Olav Drange Moen

OM KOMMENTARFELTENE og sosiale medier er gode guider, noe de forhåpentlig ikke er, begynner det tilsynelatende å bli et populært forslag å mønstre en NATO-hær og invadere moder Russland. En stat med flere atomvåpen enn USA og hennes europeiske allierte kombinert. Mange synes altså at situasjonen i Ukraina er såpass nedslående, at de ønsker å drepe resten av oss også.

Om disse menneskene var russiske statsborgere, ville de etter alle solemerker ha vært invasjonens aller mest emosjonelt opphissede støttespillere. Kanskje ville de ha ropt etter å droppe en taktisk atombombe over Ukraina innen nå, som jo ikke står høyere på galskapsstigen enn en NATO-invasjon av Russland. Etter hva jeg kan bedømme, er dette tross alt de nøyaktig samme menneskene som synes at militære intervensjoner er et helt utmerket konsept så lenge det er deres egne stater eller allierte som står bak dem.

Vi har i årevis blitt bedt om å zippe igjen munnen og lytte til en håndplukket gruppe eksperter, men aldri tidligere i mitt liv har jeg sett en så stor avgrunn mellom den gjengse oppfatning og dem som vet noe som helst om emnet.

Forsøket på å ekspandere NATO inn i Ukraina har vært en så åpenlyst strategisk blemme, at det er det hittil eneste spørsmålet som har forent tungvektere fra Henry Kissinger til Noam Chomsky, to skikkelser som har vært uenige om mer eller mindre alt av betydning siden 1960-tallet. Selv den militante liberaleren Yeoghor Gaidar, som presset gjennom den Washington-dirigerte liberaløkonomiske «sjokkterapien» i Russland på 1990-tallet, advarte i krasse ordelag om følgene av ekspansjonen. Det samme gjelder bautaen George Kennan, arkitekten bak oppdemmingspolitikken overfor Sovjetunionen under den kalde krigen, og derav fødselshjelperen til hele NATO-prosjektet.  

Vi hører til stadighet at garantiene om at NATO ikke skulle ekspandere østover aldri ble gitt, men George Washington-universitetet har publisert titalls primærkilder som forteller en helt annen historie. Om en leser den innsiktsfulle boken Not One Inch (2021) av M. E. Sarotte, går han i dybden av denne materien. Sarotte spinner på hundrevis av memoarer, brev og dokumenter, mange av dem hemmeligstemplede. Boken hans er for øvrig titulert etter lovnaden til den tidligere amerikanske utenriksministeren James Baker om at NATO ikke skulle vrikke seg «en tomme østover» om Russland lot Tyskland bli gjenforent. Om en tar i betraktning alle de titalls millioner mennesker i øst tyskerne hadde tatt livet av over det siste århundret, og hvor sentrale de var i å så kaos i Russland under revolusjonsåret 1917, var dette en gigantisk innrømmelse fra russernes side. For ikke å glemme detaljen med at de frivillig oppgav over fem millioner kvadratkilometer ved Sovjetunionens sammenbrudd.

Historiefornekternes comeback har vært at garantier som fremsettes muntlig ikke teller, en etos som hvis tatt på alvor ville gjøre mesteparten av internasjonalt diplomati avleggs. Et annet eiendommelig argument er at garantiene handlet om hvorvidt NATO-troppene skulle plasseres øst for Berlin etter gjenforeningen av Tyskland, og dermed ikke har noen som helst relevans for Ukraina. Med mindre mine geografikunnskaper svikter meg helt, ligger imidlertid Ukraina et godt stykke øst for Berlin. Hva skal man si om barnet som etter å ha blitt fersket i å tømme hele godteposen, unnskylder seg med at hun lovte ikke å spise én bit av den (som hun forresten også åt)? Hvordan er dette en unnskyldning?

Et annet tilbakevendende argument er at dersom Ukraina var NATO-medlem, så ville det ikke ha vært noen krig til å begynne med. Det kan meget godt være, men om en tenker sindig igjennom proposisjonen, får den kausaliteten opp-ned. For hvordan går man fra en tilstand der Ukraina står utenfor NATO til en tilstand der de står i NATO, uten at det ville utløse en russisk invasjon? Når Russland har gjort det klinkende klart overfor omverdenen at Ukraina konstituerer en tykk, rød linje for dem? Hvor lenge skal vi gi oksygen til vrangforestillingen om at å tråkke over snubletråden ikke utløser den påfølgende eksplosjonen?

Premisset til det rådende synet hviler på den fatalistiske antagelsen om at Russland ville ha invadert Ukraina uansett. Men som jeg har argumentert for til punktet av kjedsommelighet, er det særdeles gode grunner til å tro at Russland aldri ville ha invadert Ukraina om ikke Maidan-revolusjonen utløste en helt unngåelig borgerkrig i landet; om EU ikke gjorde seg avhengige av russisk gass; om byrdefordelingen i NATO ikke var så skjev i retning USA at Europa manglet avskrekkende kapabiliteter; om den politiske makten innad i Ukraina hadde blitt mer desentralisert for å få bukt med de boblende etniske spenningene; og om Ukrainas nøytralitet i det internasjonale systemet i større grad ble forsøkt ivaretatt.

Kanskje ville det være tilstrekkelig å endre bare to eller tre av disse betingelsene. Sannsynligvis ville det ha holdt om Vesten aldri støttet den blodige Maidan-revolusjonen, men i stedet arbeidet for at de demokratiske spillereglene i Ukraina ble overholdt og respektert. 

Invasjonen av Georgia i 2008 presenteres utrolig nok som et bevis på at Russland vil invadere sine naboland ut av det blå uavhengig av NATO-ekspansjonen. Det er en påstand som beror på sjokkerende overfladisk informasjon om hva som faktisk hendte. For Russlands invasjon av Georgia fant sted kun fire måneder etter Bukarest-konferansen der Georgia ble lovet et fremtidig NATO-medlemskap, noe Russlands politiske og militære ledere advarte kom til å få en umiddelbar respons. Som Marcel Van Herpen dokumenterer i sin grundige bok Putin’s Wars: The Rise of Russia’s New Imperialism (2014), begynte Russland planleggelsen av angrepet allerede dagen etter konferansen.

16. april 2008, kun et par uker etter NATO-møtet, dekreterte Putin at Russland skulle væpne og støtte separatistiske opprørere i utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossettia. Over de neste dagene skjøt Russland ned en georgisk overvåkningsdrone, fremsatte falske anklager om at Georgia planla en massakre mot den russiske minoriteten (en væpning av den russiske diasporaen hentet rett ut av Hitlers Sudetenland-verktøykasse), og sendte «fredsbevarende» tropper inn i landet. Alt dette kulminerte i invasjonen august senere det året. Det bør også påminnes om at alt dette fant sted året etter Putins infamøse tale i München, som etablerte at Russland ikke kom til å tolerere mer NATO-ekspansjon rettet mot dem.

Om en mener at millioner av menneskeliv bør destrueres over et prinsipp av nasjonal selvbestemmelse absolutt alle erkjenner ville være hinsides farlig og naivt i andre deler av verden – om det så gjelder plasseringen av ballistiske raketter på Cuba i 1962 eller den hypotetiske innlemmelsen av Taiwan i NATO i dag – så står det en naturligvis helt fritt. Det er tross alt svært lett å ofre andre mennesker på alteret av ens eget selvbilde som en modig, brølende løve, mens en befinner seg tusenvis av kilometer unna krigssonen. Det er kanskje heller ingen enkel kunst å se den tynne linjen mellom klok oppdemmingspolitikk – hva vi bør gjøre overfor stormakter som Russland og Kina – og dumdristig provokasjon.

Å påstå at NATO-ekspansjonen har vært en totalt irrelevant faktor hva Russlands aggressjon gjelder, grenser derimot til ren og skjær historieforfalskning. Det er på langt nær den eneste faktoren i opptakten til denne krigen, men det har helt klart vært en faktor. På høy tid at man slutter å late som noe annet.

Tiden er inne for fred

Selv om undertegnede ikke er i nærheten av å være noen militær ekspert, og knapt vet hvordan man lader en rifle, stilte jeg tidligere i år spørsmålstegn mot bedre vitende ved den ukrainske våroffensiven, som visstnok skulle pulverisere de ubrukelige russiske styrkene og bryte gjennom deres mange forsvarslinjer:

«Mens vi med rette avfeier tapstallene oppgitt av russerne som ren og skjær propaganda, er vi forbausende troende til å akseptere de vel så oppsiktsvekkende skjeve dødstallene fôret til oss av ukrainske kilder. Dette kan ha gitt en overdreven tro på ukrainernes evne til å gjenerobre alle tapte territorier. De lekkede etterretningsdokumentene, i den grad man kan stole på disse, antyder at den ukrainske krigsinnsatsen er langt mer haltende enn hva man hittil har gitt uttrykk for offentlig. Fremdeles stilles det ingen kritiske spørsmål ved hvor militært realistisk det er at Krim-halvøyen – hvor en overveldende majoritet av befolkningen for øvrig stemte for større uavhengighet fra Ukraina både i 1991 og 1994 – kommer til å bytte hender ved en ukrainsk offensiv.

Alt dette kan ha redusert den politiske viljen til å finne fram til en fredelig løsning på konflikten. Jo lenger krigen trekker ut, desto større blir ikke bare de allerede ubegripelige menneskelige lidelsene, men ditto faren for at den eskalerer eller sprer seg. Hvem hadde vel spådd at den politiske uroen i Balkan ville ende opp med å bli en nesten verdensomfattende konflikt i 1914? Men slik er altså krigens uforutsigbare natur.»

Når den store suksessen til våroffensiven aldri inntraff, kan en bare konkludere med at vestlige publikasjoner har falt for egen krigspropaganda. Den som skulle ha det til at invasjonsstyrken som fortærte en femtedel av Ukrainas landområder har tapt så godt som alle slag.

Vel, om det er ditt utgangspunkt, så ville selvfølgelig våroffensiven sparke den russiske papirbjørnen ut av hele Donbas og selv Krim-halvøyen. Om du derimot har levd noenlunde i den virkelige verden, ville du for lengst ha tatt innover deg at det aldri var noe særlig realisme i dette. Vi er nå i stedet tilbake til første verdenskrigs skyttergraver, der titusenvis av unge menn i bølge etter bølge kastes inn i sin visse død, over hva som i praksis er noen kilometer av ødemark og ruiner. Fremtidige vitenskapsmenn, lærere, musikere, kunstnere, gründere, forfattere og leger, fremtidige fedre og bestefedre. Det alle forstår var høyden av menneskelig stupiditet over hundre år i retrospektiv, evner de visst ikke å se det minste problem ved i sin egen tid.

Ukraina kollapser demografisk foran våre øyne. Siden Russlands invasjon har populasjonen deres falt fra 41 millioner til omkring 28 millioner i dag. Nasjonens blomst visner: Unge menn sendes ut i krig for å dø, mens unge kvinner strømmer ut av landet for å etablere et bedre liv annetsteds. Fruktbarhetstallene i Ukraina er fra før i en selvutslettende spiral. Deres populasjon er nærmest halvert siden Sovjetunionens oppløsning i 1991. Om denne krigen får hale ut i mange år til, vil med andre ord ikke Ukraina ha noen særlig fremtid å snakke om uansett.

Det er splittelser innad i NATO om hvordan man best kan håndtere konflikten. Den ikke helt irrasjonelle ungarske linjen er at Ukraina kan løpe tomme for soldater før Russland, som tross alt er et mye større land. Den ungarske regjeringen fordømmes naturligvis for dette tankeavviket, men ingen har foreløpig klart å påpeke hva som egentlig er logisk galt med resonnementet.

I så fall blir det neste naturlige steget at NATO må involveres direkte på slagmarken, som ville være det farligste som har inntruffet i verdenspolitikken siden annen verdenskrig. Selv om det amerikanske militæret er dimensjonert for å utkjempe to og en halv større kriger på samme tid, ville en NATO-krig mot Russland mangedoble sannsynligheten for at Kina opptrådte militaristisk i sine interessesfærer. Det krever da ikke lenger store fantasien å se konturene av tredje verdenskrig, med NATO stående mot blokken Kina-Russland-Iran-Syria-Nord-Korea. Og som Albert Einstein i sin tid kommenterte: Den fjerde vil utkjempes med stokker og sten.

Dissens og rasjonell meningsbrytning er vitalt for et velfungerende demokrati. Hva vi nå har, er gruppementalitet, trender, kampanjer, elektroniske mobber og nært karakterdrap av enhver som stiller det minste spørsmålstegn ved den offentlige linjen. De som fikk grovt feil om tidligere utenlandskriger og nå senest pandemien – der de behandlet alle som lå langt nærmere sannheten enn dem selv med den groveste intoleranse – durer frem med den samme selvsikkerheten som før. Men det forblir uansett et ubestridelig faktum at konflikter av denne typen før eller siden må ende i kompromiss. Å akseptere denne visdommen er ikke ensbetydende med å være en upatriotisk forræder og medløper for fienden – slik mennesker uten særlig til demokratisk sinnelag har for vane å omtale sine meningsmotstandere. Det betyr at du ønsker en snarlig ende på at kvinner, menn og barn forvandles til aske, og å styre unna enda større farer som driver i farvannet forut.

Å væpne Ukraina har vært helt avgjørende for å presse Moskva til forhandlingsbordet, og for Kyiv å kunne fremforhandle en gunstig fredsavtale. Disse betingelsene er nå til stede. Tiden er med det overmoden for å innlede samtaler, som vil skje i det øyeblikket NATO legger press på Ukraina. En avtale kommer for øvrig til å bli inngått før eller siden uansett, spørsmålet er om den skal inngås nå eller (flere?) hundre tusen lik senere.

Ingen av veivalgene er optimale, noe som ofte er en indikasjon på at alvorlige feiltrinn ble begått tidligere i årsakskjeden. Den tyske kansleren Otto von Bismarck var inne på noe da han sa at «det muliges, det oppnåeliges kunst, er kunsten å oppnå det nest beste.»

Dagens situasjon fremstår farligere og mer uforutsigbar enn Cuba-krisen. Bare uten de voksne rundt bordet denne gangen. Beslutningstakerne kaster heller kake på hverandre over det tilgrisede barnebordet, mens de fniser ukontrollert av advarsler om atomtrusselen. Det er vel hva man sitter igjen med i en politisk arena hvor seleksjon er basert på konformitet fremfor kompetanse.

Måtte Gud hjelpe oss alle, og hvis himmelen står tom, måtte vi heller finne styrken til å hjelpe oss selv. For det finnes ingen planet B å kjøre dette hodeløse eksperimentet på. Denne jorden er hva vi har, så la oss for all del ta vare på den etter beste evne. Om ikke for vår egen skyld, så for dem som kommer etter oss.

Dulce bellum inexpertis.

Tilsvar til noen kritikere

Denne artikkelen har naturlig nok tiltrukket noen kritikere i antisosiale medier. Tradisjonen tro akter jeg å besvare kritikken, men først vil jeg gjøre leseren oppmerksom på den allestedsværende moralske feilslutningen.

Den moralske feilslutningen består i å forveksle hva som er *ønskelig* med hva som er *sant*. Tankebristen går igjen i nærmest alle debatter jeg involverer meg i. Om man beskriver virkeligheten *slik den er*, overøses man til stadighet med indignerte kommentarer om hvordan virkeligheten *bør være*. Som er omtrent like misforstått som å dra frem hageslangen når en spiker skal slås inn.

Vær dermed på vakt for dette idet vi betrakter kommentarene under, foruroligende nok skrevet av alt fra stortingspolitikere til akademikere.

«Imperialistiske russland har ingenting i Ukraina å gjøre!»

Det kan gjentas til man blir både gul og blå i ansiktet, men i den virkelige verden, som vi gjør klokt i å forholde oss til, står Russland allerede i Ukraina. Det er et ulykkelig faktum – grunnen til at jeg fra begynnelsen av har støttet våpenleveranser til ukrainerne – men likefullt et faktum.

Jeg kunne nøyd meg med det, men da krigspropagandaen på vestlig side har overbevist mange om at russerne taper alle slag og selv er redusert til å kjempe med spader, trengs en liten vekker:

Russland har hundretusener flere soldater enn Ukraina, og flere millioner potensielle rekrutter i bakhånd. Kapabilitetene deres er overlegne hva gjelder artilleri, droner, stridsvogner, ballistiske systemer, antiluftsystemer, missiler av alle typer, og nær sagt enhver annen tenkelige forsvarskategori. De dominerer luften. De har full kontroll over Svartehavet. De besitter verdens største arsenal av atomvåpen. De har opprettet en serie av tre forsvarslinjer, som Kyiv mangler både utstyret og mannskapet til å penetrere.

Med sin lenge ventede sommeroffensiv tapte Ukraina over ti tusen soldater og 20 prosent av sitt militære utstyr bare på de to første ukene. Spydhodet for offensiven var brigadene bestående av de mye omtalte tyske Leopard 2-tanksene, som endte opp som vrakrester. Ukraina har hittil ikke avansert nevneverdig på slagmarken, til tross for å ha lidd enorme tap.

Ukrainerne trygler nå om langtrekkende missiler fra NATO, siden ethvert angrep på de russiske forsvarsverkene har vist seg å være kollektive selvmordsoppdrag. (Min personlige holdning er at vi bør gi dem dette for å styrke deres forhandlingsposisjon, men med klare engasjementsregler om at slike våpen ikke kan brukes mot ikke-okkupert russisk territorium.) De har inntil videre vendt sin innsats mot perifere landsbyer. I desperasjon anvender de klasevåpen mot fienden og droner mot sivile dypt på innsiden av Russland, krigsforbrytelser som bejubles av dem som med rette fordømmer Russlands statsterrorisme.

Dette er hvordan situasjonen på bakken er, ikke hvordan jeg ønsker at den skal være. Vi ønsker alle at Russland taper krigen og trekker seg tilbake til 1991-grensene, men jeg tror vi er bedre tjent med å lene oss på tenkning fremfor ønsketenkning.

Hva er egentlig strategien her? For å hytte neven mot Russlands imperialisme utretter ingenting.

«Ja, fred kan oppnås ved at Russland trekker sine styrker ut av okkuperte områder i Ukraina!»

Spoiler alert: Russland trekker ikke sine styrker ut av okkuperte områder i Ukraina uten videre. Så hva nå?

«Russland kan igangsette fredsforhandlinger som innebærer en full tilbaketrekking fra ukrainsk territorium når som helst de vil.»

Hva som beskrives her er ikke fredsforhandlinger, men en betingelseløs russisk overgivelse, ikke særlig realistisk. Manchester City kan også tape 10-0 mot Luton med vilje, men hvorfor i alle dager skulle de gjøre det? Kan vi forholde oss til den virkelige verden snart?

«Så spørsmålet er hvor mange flere lik Russland fortsatt vil ha på samvittigheten.»

Å sette sin lit til Kremls moralske skrupler er en forbløffende strategi, for å putte det veldig mildt.

«Russland velger selv når de vil stoppe blodbadet de startet.»

Jeg undres om disse menneskene har noen mer konstruktive forslag enn at noe magisk skal skje? Blodbadet stopper først etter at partene har satt seg ned ved forhandlingsbordet og kommet fram til en avtale, noe mine meningsmotstandere virker forbausende ivrige på å utsette i det lengste.

«Hvorfor skal Ukraina igangsette «fredsforhandlinger» som alle vet betyr mindre for Russland enn en kvittering på pølse fra en bensinstasjon betyr for oss?»

Tar man dette til sin logiske konklusjon kan man aldri slutte fred med Russland, definisjonen på galskap.

Utsagnet inviterer også til refleksjon over Vestens troverdighet. For det første brøt vi alle løfter om NATO-ekspansjonen. Hver gang jeg bemerker dette, får jeg høre at vi fritt kan bryte avtaler så lenge de ikke er skriftlige, en innrømmelse om at Putin ikke er alene om å være en lystløgner. For det andre motarbeidet vi bevisst Kyiv-avtalen i 2014 om å arbeide for en fredelig og demokratisk maktoverføring i Ukraina. I stedet hjalp vi i kulissene en væpnet mobb med å kaste Ukraina ut i borgerkrig, slik at de kunne ekskludere Janukovitsj-velgerne i øst fra den demokratiske prosessen. Selv da Janukovitsj gikk med på å utskrive nyvalg var reaksjonen å brenne ned partilokalene hans. For det tredje løftet vi ikke en finger for å etterkomme betingelsene i Minsk-avtalene, det eneste aktuelle veikartet til fred etter Maidan-revolusjonen.

«Historieløst. Peace for our time!»

Straks noen bruser med fjærene over sin overlegne historiekunnskap, vet man at de ikke er ved å trekke en tankefull linje til makedonerkrigene. Nei, uten unntak serveres den mest kjente episoden fra annen verdenskrig, i deres hode tilsynelatende en obskur konflikt.

Hvor mye de vet om sin ene historiske referanse, overlates til juryen. Moderne historikere har i alle fall et betydelig mer nyansert syn på rollen spilt av Neville Chamberlain.

Selv etter at Hitler kom til makten i 1933, nølte Labour-regjeringen med å ruste opp, siden de i likhet med Det norske Arbeiderparti var dedikert til antimilitarisme. Om et skamuforberedt Storbritannia erklærte Tyskland krig våren 1938, ville de dermed ha tapt Battle of Britain. I så fall ville vestfronten kollapset, Italia forblitt under fascistisk kontroll, amerikanerne aldri involvert seg på det europeiske kontinentet, Hitler rukket å få atombomben, og tyskerne ikke blitt bundet opp i en «phoney war» i Norge, Syd-Europa og Afrika. Nazistene kunne konsentrert Wehrmachts samlede kraft mot østfronten, med de resultater det måtte medbringe. «Peace for our time» var helt avgjørende for at britene kunne ruste opp sin foreldede hær og marine, og hasteprodusere nok Spitfire-fly til å holde Hitler på armlengdes avstand.

Det finnes paralleller mellom Sudetenland-krisen og Putins væpning av den russiske diasporaen, som lenge har hengt som damoklessverd over hodene til Russlands naboer. Ukraina-krigen og annen verdenskrig er altså i det minste som en New York-taxi og en banan. Begge er gule, men der stopper likheten.

Haukene iscenesetter systematisk statsledere i rivaliserende stater som Hitler, seg selv som Winston Churchill, og sine innenrikspolitiske motstandere som Chamberlain. Jeg har erfart denne malen i fem kriger foreløpig. I denne krigen brukes den forenklende retorikken av begge sider.

Malen bommer som vanlig grovt. Den frigjør haukene fra å diskutere den konkrete situasjonen man faktisk befinner seg i, som skiller seg radikalt fra tredveårene. Den har beviselig gjort uopprettelig skade i mange verdensstrøk. Den skyter ned alle forsøk på diplomatiske løsninger, selv når disse er tilgjengelige for oss.

På tide å innrømme at det finnes langt flere scenariorer i internasjonal politikk enn Hitlers innlemmelse av Tsjekkoslovakia. For inntil man gjør det, vil en fortsette å begå de samme feilskjærene igjen og igjen.

«Hvordan er Russlands historie på å jenke seg? Du kan spørre naboene, mange av dem er i Ukraina nå for å sloss mot imperialismen. De har både lest historien og følt den på kroppen.»

Skrev han under artikkelen hvor det påminnes om at Russland for drøyt tre tiår siden frivillig avstod over fem millioner kvadratkilometer med jord, den største «nedjenkingen» i verdenshistorien.

«Skal angrepskrig lønne seg?»

Ønsketenkning overlater jeg til andre.

I årevis argumenterte jeg nemlig mot mennesker som sa det var *ønskelig* at Europa kunne overlate forsvarsbyrden til amerikanerne, uten at det ville svekke den sikkerhetsmessige situasjonen i våre nærområder. Det var *ønskelig* at Europa kunne gjøre seg avhengige av russisk gass uten at det gjorde verden til et farligere sted. Det var *ønskelig* at vi kunne avskrekke en militær stormakt med trusler om utestengelse fra fotballmesterskap, De olympiske leker og Eurovision. Det var *ønskelig* at man kunne flytte NATO forbi Russlands tykkeste røde linje uten at det ville utløse en aggressiv respons. Det var *ønskelig* at man kunne kaste Ukrainas demokratisk valgte president i et blodig kupp uten at det ville utløse borgerkrig. Det var *ønskelig* at man kunne forårsake borgerkrig i Ukraina mellom antirussiske og prorussiske fraksjoner uten at Russland ville intervenere. Derfor forfulgte man denne hodeløse, kortsynte politikken, som vi i dag lever med de horrible konsekvensene av.

Nå er det visst *ønskelig* at Ukraina gjenerobrer alle okkuperte områder, i en situasjon der de er militært underlegne etter samtlige parametere. Mitt enkle forslag er at man begynner å tenke snart, fremfor å basere all politikk på én (fullstendig malplassert) historisk referanse.

«Det skrives om en «gunstig fredsavtale» i denne artikkelen. Hva mener forfatteren er gunstig for Ukrainas tilfelle? Hva kunne vært en gunstig avtale mellom Norge og Tyskland etter 9. april 1940?«

Ikke en referanse til hundreårskrigen nå heller? Kanskje neste gang.

Om man ser hvorfor musen ikke er i posisjon til å forhandle fred med løven, vil en samtidig se hvorfor Norge ikke kunne slutte fred med Tyskland i 1940. De mindre trefningene i Hedmark har lite til felles med dagens tilstand i østlige Ukraina, der titusener på titusener av kropper kastes inn i en helvetesild uten at fronten forflytter seg i noen merkbar retning.

Det er vanskelig å se at Ukraina skulle komme i en mer gunstig forhandlingsposisjon med det aller første, fordi deres mislykkede offensiv raskt kan slå over i en ny russisk offensiv.

Fredsforhandlinger ville sannsynligvis sentrere seg om russiske tilbaketrekninger i bytte mot garantier om at Ukraina forble en nøytral stat utenfor NATO, samt mot lettingen av økonomiske sanksjoner og krav om at den russiske minoriteten i Ukraina fikk større selvråderett og konstitusjonell beskyttelse. Hvordan en slik avtale ville se ut helt konkret er derimot umulig å si på forhånd, og måtte være opp til forhandlerne å avgjøre. Det er imidlertid vanskelig å se noe utfall der Krim bytter hender igjen, uansett hvor upopulært det måtte være å påpeke.

Å sette seg ned ved et forhandlingsbord forplikter deg på ingen måte til å gå med på en avtale du finner utilforlatelig, så hvorfor ville du være imot åpningen av diplomatiske kanaler? Hva kan det skade å snakke sammen, som i det minste ville hatt en dempende effekt og skapt sårt tiltrengt forutsigbarhet? Er denne spiralen av endeløs eskalasjon virkelig en god ting? Ønsker man at denne grufulle krigen, som over mange måneder nå ikke har utrettet annet enn død og ødeleggelse og fordervelse, skal dra ut i mange år til?

«Dette er en non-negotiable! Russland må ut av øst og Krim.«

Ukraina tar imot frivillige. God tur!

Etter å ha nedkjempet hele den russiske hæren i Krim, kan vi sende denne modige bidragsyteren videre til Lhasa, Macao og Hong Kong for også å sende Folkets frigjøringshær på flukt.

Hva var det? Er det hundretusener av andre mennesker som har å vandre gjennom helvetes porter for å forsyne glorien med mer lys? Vel, så fantastisk beleilig. Og så altfor forutsigbart.

Oppdatering 08.11.2023:

Illustrasjon: Territorielle endringer i Ukraina mellom 01.01.2023 og 01.11.2023 (New York Times).

Vi er nå over i en utmattelseskrig i østlige Ukraina, som historisk har favorisert landet med størst populasjon og mest artilleri. Populasjonsmessig nyter Russland en fordel på 5-1. Når det gjelder artilleri, har de et fortrinn på opp mot 10-1, selv etter den vestlige støtten. Russland har i løpet av året også rekruttert ytterligere 300 000 soldater, mens ukrainerne begynner å løpe tomme for potensielle rekrutter.

Det er stadig konvensjonell visdom i Vesten at Ukraina holder på å gjenerobre alle okkuperte territorier fra russerne, inklusivt Krim. Dette er dessverre en grov og farlig fornektelse av realitetene på bakken, ikke støttet av selv de mest proukrainske militærbloggerne.

Det var et vindu tidligere i år hvor fredsforhandlinger var mulig. Nå som dette er i ferd med å lukke seg, begynner fremtiden å se bekmørk ut for ukrainerne. Som følger av krigen har de allerede kollapset demografisk, fått landet sitt smadret, og mistet sin industrielle base øst i landet til russerne.

Mer alvorlig er det overordnede globale bildet: Før invasjonen var den unipolare USA-ledede verdensordenen truet av en fremvoksende tripolar verdensorden, bestående av USA, Kina og Russland. Der Russland tidligere var en pragmatisk og uavhengig realpolitisk spiller, har krigen i Ukraina presset dem inn i en allianse med Kina. Dette er en geopolitisk katastrofe for USA og Europa, fordi Kina er deres desidert største utfordrer.

Fremtidens historikere kommer trolig til å omtale Ukraina-krigen som en gedigen og helt unngåelig utenrikspolitisk tabbe, både fra russisk og vestlig side. En som på sikt hverken gagnet Russland, Ukraina, USA eller EU, men Kina.

Min motivasjon for å skrive om disse tingene er at jeg finner det fornøyelig, stimulerende for sinnet, og tror at å fortelle sannheten er godt for sin egen del. Jeg lider selvsagt ingen som helst illusjoner om at jeg vil utøve nevneverdig (les: noen) innflytelse.