske CNN-ankeren Don Lemon bemerket om slaveriet sist uke: «Dette var vårt Holocaust.»
Den britiske journalisten Peter Hitchens – som levde i Moskva før, under og etter Sovjetunionens kollaps som utenrikskorrespondent – har også skrevet klokt og prinsipielt om saken:
«East Berlin is pretty good at this. It’s city government has deliberately not sought to wipe out all memories of the Communist past. Many of the old street names and some of the monuments rightly survive. They mark real events and important people. But statues of actual Communist despots do not survive in the places where they once established dominance, or with the esteem, they once held.
[…] I approved of the removal, and of the decision to keep them.»
Og han fortsetter:
«For statues are propaganda, and a major purpose of propaganda is to overawe and reinforce the sense of powerlessness among the losers in political struggles.
And the Confederate statues, far from being (as I had thought) remembrances of the bitter, sad years immediately after the Civil War, turn out in many cases to have been put up in the 1920s to make rather nasty political points [against civil rights].»
Vi skal heller ikke glemme at konføderasjonen erklærte krig mot eget land – og tapte. Om man ønsker statuer i sine bykjerner, bør man ikke da se til å vinne den fordømte krigen, som TV-verten Bill Maher utbrøt i sitt program Real Time? Og om man erklærer krig mot eget land, er man ikke da å regne som en forræder?
En kan også undre seg over hva republikanere ville ha syntes om det var statuer av svarte supremasister som utsmykket amerikanske parker og plener. Kanskje synet deres på saken da ville ha vært noe annerledes farget.
H: Grunnlovsfedrene i USA erklærte også krig mot eget land med uavhengighetserklæringen, ingen vil vel mene at det kvalifiserer dem som forrædere, snarere som frigjøringskjempere. Historien skrives kanskje av seierherrene, men det endrer den ikke.
Det er vel trygt å anmode at du ikke oppfatter analogien til Talibans destruksjon av Buddha-statuer eller IS sin vandalisme mot babylonske artefakter som rettferdig? Selv NRKs utenrikskorrespondent, Joar Hoel Larsen, har trukket den. Det med henvisning til et konføderasjonsmomument som ikke kan flyttes – Stone Mountain:
«Det mest utfordrende er Stone Mountain i Georgia der man finner det enkelte kaller «The Confederate Mount Rushmore». De tre fremste sørstatsprofilene er hugget inn i stein: President Jefferson Davis, general Stonewall Jackson, og Robert E. Lee.
Alle til hest høyt opp i en bratt fjellvegg.
Relieffene er nærmere 100 meter høye. De kan ikke flyttes. De må ødelegges. Som en slags ideologisk parallell til det Taliban gjorde med Buddah-statuene i Afghanistan i 2001, de likte heller ikke det de så.»
Demokratenes Stacey Abrams har fremmet forslag om å ta frem dynamitten der.
Heller ikke din referanse til Russland, og deres forhold til sine mørkere kapitler i historien, maler et fullstendig bilde. Da Vladimir Putin fikk spørsmål om gjenreisning av Stalin-statuer i Russland i 2013, viste han til statuen av Oliver Cromwell, den militære diktatoren på 1650-tallet i kjølvannet av den engelske borgerkrigen, utenfor Westminster i London:
«What is the essential difference between Stalin and Cromwell? Can you tell me? No difference. […] His statue is still standing. No one is going to remove it. The essence is not in these symbols, but in the need to treat with respect every period of our history.»
Robert E. Lee kjempet for en uhyggelig sak, men han var like fullt en fremragende general og sentral historisk figur. Det kontinentale Europa har ikke fjernet statuene av Napoleon Bonaparte, Italia lar statuene av de romerske keiserne stå, og Storbritannia har fortsatt sin Oliver Cromwell. Historien kaster ofte mørke skygger, men det er ingen grunn til å demontere den. Det er hva barbarer gjør.
Hvordan lære av en fortid man er opptatt med å fjerne?
Både George Washington og Thomas Jefferson eide slaver. Skal de også stues vekk fra offentligheten? Vi kan ikke rive ned statuene av Ludvig Holberg i Oslo og Bergen fordi han hadde eierskap i det dansk-norske slaveriselskapet. Vi kan ikke brenne bøkene til Knut Hamsun, selv om han næret sympatier for nasjonalsosialismen.
Der man brenner bøker, vil man til slutt brenne mennesker, og der man smadrer statuer, vil man til slutt smadre mennesker. Inntil veldig nylig forstod man at en ikke kan dømme mennesker i fortiden på basis av en endret moralsk zeitgeist. Går man langt nok tilbake i tid, var slaveriet en allment akseptert praksis.
Hvor er det begrensende prinsipp?
V: Det er spørsmålet som rører ved dilemmaets kjerne.
Hva mange av karakterene du trekker frem har til felles, er at de ikke hedres på grunn av deres karakterbrister, men på tross av dem. Holberg og Hamsun feires for sitt forfatterskap, ikke for deres befatning med slaveriet eller nasjonalsosialismen. Det er dermed riktig at statuen til Holberg fremdeles står utenfor Nationaltheatret, mens Snorremomunentet i Slottshagen, reist under okkupasjonstiden, ikke gjør det. Det har å gjøre med kontekst.
En finner ulike forbehold i de andre eksemplene du trekker frem. Oliver Cromwell var en skikkelse viktig i Englands overgang til parlamentarismen. Gjenlevninger fra Romerriket er selvsagt av større arkeologisk verdi enn amerikanske statuer reist som propagandaformål på 1920-tallet.
Hvor Washington og Jefferson minnes for sine bidrag til amerikansk selvstendighet, og som arkitekter av den nye republikken, minnes konføderasjonsgeneralene først og fremst for sitt forsvar for slaveriet som institusjon. Det er den form for distinksjoner som ofte viskes ut i debatten.
Du har rett i at man ikke bør dømme individer i historiens rettsal for moralske forbrytelser som på deres tid ble ansett som normen. Det er derimot ikke tilfellet her. Den amerikanske borgerkrigen var det nettopp en strid mellom abolisjonister og slavetilhengere. En del av skulpturene ble, som vi har vært inne på, reist lenge etter borgerkrigen simpelthen for å markere motstand mot utvidede borgerrettigheter.
H: Handlet den amerikanske borgerkrigen utelukkende om retten til å fortsette slaveriet, slik konføderasjonens konstitusjon garanterte, eller dreide det seg kanskje om noe mer, som for eksempel statlige rettigheter?
V: Hvorfor jaget sørstatene uavhengighet? Nettopp for å verne om slaveriet, avgjørende for den bomullsbaserte økonomien i de mindre industrialiserte sørstatene. Det kommer man ikke utenom.
H: Hvilket lys setter så begivenhetene Abraham Lincoln i? Hans primære mål var åpenlyst å bevare unionen, ikke å frigjøre slavene. I et brev han førte i pennen i 1862, kan man lese følgende:
«If I could save the Union without freeing any slave I would do it.
If I could save it by freeing all the slaves I would do it.
And if I could save it by freeing some and leaving others alone I would also do that.»
Han gav uttrykk for synspunktet med tungen også, blant annet i sin første innsettelsestale i 1861:
«I have no purpose, directly or indirectly, to interfere with the institution of slavery in the States where it exists. I believe I have no lawful right to do so, and I have no inclination to do so.»
Betyr dette at også Lincoln falt på feil side av den moralske konflikten i sin tid, og at Lincolnmomumentet i Washington D.C. skal bli det neste målet? Historie er en kompleks sak. Ved å åpne en dør til å fjerne de delene av den man opplever som ukomfortable, åpner man også døren for at andre fjerner det de ikke liker. Hvor skal det ende?
V: Du har helt rett i at historien er kompleks. Og der Lincoln beskyttet rømte slaver, jaktet Robert A. Lee dem ned og fikk dem pisket. Der Robert A. Lee kjempet på siden av slaveriet, kjempet Lincoln til syvende og sist på abolisjonistenes side, noe som muliggjorde opphevelsen av slaveriet. Det var også Lincoln som til slutt erklærte frigjøringen av slavene, den 1. januar 1863.
Jeg vil avslutte med bidraget til den konservative Fox News-kommentatoren Charles Krauthammer til debatten, for han tydeliggjør en annen ytterst viktig distinksjon – den mellom bakgrunnen til de ulike konføderasjonsstatuene:
«Some of the statues were sincerely held tributes, some of them by the Union, to their fallen comrades in the Confederacy as a symbol of reconciliation and sort of the better angels. I will commend your viewers to go to Arlington National Cemetery, remember, the cemetery of the victorious union, go to section 16, it is devoted to a monument to the Confederate soldiers buried there, arrayed around this monument with a very touching inscription speaking about these men, these Confederates «in simple obedience to duty as they understood it. These men suffered all, sacrificed all, dared all, and died.» You wouldn’t want to touch that. That is almost sacred.
Now, on the other hand, 100 years later, many Southern states put up statues to the Confederacy, as symbols of not the Civil War, but of their resistance to civil rights, and to Supreme Court rulings and desegregation. That’s a very different category. And that’s where I think it’s far more problematic. That’s why I think it’s simply a mistake to say categorically yes, we keep them all, or categorically no, we take them all away.»
Olav Drange Moen 