DYBDEARTIKKELEN MIN HOS SIVILISASJONEN, Ukraina: Den lange veien til krig, har for det meste fremkalt positive tilbakemeldinger. Dermed kommer jeg til å respondere på den type motgående påstander som sirkulerer andre steder i det offentlige ordskiftet.
«Bare Russland kan klandres for Ukraina-krigen. Dem som kritiserer Vestens handlinger opptrer som Putin-apologeter.»
Sett at en sjakkspiller flyttet løperen sin inn i et truet felt han enda ikke forsvarte selv, for så å velte hele spillbrettet i moralsk indignasjon så fort brikken ble slått ut. Ville det ikke være klokere å tilpasse sin strategi eksistensen av motspillerens brikker og manøvrere seg rundt dem?
Den moralske feilslutningen virker å underbygge mesteparten av mine meningsmotstanderes argumentasjon i Ukraina-spørsmålet. De slutter fra det som er ønskelig til det som er sant. Om du forholder deg til den harde realpolitiske virkeligheten, etterlates de med det falske inntrykket av at du utøver et moralsk forsvar av denne.
Det er som å se en gal mor dytte ungen sin ned i løveburet i dyreparken, hvor det rives i filler foran forskrekkede besøkende. Når du spør hva i himmelens navn hun har gjort, vender hun seg mot deg og svarer bebreidende: «Er du venn av løven?»
Omtrent halvparten av befolkningen synes ikke å skjelne forskjell mellom empiriske og normative påstander. Konsepter som årsakssammenhenger, konsekvensanalyse og strategisk tenkning fremstår fremmedartede for dem. Det eneste de later til å forstå, er hvor edle motiver de har, hvordan dette rettferdiggjør farlig eskalering ad nauseam, og hvor gjennomført onde de som er uenige med dem må være.
Jeg tror de mener godt, men det er de ikke alene om. Å kritisere Putins autokratiske regime er vel og bra, men det tar deg bare til et visst punkt. Det utgjør i hvert fall ingen utenrikspolitisk strategi. Vi kan kontrollere hva Putin foretar seg like lite som de sjokkerte vitnene i dyrehagen kan diktere løvens atferd. Den eneste måten vi kan forme fremtiden på, er gjennom våre egne handlinger.
Å benekte at Vesten har gjort noe som helst galt forut for Ukraina-krigen, er å lande på den fatalistiske slutningen at krigen ville ha forekommet uansett hva vi foretok oss. Den tror jeg er historisk uholdbar. For jeg så ulykken komme selv. Som jeg skrev tilbake i 2015, i artikkelen Vesten ruster ned, resten ruster opp:
«Rikskansler Otto von Bismarck ble under den bulgarske krisen (1885-1888) forsøkt overbevist av sin generalstab om at maktbalansen var i ferd med å tippe på Balkan, og at en krig mellom stormaktene ikke var til å unngå. De kom med formaninger om at Tyskland måtte gå til preventiv krig.
«Preventiv krig,» avviste den konservative statsmannen forslaget med, «er som å begå selvmord i frykt for å dø.»
Det ble således ingen krig mellom stormaktene i Europa på 1880-tallet. Dessverre var ikke Bismarcks politiske etterkommere like kloke som ham, og i 1914 gikk Tyskland til preventiv krig da en ny krise oppstod på Balkan …
På den andre siden har man politikere av Støre-stripen. De som betoner dialoglinjen, er overbevist om at stormaktspolitikkens tid er omme, fordi det hadde vært ønskelig om det var slik, og som synes at forsvaret er en naturlig budsjettpost å kutte i, uavhengig av hva som utspiller seg ute i verden.
Vesten er i dag full av slike. De ansettes endog som generalsekretærer for NATO …
Vladimir Putin, i likhet med så mange andre statsledere der ute, er en machiavellisk skikkelse. Overfor slike er ikke fred oppnåelig gjennom diplomati alene. Ei heller gjennom frysing av bankkontoer.
Nei, selv ikke en fordømmende pressemelding fra sjefsbyråkratene i Brussel om at det har forekommet brudd på folkeretten er – tro det eller ei – tilstrekkelig.
Ønsker man fred, hvilket bør være målet til ethvert oppegående menneske, må man nødvendigvis avskrekke aggresjon med troverdige forsvarskapabiliteter. Det var det som holdt freden mellom blokkene under den kalde krigen, og som manglet i 1939-40.
Trendene [av svekket europeisk forsvarsevne] som gis uttrykk for i tallmaterialet til SIPRI er derav urovekkende, for de som har freden kjær.»
Og som jeg sa i et intervju i 2017, på et tidspunkt jeg ble nokså uglesett for å støtte Trumps press om å jevne ut byrdefordelingen i NATO:
«Et mer konstruktivt forhold til Kreml er selvsagt ønskelig, men man skal heller ikke se seg blind på Putin. Han er åpenlyst en høyst intelligent mann, som kjenner sin Tukydid og Metternich. Som de russiske tsarene i det 19. århundre har han store realpolitiske ambisjoner i det han anser som Russlands interessesfære. Kunsten er å avskrekke et slikt imperialistisk prosjekt uten å konfrontere. Der er økte forsvarsutgifter i NATO helt avgjørende, og det er godt at Trump endelig har tatt tak i problematikken.»
I stedet gjorde man det stikk motsatte, ved å sette sin lit til konfrontasjon uten avskrekkelse. Ikke akkurat Clausewitz verdig.
Vestmaktenes Ukraina-strategi har vært ekvivalent med å flytte en løper inn i et felt truet av motspillerens dronning, i illusjonen om at det vil gå bra hvis man sikrer den med en bonde først i neste trekk.
Som tidligere diskutert, var jeg svært isolert i min forakt for Maidan-revolusjonen. For denne uanstendige holdningen – du vet, å være imot å skyte sine medmennesker i hodet fordi man ikke fikk viljen sin ved valgurnen – ble jeg selv refundert av alternative medier. Nå vet vi med sikkerhet at å støtte det blodige kuppet var en kjempeblunder. Hadde det ikke skjedd, ville det aldri blitt borgerkrig i Ukraina, man ville ikke ha åpnet et kaotisk rom for Russland å intervenere i, og dagens humanitære katastrofe ville bare ha forekommet i et alternativt univers.
Gruppen som har tatt til orde for å bygge ned Europas forsvarsevne, er skremmende overlappende med den som har vært mest påståelig i utenrikspolitikken overfor Russland. De har kombinert nedrustning med eskalering. Dette har, i sin inkoherens, vært uklokt, det har vært uansvarlig og det har vært ytterst farlig. Å være en hauk er én ting, men hva slags tanker skal man gjøre seg om hauken som vifter med en vannpistol?
De samme kreftene som lot seg rive med av propagandaen om at vi måtte okkupere Afghanistan i tyve år «så jenter kan gå på skole», at Irak måtte invaderes så USA kunne «nøytralisere deres masseødeleggelsesvåpen», og at de islamistiske opprørerne i Libya og Syria var «liberaldemokrater som ønsker å bli som oss», blokkerte også for et vestvendt Russland etter Sovjetunionens kollaps; utløste borgerkrigen i Ukraina gjennom å støtte Maidan-revolusjonen; ekspanderte inn i deler av den russiske interessesfæren man dessverre ikke kunne avskrekke aggresjon fra; og roper nå etter direkte konfrontasjoner mellom atommakter.
Det finnes selv dem som mener at Ukraina må kjempe helt til de har vunnet tilbake Krim og hele Donetsbassenget, og ikke vike så mye som en millimeter i forhandlingene. Hvor tilfredsstillende det må være å brøle som om man var William Wallace, tusenvis av kilometer unna der rakettene slår ned. Så enkelt det er når det ikke er ens egne barn som dør.
For Guds skyld, tenk. Det beste man kan gjøre nå er å påføre Russland en hengemyr i Ukraina militært (forutsetningene for dette er bedre enn da det lyktes mot et sterkere Sovjetunionen i et svakere Afghanistan på 1980-tallet), prøve å få Kina til å legge press på dem, og gjøre alt som står i vår makt for å finne en diplomatisk løsning på denne bunnløse tragedien.
«Det finnes ingen interessesfærer. Nasjoner må selv få velge hvem de skal alliere seg med uten å bli straffet av stormakter.»
Det ville så klart være hyggelig å vinne lotteriet uten å løse inn en billett, men det gjør det ikke mer sant. Skulle en handle ut ifra forestillingen om at det var det – ved å si opp jobben, selge leiligheten og ta opp enorme forbrukslån man aldri kunne betjene – ville det ha båret fryktelig galt av sted med privatøkonomien.
Vær så snill, la oss ikke falle ned på det nivået når skjebnen til nasjoner, og sivilisasjonen selv, står på spill.
En kan ikke bestemme på stormaktenes vegne at de ikke har interessesfærer. Det avgjør de fint på egenhånd, om vi liker det eller ei.
Skulle vi overse denne brutale realiteten, kunne vi snarest påbegynne den formelle prosessen med å forberede Taiwan som NATO-medlem. Beklageligvis ville dette umiddelbart ha utløst en internasjonal krise, med en katastrofal krig som ødela millioner av menneskeliv som et mulig utfall.
Å advare mot dette gjør deg ikke til en tilhenger av en slik krig. Det gjør deg ikke til en Kina-apologet. Det betyr ikke at du er en fiende av et fritt og uavhengig Taiwan. Nei, det betyr tvert om at du prøver å bevare både freden og friheten, fremfor å utvise de geostrategiske ferdighetene til en sjimpanse.
Monroe-doktrinen fra 1823 plasserte hele den vestlige halvkule i USAs interessesfære, noe de vitterlig har demonstrert med en lang serie av innblanding i latinamerikanske land.
Var det likevel ansvarlig av Sovjetunionen å utplassere missiler på Cuba i 1962, det nærmeste man har kommet utslettelsen av organisert menneskeliv? Lot dette seg rettferdiggjøre av at land selv velger sine alliansepartnere? Eller er en slik forståelse av verdensaffærene nærmest barnaktig i sin godtroenhet?
Denne godtroenheten er en viktig årsak til at vi er tilbake i marerittet grusomt detaljert i Anne Applebaums bok Red Famine: Stalin’s War On Ukraine (2017). Moskvas brutale prosjekt med å kvele nasjonsbyggingen i Ukraina – med utsulting, ødeleggelse av deres kulturarv og statsterrorisme – følger en lang og blodrød historisk tråd, fra Peter den store til Stalin og nå videre til Putin.
Når et land er forbannet med en så ubarmhjertig plassering på kartet, har det å opptre forsiktig. Jeg kunne ønske at det ikke var slik, men kosmos er dessverre ingen ønskebrønn.
«Kriger som dette skulle man tro hørte fortiden til.»
Bare om man har et historisk perspektiv spennende fem minutter.
«Det ble aldri inngått en skriftlig avtale om at NATO ikke skulle ekspandere østover.»
Dette tilslører det historiske faktumet at løftet tross alt ble gitt. George Washington University har tråklet seg gjennom de deklassifiserte dokumentene og funnet garantien bli gitt ved hele tredve anledninger i perioden 1990-1991, av vestlige ledere, toppdiplomater og generalsekretærer.
«NATO er en forsvarsallianse.»
Var de en forsvarsallianse i Jugoslavia i 1999, hvor de bombet TV-stasjoner, tog fulle av mennesker, sykehus, skoler og den kinesiske ambassaden? Var de en forsvarsallianse i Afghanistan eller Libya? Handler man utelukkende defensivt om en retter missiler mot fremmede lands byer?
NATO-land isolerte ikke Saudi-Arabia over deres invasjon av Jemen i 2015, vel så barbarisk som hva Russland gjør i Ukraina. De har samarbeidet med dem. Norge har selv bidratt med store mengder våpeneksport. Nordmenn har etter min viten ikke markert sin solidaritet ved å heise, bære eller poste det jemenittiske flagget på profilbildene sine på Facebook.
Jeg kan allerede høre anklagen om «whataboutism» i det fjerne, men siden når ble påpekningen av hykleri en feilslutning? Det ville være en feilslutning å forsvare et onde med henvisning til et annet onde, som å si at Russland kan ta seg til rette i Ukraina i 2022 fordi USA invaderte Irak i 2003, men å kritisere begge ondene er helt konsekvent.
Poenget er at rivaliserende stater ikke oppfatter NATO utelukkende som noen forsvarsallianse, men som en koalisjon med enormt offensivt potensial, med god grunn.
Sverige og Finland har beholdt sin nøytralitet utenfor NATO. Norges strategi under Den kalde krigen hadde beroligelse som bærebjelke. Dette ut av hensyn til prinsippene som dikterer internasjonal politikk, ikke ut av forakt for prinsippet av nasjonal suverenitet.
Russland har sammenhengende kalt prospektet for en NATO-ekspansjon inn i Ukraina for en «eksistensiell trussel». Sist gang de gjorde tilsvarende var over Georgia i 2008, som de invaderte. Burde ikke det ha gitt grunnlag for større varsomhet?
«Volodymyr Zelenskyj er vår tids Winston Churchill.»
Jeg har aldri riktig forstått meg på Churchill-kulten. Den synes å tiltrekke seg den type mennesker som elsker å posere som tøffe i utenrikspolitikken, alltid mot en innbilt Hitler, men som aldri er å finne i nærheten av noen krigssone.
Alle som prøver å nyansere er i deres øyne en Neville Chamberlain. Som faktisk ikke var et fjols, som han har fått rykte på seg for å være. Hadde det ikke vært for hans «peace in our time», ville britene ha blitt kastet inn i krigen før de rakk å produsere nok Spitfire-fly til å motstå Luftwaffe. Chamberlain forstod naturen til den nazistiske trusselen, men også at den britiske hæren var i en altfor dårlig forfatning til å hamle opp med den, så han vant landet sitt dyrebar tid til å ruste opp. Dette kan ha endret utfallet av krigen, så la oss for all del slutte å bruke navnet hans som en fornærmelse.
I biografien om Churchill av Roy Jenkins ser man først og fremst konturene av en prinsippløs opportunist, fornøyd med å skifte mening fra dag til dag, med makt og berømmelse som sine eneste rettesnorer. Ikke en mann av mitt hjerte.
Han kunne være nådeløs, som sett ved den påførte hungersnøden i Bengal, ofringen av britiske sivile under tyske luftangrep for å skjule at man hadde knukket Enigma-koden, og regelrett folkemord mot uskyldige tyskere, særlig med brannbombingen av Dresden og Hamburg.
Legger vi alt dette til side, var Churchill samtidig en formidabel, ragende figur. Han utkjempet kriger, mestret det engelske språket som få andre har gjort, og var ingen tåpe (selv om den intellektuelt overlegne Charles De Gaulle oppfattet ham som en). Han forstod hva som tjente sitt eget lands interesser.
Zelenskyj har noen beundringsverdige kvaliteter – hans mot, patriotisme og karisma kan ingen ta fra ham – men han er simpelthen ikke i samme kategori av mennesker. Han har også gjort og sagt noen ganske dumdristige ting i opptakten til krigen.
Vi vet at Russland allerede begynte troppeoppbyggingen 25. mars i fjor. Vi vet også at dette var dagen etter at Zelenskyj slo seg på brystet og sa at Krim skulle gjenerobres, militært ikke realistisk og i Kreml lest som en krigserklæring. Da situasjonen eskalerte, fremmet han trusler om å væpne Ukraina med atomvåpen. Ingenting av dette, er jeg redd, vitner om egenskapene til en klok statsmann.
Han har også stengt ned opposisjonelle TV-stasjoner og satt opposisjonsledere i husarrest, den type ting man med rette kritiserer det russiske regimet for.
Han virker likeglad til at Ukraina er det eneste landet i verden som tolererer en neo-nazistisk bataljon (Azov) under sin nasjonalgarde, som ikke lar seg unnskylde med at han selv er jødisk.
Dem som ikke tror at dagens Ukraina har et nazisme-problem, bes om å granske Roman Shukhevych nærmere, en av de mest sadistiske nazistene under andre verdenskrig. De bør lese om folkemordet han arrangerte mot polakker – i alt hundre tusen ble etnisk renset – og spørre seg selv hvorfor ukrainske myndigheter ærer en slik mann ved å produsere mynter og frimerker med hans bilde på dem, gi han æresmedaljer og titler post-mortem, og kalle opp gater i Kiev etter ham. Vestlige journalister er stasjonert i Lviv, samme by hvor den største fotballstadionen fra og med 2021 bærer hans navn. De vet utmerket at det moderne Ukraina har sine skyggesider.
Dogmatikere vil sikkert mistolke dette som Russland-apologetisme. Det er ingen slik ting. Jeg har gjort det ettertrykkelig klart at hva russerne bedriver i Ukraina er statsterrorisme, og at deres regime er tyrannisk og kleptokratisk. Også Russland har sine nazister, sett for eksempel ved den paramilitære Wagnergruppen. Det er snarere erkjennelsen av at vestlige medier ikke forteller sine lesere, seere og lyttere hele sannheten om hva som har foregått i Ukraina de senere årene, og de gufsete vindene som blåser over det landet.
Medias oppdrag i et fritt samfunn bør aldri være å bedrive ukritisk, nesegrus hyllest av viktige spillere på den internasjonale scenen, men å belyse sannheten på en kritisk, nøktern og nyansert måte. Å tro at elektoratet ikke tåler det hele og fulle bildet, er en mentalitet autoritære land verdig. Det eneste den gir oss, er et mindre opplyst elektorat, en farlig tilstand.
Sanseapparatene har evolvert for å gi oss sannferdig informasjon om våre omgivelser, slik at vi kan navigere oss i disse på en best mulig måte. Det er medienes rolle å være et samfunns øyne og ører. Mater de oss med ufullstendig eller feilaktig informasjon, øker dette faren for at vi trår feil.
La oss ikke komme i situasjonen beskrevet av Mark Twain, der den som ikke leser avisene er uinformert, mens den som leser avisene er feilinformert.
«Russland taper hardt i Ukraina. Dem som mener noe annet ter seg som komiske Ali.»
«Komiske Ali» ble kjent under Irak-krigen i 2003, da han som Saddam Husseins informasjonsminister kunne meddele at irakerne seiret på alle fronter mot den amerikanskledede overmakten.
Det minner litt om den vestlige dekningen i dag, der ukrainerne visstnok vinner alle slag, samtidig som Russland har fullstendig omringet Kharkiv, Mariupol og mange av de andre store byene, som de nådeløst bombarderer. Vennligst velg én av disse fortellingene, for de kan ikke begge være sanne.
Dette kan ikke forklares med at russerne er overtallige. Ukraina hadde før krigen 200.000 aktive militære, et tall som kan ventes å ha økt betydelig de siste månedene, mens russernes invasjonsstyrke teller 150.000. Et mer sannsynlig utfall enn at Russland bekjempes, er at de når sine mål i deler av sør og øst, mens motstandsdyktigheten vestover og nordover i landet blir for stor.
Selvsagt bedriver russerne skamløs propaganda, og mye tyder på at deres invasjon slettes ikke går på skinner, men hva med vestlig presse som baserer seg på informasjon fra ukrainske myndigheter? Vi blir fortalt at 12.000 russiske soldater er døde i Ukraina, og under 1000 ukrainske. Tror du på dette? Finnes det noen tenkende individer som tror at dette er sant?
Hvis Russland taper på slagmarken, hvorfor er det da Ukraina som gir etter ved forhandlingsbordet?
Sannheten er krigens første offer, sørgelig nok også her hjemme. Det norske samfunnet blir nemlig mer og mer likt det russiske, med hysterisk propaganda, aggressiv ensretting, stempling av tenkning som forræderi, mobbing av individer med «fiendtlig» nasjonalitet og TV-stasjoner som går i svart.
Olav Drange Moen 