Olav Drange Moen

Artikkelen kan leses i sin helhet i Sivilisasjonens magasin for 2024. Les andre del her.

MESOPOTAMIA, «LANDET MELLOM ELVENE», som er Eufrat og Tigris i dagens Irak, er sivilisasjonens vugge. Omkring 3000 f.Kr. ble noen av verdens første byer grunnlagt her av sumererne, et driftig folkeslag som livnæret seg av jordbruk og handel.

Sumererne utviklet den første kileskriften, som har gitt oss rikelig med skriftlige kilder til deres kultur. De var pionérer innen irrigasjon. Som handelsfolk utarbeidet de dessuten et eget tallsystem. Det er på grunn av dem vi blant annet taler om «summer» og «summering» av tall, og de var i tillegg først ute med å stykke opp tiden i seksti enheter. Det er ikke minst i Sumer vi finner den aller tidligste kodifiseringen av den private eiendomsretten.

For sumererne strakk historien seg helt tilbake til gudene, lik trappetrinn til himmelen. I deres religion stod verden i begynnelsen som en slagmark mellom to motsatte krefter, hvorav den mannlige Apsu representerte det gode og den kvinnelige Tiamat det onde.

Gjennom disse kreftenes lidenskapelige forening oppstod himmelguden og jordgudinnen, som sammen fikk tre sønner: Anu ble hersker over himmelen, Ea over havet, og Enlil over jorden. Disse skapte igjen sol, måne, planeter og himmellegemer, alle personifisert av ulike guddommer.

Slik Jahve skapte Adam, formet Ea det første mennesket ut av leire. Deretter regjerte ti urkonger i til sammen 432 000 år. Den mytiske kongetiden endte med at Enlin, jordens hersker, så seg lei av menneskenes ondskap, og bestemte seg for å utrydde dem og deres synd med en enorm flom. Men Ea, havets gud, advarte sin rettskafne venn Utanapasjtim om planen. Utanapasjtim, en forgjenger til den bibelske Noah, berget dermed både sin familie og mange dyreslag ved å bygge en ark.

Det store dikteposet Gilgamesj, funnet skrevet på tolv leirtavler, beretter om syndfloden og heltekongen Gilgamesj, som ifølge legenden regjerte i Uruk rundt 2600 f.Kr. Eposet åpner: «Jeg vil minnes disse dager, og langt inn i en fjern fremtid vil jeg ei ha glemt dem.»

I diktet utsettes kong Gilgamesj for en lang rekke prøvelser. I sin higen etter udødelighet søker han så ingen ringere enn Utanapasjtim, som forærer ham livsplanten, men en slange eter den mens kongen bader. Eposet ender dermed med at Gilgamesj konverserer med sin venn Enkidu om hans reise til den mørke og kalde underverdenen, voktet av gudinnen Ereshkigal.

Sargon av Akkad regjerte på 2200-tallet f.Kr. som en sumerisk prestekonge, som med sine hinsidige forbindelser legitimerte sin dennesidige autoritet. Med et arsenal av kobbervåpen maktet han å underkue sine mer primitive naboer, som fremdeles bar våpen i sten. Den militære ekspansjonen bunnet i geopolitiske ambisjoner. Det gjaldt å sikre kontroll over elveløpenes strie strøm av tømmer, sten, gull, sølv, kobber og eksotiske varer.

Det viktigste senteret i Sumer var Ur, Abrahams hjemby, som vi har betegnelsen «urgammel» fra. Siden oldtidsfolk trodde gudene bodde på fjellene, drog de opp dit for å tilbe dem og ofre dyr til dem. Det er i denne kulturelle konteksten vi må lese bibelhistorien om Abraham, som ble bedt av Jahve om å ofre sin førstefødte, Isak, på toppen av Morias berg. Abraham viste sin villighet til å gjøre det største av alle ofre, hvorpå Jahve i det avgjørende øyeblikk hindret kniven fra å bli brukt. Slik ble med det samme offerpraksisen endt i den jødiske tradisjon.

Illustrasjon: Zigguratet i Ur, slik det så ut før restaureringen. Det henger nærmest noe science fiction-aktig over byggverket.

Midt i Ur ruvet et ziggurat, et gigantisk stentempel med digre trapper og tjuetre meter høye murer. På de høye terrassene var det anlagt praktfulle hengende haver. Enhver mesopotamisk by skulle etter hvert reise sitt eget ziggurat, som virket som sete for den religiøse og politiske makten. Borgerne ble skattlagt av disse templene, offisielt for å holde gudene til lags.

Verdensmetropolen Babylon

Nye maktfaktorer ble etter hvert førende i Mesopotamia. Kong Hammurabi, som regjerte i år 1700 f.Kr., gjorde byen Babylon til hovedstad i et mektig rike. Babylonia skulle bli toneangivende innen vitenskap, medisin og kunst, og senter for den internasjonale karavanehandelen mellom Middelhavets østkyst og India. Det babylonske språk, som det nærmeste man kom et lingua franca, ble praktisert som tidens diplomatspråk.

Babylons religiøse panteon rommet intet mindre enn 3000 guddommer. Den fornemste av disse var Anu, «gudenes far og konge», men siden solguden Marduk var Babylons lokale gud, skulle han med tiden få en mer opphøyet posisjon.

Arkeologiske utgravninger er gjort av relieff av demoner med ørneansikter og vinger, og av vakkert antrukne konger med høye hatter som kjemper mot bevingede uhyrer med løvekropper. Den som ønsket gudenes velvilje og jordisk medgang måtte se til å ikke vitne falsk, bryte ekteskapet, stjele eller slå ihjel – alle formaninger som senere ble tatt med i Bibelens ti bud.

Babylonerne gjorde en rekke fremskritt innen algebra, geometri og medisin. De klassifiserte dyr, planter, stener, og beskrev symptomer på en mengde ulike sykdommer. Som øvrige oldstidsbefolkninger trodde de på sanndrømming, trolldom, onde ånder, og at fødselen av misdannede mennesker eller dyr var tegn fra oven.

Særlig stor vekt tilla babylonerne astronomiske begivenheter. Stjernenes bevegelser ble omhyggelig kartlagt, og astrologien systematisert som førvitenskapelig disiplin. Babylonerne gav stjernekonstellasjonene vi kjenner i dag sine navn: Tvillingene, Slangen, Skorpionen, Løven, Fisken også videre, som alle var plassert langs solguden Marduks vei på en tolv måneders kalender. Solguder og måneguder lå i krig med hverandre, stridende om å herske over det veldige himmelriket. Orion var «Himmelens sanne gjeter» som holdt de «vandrende sauer» på stien. Sauene var planetene, alle identifisert med hver sin guddom.

I 1901 ble Hammurabi-stenen oppdaget, verdens eldste kjente lovbok. Her er flere hundre lover innrisset. I prologen står det skrevet at «den sterke skal ikke skade den svake.» Helt øverst på stenen, som i dag står utstilt i Louvre-museet i Paris, sitter Marduk på sin strålende trone idet han overrekker Hammurabi lovens tavler. Scenen kan overhodet minne om hvordan Moses mottok lovtavlene av Jahve.

Det er i dette lovverket vi finner det gammeltestamentlige rettsprinsippet «øye for øye, tann for tann.» Det presiseres: «Dersom noen slår ut tennene på en jevnbyrdig, skal hans egne tenner bli slått ut.» En annen lov lyder: «Dersom noen mishandler en fribåren fruktsommelig kvinne så hun aborterer, skal man drepe den skyldiges datter.» Og: «Hvis en slave er ulydig, skal hans ene øre skjæres av.»

Ran ble noen ganger straffet med døden, andre ganger med avhuggede hender eller klekkelige bøter. «Hvis det bryter ut ildebrann i et hus», står det, «og noen som kommer for å slokke kaster et begjærlig blikk på husherrens eiendeler og forgriper seg på dem, da skal han kastes i den samme ild.» Menn kunne skille seg fra sine koner mot et vederlag, mens den hustru som ville skille seg fra sin mann skulle kastes i elven eller fra tårnet på bymuren.

Etter å ha beseiret hovedrivalen Assyria, nådde Babylon sin storhetstid under kong Nebukadnesar II på 500-tallet f.Kr. som verdens metropol. Nebukadnesar den store reiste flere rader med imponerende festningsverk i byen. Kongen konstruerte også den største av alle ziggurater, den som vi fra Bibelen kjenner som Babels tårn. Han annekterte Judea og Jerusalem, beordret Salomos tempel revet i 586, og drev jødene på flukt fra sitt hjemland, begivenheter som inspirerte Verdis opera Nabucco (1841).

Om ikke lenge skulle imidlertid babylonerne selv komme under åket til et krigerfolk lenger østfra: Perserne.

Iranerne og zoroastrismen

Illustrasjon: Griff fra Dareios-palasset i Susa, datert omkring 500 f.Kr.

Det iranske platået ligger i en meget aktiv seismologisk region. Platået er som følger omringet av en triade av massive fjellområder. På hele den vestre flanken stiger Zagrosfjellkjeden opp fra jorden som et naturlig murverk. I hjertet av landet ligger de glovarme, vindkraftige og ubeboelige ørkenene Kavir og Lut.

Foruten å være slående vakkert, er Persia rikt på jern, sink, kobber og bly, mens det moderne Iran i tillegg er velsignet med store forekomster av kull, olje og naturgass. Navnet Iran stammer for øvrig fra den indoeuropeiske befolkningsgruppen «ariere», som migrerte sydover fra de russiske steppene. De opprinnelige iranerne var nomadiske gjetere, med en religiøs ikonografi særlig karakterisert av oksetilbedelse.

Det var på det iranske platået at zoroastrismens grunnlegger, Zarathustra, forfattet de eldste tekstene fra skriftsamlingen Avesta omkring 1000-1200 år f.Kr. Ifølge fortellingen gråt ikke profeten da han ble født, men lo. Dette har gitt ham klengenavnet «den leende profet». I Friedrich Nietzsches Also Spracht Zarathustra (1883) krediteres han for å være oppfinneren av den moralske verdenen (som ateisten Nietzsche mente var like mye humbug som gudeverdenen).

Mer edruelig kan Zarathustra forstås som en overgangsfigur fra oldtidens polyteisme til monoteismen. Mens øvrige oltidsreligioner guddommeliggjorde astronomiske objekter og naturfenomener, mottok Zarathustra åpenbaringer fra Ahura Mazda, «den ene transcendente Skapning», «Rettferdighetens Far» og «Skaperen av alt».

Zoroastrismen er kjennetegnet av sin dualisme. Ahura Mazda hadde nemlig en ond tvilling ved navn Ahriman. Ahriman var mørkets fyrste, og kilden til all løgn og ondskap. Han hadde forgrepet seg på det gode skaperverket, utført det første mordet, og slaktet den hellige oksen Vohu Manu. Krigen mellom Ahura Mazda og Ahriman var kampen mellom Sannheten (asha) og Løgnen (druj). Menneskets åndelige strid bestod i å sky den fordervede Ahriman og heller følge Ahura Mazdas vei, ved å føre et godt og moralsk liv og hylle hans majestetiske vesen.

Flere guddommer fra tidlig iransk religion ble inkorporert i zoroastrismens religiøse struktur som engler og erkeengler. Disse figurerer fremdeles som måneder i den moderne iranske kalenderen.

Den desidert viktigste av erkeenglene var den eldgamle solguden Mithra. Iranerne ofret etter tradisjonen okser til ham, og noen ganger hvite hester, som symboliserte hestene som trakk Mithras solvogn over himmelen. Under Mithra-festivalen drakk de seg fulle og danset en gammel persisk krigsdans. Husene som blidgjorde Mithra ble belønnet med store saueflokker, vakre kvinner og mange guttebarn.

Mithra ble regnet som en rettferdighetens gud, hvis navn var synonymt med «avtale» i dagligtalen. Ingenting unnslapp Mithras oppmerksomhet, for han hadde tusen ører og ti tusen øyne. Sammen med Rashnu og Sraosha var han en av de tre dommerne på Chinvat-broen som alle sjeler måtte krysse etter døden. Fremfor dommerne ble alle tidligere gjerninger, ord og tanker veiet. Om den avdøde viste seg å ha fulgt den Gode og Sanne vei, ledet broen helt til paradis. For den onde og løgnaktige ble broen derimot smalere for hver ugjerning, til det bare var et knivsegg igjen. Derfra bar det rett ned til helvete, hvor sjelen ville bli værende inntil Ahura Mazda i endetiden kom til å seire over ondskapen og gjenoppvekke de døde. 

For iranerne lurte demoner bak sykdommer, dårlige avlinger og naturkatastrofer. Demonutdrivelse foregikk gjennom rituelle deklamasjoner av typen: «Sykdom, jeg forbyr deg! Død, jeg forbyr deg! Feber, jeg forbyr deg!» Noen steder ble menn over sytti drept og spist, mens gamle kvinner ble kvalt og gravlagt. Andre steder ble de syke, skrøpelige og gamle kastet levende til kjøtere.

Det var dette folkeslaget kong Kyros den store (600-575 f.Kr.) forente i det mektige Perserriket, etter å ha seiret over hovedrivalen Media på det iranske platået. Kyros nedkjempet også kongeriket Lydia i Lilleasia, og sparte livet til deres velstående konge Krøsus for å beskjeftige ham som sin personlige rådgiver.

Militært utmerket perserne seg med en overlegenhet innen disiplin, utstyr og krigskunst. Kyros organiserte sin hær etter desimalsystemet: Ti menn utgjorde et kompani, ti kompanier en bataljon, ti bataljoner en divisjon og ti divisjoner et korps. Infanteriet bestod av bueskyttere, stenslyngere og fotsoldater med spyd, sverd, skjold, brystplater og spisse hjelmer. Kavaleriet kunne være en blanding av hester, kameler og hestestridsvogner. Elitestyrken var kongens fryktinngytende livgarde, de ti tusen «udødelige».

Før et slag ville et krigsråd av de mest erfarne generalene legge en strategi. Som oftest ville bueskytterne og stenkasterne åpne slaget med å overøse fienden med prosjektiler. Så ville kavaleriet styrte ut for å bryte opp fiendens linjer fra en eller begge flanker.

Kyros erobrer Babylon

Illustrasjon: «The Fall of Babylon» (1835) av John Martin.

Fortellingen om imperier som i sin velstand blir dekadente og svake, lyder som et ekko gjennom historiens hall. Hos den greske historikeren Herodot fortoner også Babylons fall seg slik. Babylonerne trodde på sin hovedstads ugjennomtrengelighet, og moret seg med festligheter da perserne nærmet seg. Deres konge Kyros ledet vannet bort fra den store vollgraven så soldatene kunne gå over den, og uten sverdslag åpnet Babylon sine porter for ham.

En kan nærmest forestille seg den veldrillede persiske arméen marsjere gjennom Istar-porten, bekledt med farvet teglsten og prydet med dyrerelieffer, og videre nedover den brede prosesjonsgaten som gikk tvers gjennom byen mot zigguratet, mellom kvartaler av tårn og hengende haver.

Kyros viste seg raskt som en kløktig hersker med nese for propaganda. Han skrev på babylonernes eget språk om hvordan deres solgud Marduk hadde blitt fornærmet av styret til den babylonske kong Nabu-naid, som folket hadde lagt for hat. «Nabu-naid var en i overmåte grusom monark, rettferdighet holdt ham ikke med selskap», konstaterte Kyros. «Den svake slo han ned med sverdet. Veien blokkerte han for kjøpmannen. Bonden ble fratatt sin plogs jord … Irrigasjonssystemet ble overlatt til forfall. Prominente menn ble fengslet. En demon hadde tatt bolig i Nabu-naid.»

Marduk hadde vært på leting etter en «rettferdighetens prins» som kunne rette opp i vanstyret, og gudens valg falt på Kyros, som kommanderte så mange soldater at de «som dråpene i en elv ikke kunne bli talt.» Kyros kunne med Marduks velsignelse derav erklære seg selv som «kongen av universet, den store kongen, den mektige konge, kongen av Babylon, kongen av Sumer og Akkad, kongen av verdenshjørnene.»

Det var et snev av sannhet i de overdådige titlene Kyros utsmykket seg med. Hans imperium, som strakk seg helt fra Lilleasia i vest til Induselven i øst, var det største verden til da hadde sett. Det ble holdt sammen ved at de erobrede folkeslagene ikke ble fratatt sine friheter og tradisjoner. Også religiøst var Kyros meget tolerant. Jødene kunne vende hjem fra eksil etter persernes erobring, og Salomos tempel ble gjenreist. Perserne adopterte selv både babylonernes guder, skikker og kileskrift. Sistnevnte forenklet de ved en innskrenkning fra fem hundre til førti tegn.

De annekterte landområdene ble stykket opp i formelle provinser, kalt satraper. Hver satrap ble styrt av en guvernør som var i nær kontakt med sentralmakten gjennom regelmessige rapporter. Guvernørene var innsirklet av ministre under perserkongens direkte befal, og et embete med tittelen «Kongens Øye» inspiserte fra tid til annen hoffet til den enkelte satrap.

Perserriket var et pulserende samfunn bosatt av bankmenn, kjøpmenn, prester, statsmenn, soldater, slaktere, bakere, håndverkere, bønder, og en enorm slavepopulasjon på bunnen av rangstigen. Ettersom yrker gikk i arv var det nokså vanntette skott mellom de sosiale strataene. Det blomstret frem en travel låneindustri styrt fra templene, og sølvmynter ble brukt som betalingsmiddel. Borgerne ble beskattet mellom tyve og tredve prosent, ikke så ulikt fra det moderne Norge.

Etter at Kyros falt på hesteryggen i kamp mot en opprørsk iransk stamme – for dette var tiden da ledere enda utkjempet sine egne kriger – ble den store kongen lagt til evig hvile i et gravkammer som står til denne dag i Pasargadae, Iran. Fordi den senere zoroastrismen skulle betrakte det som syndig å forpeste jorden med døde legemer, ville perserne i fremtidige generasjoner heller begynne å legge sine døde på «stillhetens tårn» for å bli fortært av fugler og dyr.

Kyros ble etterfulgt av sin sønn Kambyses II, som erobret Egypt. Før invasjonen beredte Kambyses en aktverdig persisk flåte i Lilleasia. Det avgjørende slaget stod i Pelusium, der 50 000 egyptere falt mot kun syv tusen på den persiske siden. Det sies at Kambyses utplasserte katter, sauer, hunder og andre dyr egypterne anså som hellige ved frontlinjen. I frykt for å drepe dyrene og vekke gudenes vrede, avstod dermed egypterne fra å ta i bruk sine tyngste krigsmaskiner.

Dareios den store og Persepolis

På tiden Dareios den store hersket som persisk regent (521-486 f.Kr.) herjet en orgie av opprør. Dareios ypperste bragd var å slå ned på i alt elleve opprør, og knuse sine utfordrere på alle fronter. Han ekspanderte perserrikets grenser ved å innlemme Libya, ta alle territorier omkring Svartehavet, gå inn i det vestlige India for å forlange tributter, og krysse over til det europeiske kontinentet i Trakia.

Dareios så til at den samme myntenheten, dareik, kom i sirkulasjon over hele imperiet. Den kongelige persiske vei ble brolagt, som forbandt Sardis med Susa over en strekning på mer enn 2500 kilometer. Det var ingen fast hovedstad, for den rastløse kongen var hele tiden på farten, med et hoff som fulgte ham overalt. Det var heller fire viktige byer i imperiet: Den økonomiske metropolen Babylon, kongens sommerresidens i Ekbatan, kongens vinterresidens i Susa, og den seremonielle hovedstaden Persepolis i dagens Iran.

Det var under Dareios at konstruksjonen av flere enorme palasser, templer og praktbygg ble påbegynt i Persepolis, men størstedelen av arbeidet skulle bli nedlagt under hans sønn Xerxes.

Illustrasjon: Løve med vinger og menneskehode fra Persepolis. 

Det er i Persepolis den persiske kunsten når sitt klimaks. De enorme kompleksene er fylt til randen av makeløse statuer og relieffer av guder med dyrehoder, okser med menneskehoder og hestestridsvogner i strid med løver. Her finner man den bevingede Ahura Mazda, zoroastrismens skapergud, som rekker ut ringen som skjenker kronprinsen Xerxes sin suverenitet. Her er Alle nasjoners port som hilser de besøkende velkommen, kunstverk av adelige som vandrer opp trappetrinn dimensjonert for hester, og signalbygget De hundre søylers hall.  

Tredve tusen leirtavler er funnet i Persepolis, alle små vinduer inn i perserrikets sosiale, kulturelle og religiøse liv. Overalt er kileskrifter meislet inn i vegger og søyler. Før de arkeologiske utgravningene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, trodde lokale gjetere det var trolldomstegn som dekorerte de gamle ruinene.

Xerxes den store

Grekerne anså perserne for å være et barbarisk folkeslag (ordet «barbar» stammer faktisk fra en gresk imitering av persisk tale, «baba»). Etter at de frihetselskende athenerne støttet det joniske opprøret mot de persiske tyrannene i Lilleasia fra 499 til 494 f.Kr., som endte med at de brente byen Sardis til grunne, svor Dareios hevn. Så mye harme vekket hellenernes handlinger i Dareios, at han bad en tjener om å minne ham om denne eden tre ganger om dagen.  

Da hæren til Dareios gjorde landgang i Maraton i 490 f.Kr., løp den greske budbringeren Feidippides med de presserende nyhetene helt fra Athen til Sparta, en distanse på 240 km. Etter at en samlet gresk hær møtte perserne i slaget ved Maraton, la Feiddipides igjen på sprang, denne gangen fra slagmarken til Athen med det euforiske budskapet: «Vi har vunnet!» Så kollapset han og døde. Slik så sportsgrenen maraton sitt lys.

Den persiske tronarvingen Xerxes drømte om å fullbyrde farens løfte om hevn mot den hellenske plagen. Etter å ha håndtert et par opprør i Egypt og Babylonia, satte han i sving de kolossale forberedelsene til felttoget mot de greske bystatene, som endelig stod på trappene i mars 480 f.Kr.

En eldre, velstående mann hadde fått alle sine fem sønner vervet til krigen, så bønnfalt Xerxes om å la hans eldste sønn bli igjen for å se til ham. Xerxes ble fra seg av raseri. Han sendte bødler for å finne sønnen og kutte han i to, slik at invasjonshæren kunne marsjere av sted mellom kroppsdelene. To brigader av kavaleri og infanteri med gylne granatepler på spydbunnene ledet an mellom levningene. Etter dem toget de ti hellige hester, den hellige stridsvognen til Ahura Mazda, og så vognen til den kongelige høyhet selv. Hæren telte til sammen 360 000 mann. «Hvilken vannmasse drakk ikke styrkene til Xerxes tørr?» undres den greske historikeren Herodot.

Den greske kongressen sendte spioner for å gjøre øyemål av den persiske hæren i Lilleasia. De ble tatt til fange, men fremfor å få dem henrettet, viste en kry Xerxes dem omkring i leiren. Antagelig ville han vise at all motstand var nytteløs.

Xerxes var en noe eksentrisk mann, og som den persiske overklassen for øvrig en entusiastisk gartner. På veien mot Hellas kom han over et nydelig platantre. Kongen ble så imponert over det sjarmerende treet at han fikk det ikledd gullornamenter, flotte smykker og en rojalistisk kappe. En av de ti tusen udødelige fikk ordre om å bli værende igjen for å bevokte det.

Idet den persiske hæren prøvde å krysse Dardanellene (den gang Hellespont) ble den improviserte broen ødelagt av en storm. Xerxes beordret de ansvarlige ingeniørene halshugget, mens den trassige sjøen skulle straffes med tre hundre piskeslag.

Da Xerxes inspirerte styrkene sine, som strakk seg helt til himmelhvelvingen, brast han med ett ut i gråt. Onkelen Artabanus lurte på hva som var i veien. «Det slo meg hvor ynkelig kort menneskelivet er», svarte den store kongen. «Ikke én eneste av disse menneskene vil være i live om hundre år.» (Undertegnede kan ikke unngå å assosiere Händels stykke Largo fra Xerxes med episoden.)

Artabanus hadde heller tankene fordypet i militære affærer. Han svarte: «Jeg er urolig for to fiender.» «Hva mener du?» presset Xerxes ham. «Er ikke hæren min sterk nok?» Artabanus forklarte at fiendene han tenkte på var havet og landet. Det skulle vise seg å være mye visdom i denne bekymringen.

Ødeleggelsen av Akropolis

De greske polisene konsulterte orakelet i Delfi. Pythiaen, Apollons prestinne, gav et skremmende varsel fra gudene: «Dere er fortapte. Hvorfor sitte og vente? Flykt. Flykt til kreasjonens ende!» Hva grekerne ikke visste, var at orakelet i all hemmelighet var en forræder i ledtog med Persia. Det var hun slettes ikke alene om. Mange greske svikere loddet sine muligheter og sluttet seg til den persiske invasjonsstyrken. 

«Sjøslaget ved Salamis» (1868) av Wilhelm von Kaulbach.

Perserne tydde til en strategi av splitt og hersk overfor de greske bystatene, som lå i bitter strid med hverandre. Den greske historikeren Plutark skriver følgende om den athenske lederen Themistokles, som umiddelbart sluttet fred med øystaten Egina da han fikk nyss om den nærstående persiske invasjonen: «Den største av alle hans prestasjoner var at han satte en stopper for krigene blant grekerne, og forsonet de greske bystater. Han overtalte grekerne om å sette til side sine uoverensstemmelser på grunn av krigen mot Persia.» De allierte stemte for å konfiskere territoriene til enhver som nektet å ta del i overlevelseskampen.

Dilemmaet grekerne stod overfor kan minne om en av fablene til den greske poeten Æsop. Fabelen jeg har i tankene går som følger: En brølende løve ved kysten ser en delfins hode stikke opp av bølgene. De to dyrene blir enige om å smi en allianse. Siden den ene var konge på jorden og den andre suveren i havet, hvem kunne vel stå imot dem? Ikke lenge etterpå angripes løven av en villokse, og roper etter delfinen om hjelp. Delfinen kan derimot ikke gjøre annet enn å se på hjelpeløs fra vannkanten.

De to sterkeste greske bystatene var Athen og Sparta, en flåtemakt og en landmakt. Hvordan skulle de forene sine styrker mot perserne?

Themistokles forstod nødvendigheten av å evakuere Athen, men som med demokratier flest var det ingen smal sak å samle det kaklende demos bak seg. Så i ly av natten fikk han den hellige slange bortført fra Akropolis. Prestene tolket slangens fravær dithen at gudinnen selv måtte ha flyktet i påvente av den persiske invasjonen. Størstedelen av befolkningen gikk da med på å la seg evakuere til øyen Salamis, der de kunne beskyttes bak den athenske flåten. Triremene slo seil, og kysten fyltes med hyl fra etterlatte hunder. Hunden til en mann kalt Xantippus la på svøm etter skipet hans og døde.

Med oppdrag om å sinke den persiske fremrykningen, ankom spartanerkongen Leonidas Thermopylene. Med seg hadde han en livgarde på tre hundre spartanske soldater og noen få tusen hoplitter sendt av peloponnesiske bystater. Leonidas så seg ut et smalt fjellpass, og fikk mennene sine til å forsterke den gamle muren der.

Spionene til Xerxes så at spartanerne trente kliss nakne ved muren, et spesielt skue. «Handlingen til tåper!» tordnet perserkongen da han fikk høre om deres kampvilje. Han sendte straks et brev til Leonidas med den klare instruksen: «Gi fra dere våpnene deres!» Svaret var lakonisk: «Kom og hent dem.»

Et fullskala angrep ble følgelig igangsatt mot den vesle greske styrken. Xerxes satt på sin trone med førsteklasses utsikt over slagmarken, mens Leonidas og mennene hans kjempet unna bølge etter bølge med persere. Grekerne hadde sterkere rustninger og lengre spyd enn perserne. På et tidspunkt latet de som at de gjorde retrett, før de brått snudde seg og slaktet perserne som hadde falt ut av formasjon for å jage etter dem. Selv den persiske elitestyrken «de udødelige» slet med å gjøre et inntrykk. Høsten krøp nærmere, og Xerxes var urolig for at han måtte sette hele invasjonen på vent.

Det var i dette kritiske øyeblikket den lokale bonden Efialtes oppsøkte perserne. Mot en gullkantet belønning viste forræderen dem en sti som smøg seg gjennom åsene. Persiske bueskyttere overøste den lille gruppen hoplitter som var satt ut for å forsvare passasjen, som la på flukt oppover fjellveggene.

Leonidas visste han var i ferd med å bli omringet, men å trekke seg falt ikke naturlig for en spartaner. «Spis en rask frokost, for dere skal spise middag i underverdenen med Hades!» talte han kort til sine menn. Herodotus skriver at spartanerne kjempet til spydene deres var brukket og de slaktet persere med sverdene sine. Kun én spartaner vendte levende tilbake til Sparta, men ingen ville noen gang tale til ham igjen. 

Da perserne inntok Athen, skjøt de brennende piler på tremurene som var satt opp av dem som hadde nektet å la seg evakuere, og slaktet all motstand. Et barrikadert Akropolis holdt ut lengst. Med det samme athenerne oppdaget at persiske soldater hadde klart å klatre opp en svakt forsvart skråning og tatt seg helt opp til høyden, mistet de alt håp. Mange av dem kastet seg utfor klippene, resten ble massakrert. Så ble alle bygningene på citadellet stukket i brann. Alle de hellige templene ble destruert, som hevn for athenernes ødeleggelse av Sardis. 

I mellomtiden hadde Themistokles lagt en slu angrepsplan: De greske triremene hadde størst sjanse for å lykkes ved Salamis. Grekerne hadde lokal kjennskap om en sørlig vind der, som blåste om morgenen og presset havet opp den grunne kanalen. De andre grekerne stilte seg først tvilende til planen, men hadde intet valg da Themistokles truet med å forlate dem med alle de athenske skipene, som utgjorde 200 av den deliske sjøalliansens 380, for å grunnlegge en ny polis i Italia.

Xerxes fulgte igjen med fra sin forgylte trone da den persiske flåten drev mot den greske, som ventet i U-formasjon ved Salamis. Helt i ledd med den greske planen presset strømmen mot den persiske flåten, så skipene braket inn i hverandre og lot seg omringe. Xerxes mistet to hundre skip mot hellenernes førti. På land stormet en samlet gresk styrke den persiske leiren som voktet resten av den persiske flåten. Spartanernes sene ankomst ble utslagsgivende, og det som var igjen av flåten til Xerxes gikk opp i røyk.

Perserkongen var rystet, og gjorde et slukøret tilbaketog hjemover. Hjemme ble han myrdet av Artabanus. I likhet med persere flest var onkelen oppgitt over den mislykkede krigen mot athenerne og de stormannsgale byggeprosjektene, som nesten hadde tømt statskassen.

Aleksander den store og perserrikets fall

I den påfølgende peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) mellom Athen og Sparta, finansierte perserne spartanerne av balansepolitiske årsaker. Krigen endte med en athensk kapitulasjon, men åpnet et maktvakuum for makedonerne, som perserne kalte «grekere med hatter». I 336 f.Kr. ble Makedonias kong Filip snikmyrdet. Det er usikkert av hvem, men perserne er blant de hovedmistenkte.

Som sin far ruget Aleksander den store på imperialistiske ambisjoner. Den unge herskeren så på seg selv som den åndelige etterfølgeren til Agamemnon, trojanerkongen som i Homers heltediktning gikk til krig mot orientalerne for å redde den bortførte Helena. Aleksander red over Dardanellene og beseiret en persisk hær ved elven Biga i Lilleasia. Makedonerne ankom elvebredden sent på dagen, og så at perserne hadde slått leir for kvelden på den andre siden. Aleksander stormet da fienden i et overraskelsesangrep og utraderte dem før de fikk tid til å organisere seg. 

Perserkongen Dareios III rasket sammen en tallmessig overlegen styrke. Aleksander lot seg jage rundt i Lilleasia, slik at han kunne velge ut det mest fordelaktige terrenget å møte fienden på. Valget falt på et område syd for byen Issos, flankert av en elv på den ene siden og et fjell på den andre. Den smale slagmarken fratok Dareios III sin tallmessige overlegenhet, og passiviserte det persiske kavaleriet. Med flankene sikret grep Aleksander initiativet med et dristig frontalangrep. Makedonerne brøt gjennom sentrum av den persiske frontlinjen og sendte Dareios selv på flukt. Hæren hans flyktet etter, og et blodbad fulgte. 

Neste slag stod ved Gaugemela, der 47 000 makedonerne møtte drøyt 120 000 persere. Aleksander demonstrerte igjen sin militærstrategiske teft. Han skjulte infanteriet blant kavaleriet, som ble sendt mot den høyre flanken. Da det persiske kavaleriet ble lokket ut, kom infanteriet fram og slaktet dem med de notorisk lange spydene sine (sarissaen var mellom 4 og 6 meter). Helt etter Alexanders plan, dirigerte Dareios III store styrker over til flanken for å kompensere. Aleksander utnyttet omrokkeringen til å storme gjennom den svekkede fronten og nok en gang gå etter Dareios personlig. Da perserne så at kongen deres la på flukt atter en gang, gjorde de en panisk retrett og ble slaktet i hopetall.

Aleksander erobret etter dette Egypt, der han grunnla Alexandria, og smadret så den persiske hæren dypt inne på deres eget territorium i dagens Irak. Februar 330 f.Kr. nådde makedonerne Persepolis, som ifølge rapportene var den rikeste byen under solen. Der fant de en enorm formue i gull og sølv. Selv de private hjemmene var overlesset med alle slags uvurderlige gjenstander.

Makedonerne hadde sett mange lemlestede greske fanger på veien, så var i blodrus. De slaktet alle mennene i Persepolis uten nåde, mens kvinnene ble trellbundet. Så begynte makedonerne å slåss seg imellom over byens ustyrtelige rikdommer. Så grundig ble Persepolis plyndret, at arkeologer knapt har funnet noen mynter på stedet. Hele byen ble til slutt fortært i et gapende flammehav, som gjengjeldelse for at Xerxes hadde ødelagt de greske templene i Athen. Slik spinner hevnens hjul. 

Perserrikets fall var et faktum. Ruinene i Persepolis står som et monument på at alle imperier er dødsmerket. Søylene må falle, palassene gli mellom fingrene tilbake til sand, arméer som strekker seg bortenfor horisonten forvandles til støv. Den som er viet til imperiets skjebne fremfor åndens, har i sannhet bundet seg til masten på et synkende skip.

Illustrasjon: Ruinene i Persepolis.

Les andre del her.