Teksten publiseres i sin fullstendighet i Sivilisasjonens magasin for 2024. Det anbefales å ha lest første del.
SLIK DE MAKEDONSKE SOLDATENE KJEMPET seg imellom over skattene i Persepolis, kjempet de greske generalene over restene av imperiet etterlatt av Aleksander den store.
Babylonia tilkom generalen Selevkos I, som gradvis tok alle de østligste territoriene i sin besittelse. Dette markerte begynnelsen på det langvarige Selevkide-dynastiet (312-64 f.Kr).
Aleksanders drøm var å bringe hellensk innflytelse til Persia. Slik gikk det ikke helt til. Som med de ptolemeiske faraoene i Egypt – et land som altså tilfalt Aleksanders general Ptolemaios I – ble imperiet riktignok styrt av en gresk elite, men nesten helt etter lokal kutyme.
I vest kom Selevkide-dynastiet etter hvert i sammenstøt med ptolemeerne og romerne, og i øst med inderne. Disse langdryge militære kampanjene kvernet sakte deres makt og prestisje, hvilket banet veien for det iranske riket Partia som en betydningsfull regional aktør på 100-tallet f.Kr.
Det var parterne som stagget den romerske ekspansjonen østover. Den romerske konsulen og eiendomsmogulen Marcus Lincinius Crassus var antikken rikeste mann, mye takket være hans monopol på branntjenester i Roma (huseierne måtte selge eiendommene sine billig til Crassus før slukningsarbeidet kunne påbegynne). Sammen med Cæsar og Pompeius dannet han det første triumviratet, triangelet som dominerte den romerske republikken. Men mens triumviratets to andre figurer var Romas mest fremragende kommandanter, hadde Crassus ingen militære bragder å vise til. I sin streben etter heder og ære samlet han dermed syv romerske legioner for å gå mot Partia, en militær operasjon så dumdristig at folketribuner fulgte ham flere kilometer ut av Roma for å tale ham fra det.
Slaget ved Carrhae stod i 53 f.Kr. Parterne forsøkte å intimidere romerne med trommestøy og ved å ikle soldatene sine filler, som de ved slagets åpning rev av seg for å blotte sine skinnende rustninger.
Det tunge romerske infanteriet viste seg raskt impotent overfor parternes lett bevegelige hestebueskyttere, og gjemte seg i skilpaddeformasjon (testudo) mot pilregnet uten å komme innpå hestene. Piler begynte etter hvert å bore gjennom de svekkede skjoldene, som romerske kroppsdeler ble naglet fast i. Til tross for at de var overtallige, utartet det seg til en langsom og grusom massakre av de romerske legionærene. De siste restene av hæren trakk seg tilbake til en ås, der general Publius tok sitt eget liv mens mennene hans falt rundt ham. Carrhae regnes som Romerrikets mest ydmykende nederlag, for ikke å tale om et av de mest brutale slagene i antikken.
Crassus selv fikk hodet kappet av under aggressive forhandlinger om våpenhvile. Skal vi tro den greske historikeren Plutark, mottok den partiske kongen hodet mens han overvar et skuespill. Til ekstatisk applaus fra hoffet, grep skuespilleren tak i hodet og fremførte ordene til dronning Agave av Teben, som i teaterstykket myrdet hennes egen sønn, kong Pentheus, i en bacchisk transe: «Vi har jaktet ned en løvevalp i dag, og fra fjellene bringer vi med oss et edelt bytte!»
Sasanideriket
I 224 e.Kr. veltet kong Ardasjir I det partiske riket, tok det tradisjonelle epitetet «kongen over konger», og grunnla Sasanide-dynastiet. Etter ham fulgte Shahpur I av Persia, som utvidet riket.
Det var under regjeringstiden til Shahpur I at manikeismens profet og grunnlegger, Mani, spredte sin eiendommelige tro. Manikeismen spredte seg raskt til Europa, Nord-Afrika, Sentral-Asia, India og Øst-Asia, for det meste som et forfulgt undergrunnsfenomen.
Den manikeiske verdensanskuelsen var sterkt influert av gnostisismen. Den bestod i en dualistisk kamp mellom det gode lyset og det onde mørket. Lyset var blitt overveldet og fengslet av mørkets demoniske krefter, som hersket overalt på jorden. Mani identifiserte disse mørke kreftene som materien.
Mani var født lam, og det har blitt spekulert i at hans forakt for egen kropp ledet ham til sin asketiske livsstil. Mani mottok nemlig åpenbaringer som instruerte ham om å avstå fra både kjøtt, vin og kjønnslig omgang med kvinner.
Persias historie er heller ikke uten sine politiske radikalere. Den zoroastriske presten Mazdak ledet en protestbevegelse som klaget på den massive sosiale og økonomiske urettferdigheten i riket. For å jevne ut ulikhetene, krevde Mazdak og hans tilhengere alt fra jordreformer til økt kvinnelig deltagelse i samfunnet. Monarken Kavadh I sammenkalte oppvigleren til Ktesifon. Da en selvsikker Mazdak ankom hovedstaden for å legge frem sine krav, oppdaget han dog til sin forferdelse at det ikke var kongen han skulle gjøre residens hos, men sin egen bøddel.
Etter at keiser Konstantin kristnet Romerriket på 300-tallet, proklamerte Sjahpur II zoroastrismen som Sasaniderikets «ene og sanne» religion. Zoroastriske prinsipper gjennomsyret snart Sasaniderikets lovverk, som i likhet med anglosfærens common law var basert på sedvane. Rettsavgjørelsene ble samlet i Boken om tusen dommer, Sasaniderikets juridiske kode. Et sentralt dokument fra perioden er Tansars brev, skrevet av en zoroastrisk prest. Brevet maler et bilde av et teokratisk samfunn, med en klasse av prester plassert øverst på det sosiale hierarkiet. Ifølge brevet er kirke og stat «født fra samme livmor» og «vil aldri splittes».
600-tallets teokratiske Persia – med zoroastrismen som statsreligion, et privilegert zoroastrisk presteskap, og et rigid rettssystem basert på zoroastristiske tekster – var som rigget for en gryende æra av islam, imamer og sharia.
Den første muslim
Grunnleggeren av islam, profeten Muhammad, var en analfabet handelsmann fra Mekka tilhørende den velstående Quraisj-stammen. Quraisj kontrollerte karavanehandelen i regionen, og var i besittelse av den sorte, kubeformede Kaba-helligdommen som æret deres polyteistiske guder.
Muslimene betrakter Muhammad som den siste i en lang kjede av profeter, i tradisjonen av Abraham, Moses og Jesus. I år 610 mottok han sin første åpenbaring i en hule, der engelen Gabriel bad ham om å resitere Allahs ord. Gjennom sitt liv og virke fortsatte han å motta disse åpenbaringene, som ble samlet som kapitler (surer) i muslimenes hellige bok, Koranen.
Koranen skiller seg således fra Bibelen ved at den ikke hevdes å være guddommelig inspirert, men guddommelig forfattet. Av muslimene anses ikke minst profeten for å være et fullkomment menneske. Historisk har islam dermed vist seg nokså robust mot reform (islah).
Overordnet består islam av fem søyler. Den første av søylene er trosbekjennelsen (shahada), som vedgår at det ikke er noen Gud utenom Allah og at Muhammad er hans sendebud. Den andre er den rituelle bønnen (salah), som skal forrettes fem ganger om dagen. Den tredje er den rituelle avgiften (zakat) til de trengende, som utgjør 2,5 prosent av det årlige overskuddet. Den fjerde er fasten (sawm), hvor muslimen under måneden ramadan fra daggry til solnedgang avholder seg fra mat, drikke og sex. Ramadan avsluttes med høytidsfesten «id al-fitr», også kalt «lille id». Den femte og siste søylen er pilegrimsferden (hajj) til den hellige byen Mekka, og konkluderes med islams største høytid, «id al-adha».
Selv om Koranen påstås å være verket til universets allvitende skaper, ligger dens forståelse tett opp mot hva en kunne forvente av en araber som levde i det syvende århundre. Skaperen tillegges en mengde vitenskapelig falsifiserte oppfatninger, som at verden ble skapt på seks dager (sura 50:38), at jorden ble til før solen (41:11-12), at syndfloden var en historisk begivenhet (11:25-49), at stjerner er missiler sendt av Allah for å hindre demoner fra å ta seg til jorden (36:6-10), eller at jorden er spredt ut som et teppe (20:53), som indikerer datidens utbredte tro på en flat jord.
Vi serveres uvitenskapelig forestillinger om alt fra snakkende maur (27:18-19) til saltvann og ferskvann som ikke blander seg (25:53) til at sæd formes mellom ryggraden og ribbenet (86:5-8). Profeten skal bokstavelig talt ha splittet månen i to (54:1) – bakgrunnen for at halvmånen er et islamsk symbol. Koranen gir ellers uttrykk for et kreasjonistisk (55:14) og geosentrisk verdensbilde (36:40), helt på kant med moderne evolusjonær biologi og astronomi. Skaperen har tilsynelatende ingen ny informasjon å tillegge utenfor noen mils radius av profeten selv, som kan forklare hvorfor den islamske fasten ville bety sultedøden nær polene.
For å gi mening må Koranen leses i kontekst av hadithene, som er historiske nedskrivninger av profetens ord og gjerninger (sunna). På dette området har det utviklet seg en sofistikert tradisjon av juridisk historisme, hvorav Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim innen sunniislam regnes som de to mest autentiske og autoritative kildene. Tolkninger av Koranen og hadithene gjort av de skriftlærde (ulama) legger grunnlag for det omfattende islamske lovverket, sharia, som regulerer nær sagt alle aspekter av det sosiale og religiøse liv.
I tillegg til å virke som manual for samfunnets politiske organisering, legger islam strenge føringer på de troende, helt ned til hvordan de skal anlegge skjegget eller hvilken hånd de skal ete med. Profeten la ned forbud mot avgudsdyrkelse, alkohol, gambling, lån med renter, sex utenfor ekteskapet, homoseksualitet, svinekjøtt, utildekte kvinner, bruken av musikalske instrumenter og bilder av levende vesener, mennesker eller dyr. Tyveri skulle straffes med avkappede hender, utroskap med stening, og blasfemi og apostasi med døden.
Islam tillater polygami for menn, som kan ta opptil fire koner, men profeten mottok åpenbaringer som gav ham personlig friere tøyler. Profeten tok i alt tretten koner. En av dem var konen til hans egen adoptivsønn, og han lå også med den koptisk kristne slavinnen Maria al-Qibtiyya. Mest kontroversielt er hans påståtte giftemål med Aisha. En sterk hadith-kilde, al-Bukhari (5134), beretter at Muhammad giftet seg med Aisha da hun var seks år og fullbyrdet ekteskapet da hun var ni. Bukhari beskriver til og med at Aisha på denne tiden lekte med dokker. Profeten var 53 år. Mange muslimer regelrett avviser hadithen, selv om de ofte går gode for Bukhari ellers. Andre forsøker å rettferdiggjøre hendelsen ved å appellere til den bredere historiske konteksten, et påfallende relativistisk forsvar av et absolutt moralsystem.
Selv om Muhammad ofte forbindes med hellig krig, sa profeten selv at «den største jihad er kampen mot din egen sjel, å utkjempe ondet på innsiden av deg selv.» Han sa også at «den lærdes blekk er helligere enn martyrens blod.» For profeten var de beste mennesker «dem som er mest til nytte for andre», og blant hans mange råd var å kun tale «dersom ordene dine er vakrere enn stillheten.»
Illustrasjon: «Slaget ved Badr», slik det ble fremstilt i den persiske Tārīkhnāma-yi Bozorg («Den store historieboken») på 1400-tallet.
En natt skal Muhammad ha blitt oppsøkt av det bevingede muldyret Burak. Mens de andre muslimene sov i teltene sine, fløy Burak profeten helt fra Mekka til tempelhøyden i Jerusalem. Derfra gjorde Muhammad sin himmelreise (miraj). I den syvende himmel møtte han etter sigende mange av fortidens profeter, før han endte opp fremfor Allahs trone. I profetens åsyn forordnet Allah at de troende skulle be femti ganger om dagen. Da Muhammad vendte tilbake fra himmelreisen, viste imidlertid forordningen seg aldeles upraktisk. Profeten fikk dermed forhandlet ned antallet til fem.
I Mekka ble Muhammad møtt med avvisning og latterliggjøring. Siden Muhammad aggressivt fordømte Quraisj-stammens hedenske guder, trakk de også tilbake hans status som beskyttet. Muhammad og hans tilhengere flyktet til Medina, hvor de begynte å plyndre karavanehandelen til Mekka. Til å begynne med mislyktes operasjonene, men muslimene gjorde frembrudd da de angrep Mekka under deres hellige måned, da hedningene var pålagt å avstå fra blodsutgytelse.
Det er i den tidlige Medina-perioden vi finner de mest fredfulle versene i Koranen, som har sammenheng med at Muhammad var på sitt svakeste politisk. Den mest kjente av disse er: «Det finnes ingen tvang i religionen» (2:257). Verset synes å være i konflikt med senere militære felttog mot ikke-muslimer, tvangskonverteringer, påbud om å myrde frafalne, ødeleggelse av polyteistiske templer og gudebilder, spesialskatten (jizya) påtvunget de vantro også videre. Dette forklares av at islam følger det juridiske konseptet av abrogasjon, som gir de senere (og mer militante) Mekka-versene forrang for Medina-versene.
Det mest feilrepresenterte Koran-sitatet må være: «Tar du livet av et menneske, er det som å ta livet av hele menneskeheten.» Dette er slik sitatet fremgår i sin originale form i den jødiske Talmud. Versjonen gjengitt i Koranen har bygget inn noen klare forbehold: «Å ta et liv – uten at det gjelder blodhevn eller straff for korrupsjon på jorden – er som å ha drept hele menneskeheten» (5:35). I påfølgende vers står det skrevet: «Deres lønn, som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet» (5:37). Videre i kapittelet fordømmes jøder i harde ordelag. De er både løgnere og urostiftere, og forvandles av Allah til aper og svin.
Det var til å begynne med tre jødiske stammer i Medina. Så snart Muhammad festet grepet om byen, fikk han tvangsdeportert de to første av dem. Etter dette nektet den tredje stammen, Banu Qurayza, å kjempe ved muslimenes side. Selv om Banu Qurayza frem til da hadde vært muslimenes mest betrodde allierte, besluttet Muhammad å forvise dem til sverdets skjebne. Alle gutter som hadde nådd puberteten ble bakbundet og halshugget, mens kvinnene og barna ble tatt til slaver.
Muslimene ble i år 624 angrepet av Quraisj-stammen ved Badr. Muslimene kjempet som besatte fra høyden av en sanddyne og med solen i ryggen. Etter å ha drept femti Quraisj-krigere, la fienden på flukt. Den militære kampanjen mot Quraisj vedvarte, og i 629 gjorde muslimene sitt lenge etterlengtede inntog i Mekka. Muhammad fikk deres gudebilder smadret og gav innbyggerne en tidsfrist til å omvende seg til islam eller bli drept: «Når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, – pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. Allah er tilgivende, – nåderik» (9:5).
Muhammad fikk i denne perioden poeter som kritiserte eller drev satire mot ham myrdet. Blant disse var Al Nadr ibn al-Harith, Asma bint Marwan, Abu Afak, al-Harith bin al-Talatil, Abdullah ibn Ziba’ra og Kabn inb al-Ashraf. De kvinnelige slavene Fartana og Quraybah ble på sin side drept for å ha sunget satiriske sanger om profeten.
Siden islam deler inn verden i «islams hus» (dar al-islam) og «krigens hus» (dar al-harb), ble erobringen av Mekka etterfulgt av mange titalls militære felttog. Stammer ble bedt om å omvende seg til islam. Hvis de nektet, ble de angrepet. Da profeten Muhammad lå for døden i 632, hadde han med sine imperialistiske bedrifter gjort seg til herre over nesten hele den arabiske halvøy.
Sammenlignet med religiøse lederskikkelser som Jesus, Buddha eller Zarathustra, står krigsherren og slavehandleren Muhammad i en særstilling. Mens de andre var menn av fred og sølibat, må «den første muslim» i høyeste grad betegnes som en mann av sverdet og kjødets lyster.
Islamiseringen av Persia
Etter profetens død ble den muslimske nasjonen (umma) samlet under et felles styre: Kalifatet.
De fire Rashidun-kalifatene hadde alle vært følgesvenner av Muhammad. Den første i rekken var Abu Bakr, som i 634 ble etterfulgt av Umar. Umar forlanget at Det bysantiske riket og Sasanideriket konverterte til islam eller betalte jizya-skatten. Da de to imperiene som ventet nektet å betale beskyttelsespengene, erklærte de arabiske muslimene dem krig.
De to imperiene var blitt gjensidig svekket av den bysantiske-sasanske krigen (602-628), og de islamske invasjonene sammenfalt med at Sasanideriket var oppløst i et kaos av tronfølgekriger. I vest ble den bysantiske hæren besluttsomt beseiret i slaget ved Jarmuk. I øst ble de muslimske invasjonsstyrkene først slått tilbake, men sasanidene ble til slutt knust i slaget ved al–Qadisiyyah. De rike Mesopotamiske byene falt etter tur under halvmånens blafrende bannere.
Under den tredje kalifen, Uthman, vrimlet de overlegne muslimske hærstyrkene inn på det iranske platået. Etter deres profets eksempel ble zoroasterne tvunget til å betale jizya-skatten om de ville unngå å bli drept eller slavebundet. Zoroastriske prester ble myrdet for fote. Alle de religiøse sentrene i Persia ble dynket i blod, den zoroastriske litteraturen kastet i flammene, og de zoroastriske templene revet for å reise moskéer i deres sted. Zoroasterne som valgte å betale jizya fremfor å konvertere, måtte avfinne seg med nedverdigende behandling av skatteinnkreverne. Med tiden fikk kun muslimer lov til å bekle stillingene i administrasjonen.
Grunnet den systematiske diskrimineringen av ikke-muslimer, ble Persia over de neste århundrene gradvis islamisert. Zoroastriske flyktninger strømmet østover mot India. På 1000-tallet kom de islamske hærene trampene etter. De polyteistiske hinduistene fikk ultimatium om å konvertere, underkaste seg eller dø. Over de neste fem århundrene skulle den hinduistiske populasjonen bli desimert med nærmere 80 millioner, et av de største dokumenterte folkemordene i verdenshistorien.
Den religiøse skisma
Under den siste av Rashidun-kalifene, Ali, herjet den første muslimske borgerkrigen (fitna). Ali bekjempet sine fiender i Kamelslaget i 656, men slaget ved Siffin året etter endte i remis og et politisk kompromiss som undergravet kalifens autoritet.
I 661 ble Ali offer for et vellykket attentat. Han ble hugget med et forgiftet sverd i moskéen under morgenbønnen, og døde to dager senere. Dette ledet til formasjonen av Umayyade-kalifatet. De stod for en mer ubarmhjertig politikk overfor ikke-arabiske muslimer i provinsene, en særdeles uklok linje som oppildnet et opprør i Khorasan-regionen i det nordøstlige Iran og Afghanistan.
Opprørerne anklaget umayyadene for å være illegitime, i og med at de hverken var etterkommere av profeten eller hans familie. De mente heller at Ali, som profetens fetter og svigersønn, skulle ha vært den første kalifen, og at kalifatet deretter skulle ha fulgt hans blodlinje. Muslimene som står for denne tolkningen kalles sjiamuslimer, avledet fra betegnelsen «Alis parti» (shi’at ali).
Den religiøse skisma mellom sjiamuslimer og sunnimuslimer har således opphav i en tvist om kalifatets tronarverekke. Der sunnimuslimene betrakter Ali som den siste av de fire «rettledede kalifer», ser sjiamuslimene på Ali som den første av tolv «sanne imamer» (tolvskolen). Sjiittene tror at den siste av disse tolv imamene, al-Mahdi, ved endetiden vil returnere til jorden for å renske den for all urettferdighet og ondskap.
Innen sjiatradisjonen nyter imamene betraktelig mer autoritet, fordi det visstnok kun er dem som kan gi en menneskelig stemme til Koranen. Dette har tilrettelagt for en mer hierarkisk samfunnstruktur, mye likt det moderne presteregimet i Iran. Sjiittene og sunniene har også utviklet separate lovskoler. Disse setter sin lit til forskjellige hadith-kilder, som ofte kan ha vidtrekkende teologiske implikasjoner.
Sjiittene slår sammen de fem bønnene til tre, og de praktiserer selvpisking for å minnes martyren Husayn, barnebarnet til profeten som ble slaktet av deres fiender under den islamske borgerkrigen. Doktrinen taqiyya, som innebærer å benekte eller lyve om sin tro, har historisk stått sterkere blant sjiamuslimene, som nok skyldes at de oftere har vært i en utsatt minoritetsposisjon.
I dag tilhører 85 prosent av alle muslimer sunniislam, mens de resterende 15 prosent er sjiamuslimer. Sjiamuslimene danner en majoritet i kun fire stater: Iran (95 prosent), Irak (65 prosent), Aserbajdsjan (70 prosent) og Bahrain (70 prosent). Det gjør Iran til verdens suverent viktigste sjiamuslimske stat.
Gullalderen i Bagdad
Illustrasjon: «Lærde ved Visdommens hus» (1237) av Yahya ibn Mahmud al-Wasiti.
I slaget ved Zab i 750 ble umayyadenes kavaleri spiddet i en massiv spydmur. Seierherrene utpekte en etterkommer av profetens yngste onkel, As-Shaffah, som den rettmessige kalif. Han skulle bli den første i det persisk-arabiske Abbasid-dynastiet. Over mange århundrer kom abbasidene til å styre mesteparten av den islamske verden utenfor det iberiske al-Andalus, hvor umayyadene befestet sin stilling.
Allerede året etter sin tilblivelse seiret abbasidene over det kinesiske Tang-dynastiet ved Talas-elven i Kasakhstan. Kinas tyrkiske allierte skiftet side under slaget og falt Tang-styrkene i ryggen. Slik sikret abbasidene seg et gyllent stykke av den travle handelsruten Silkeveien.
Abbaside-kalifatet var gjennomsyret av persiske kulturinntrykk. Særlig iøyefallende var den arkitektoniske innflytelsen. Det er de gamle iranske stilarter som kommer til uttrykk i minaretene, kuplene, søylene, de symmetriske buene, kalligrafien, og de mønstrete flisene vi assosierer med moskéer og andre islamske byggverk.
I 762 grunnla den andre abbaside-kalifen, al-Mansur, Bagdad. Med sine 400 000 innbyggere var byen på 800-tallet verdens mest folkerike utenfor Kina. Byen må også ha vært en av historiens mest bemerkelsesverdige. Den var formet som en sirkel, med kalifatets hovedpalass og al-Mansurs moské plassert i midten. Dette gav den tilnavnet «den runde by».
Mange av de romantiserte orientalske elementene opptrer i Bagdad i denne perioden: Elegante haver med sprudlende fontener i måneskinn; basarer bugnende av frukt og broderte tepper; offentlige bad dekorert med nydelig mosaikk; nattergaler, raske hvite hester og handelskaravaner av kameler; vindinstrumenter, sitarmusikk og fløytespillende slangetemmere; skattekamre med juveler og smaragder bak tykke palassmurer og vakter med sabler; et harem fylt med de vakreste konkubiner og kvinnelige slaver; og søt parfyme hengende i den trykkende ørkenluften.
Abbasidenes Bagdad regnes ikke minst som geografisk tyngdepunkt for den islamske gullalder. Gullalderens episenter var Visdommens hus, et akademi av sekulær lærdom som rommet hundretusenvis av filosofiske og vitenskapelige manuskripter, samt et astronomisk observatorium. Alkymister kom langveisfra for å debattere og utveksle viten i det livlige peristylet, under skyggen av søyler og palmetrær. Himmellegemenes størrelser og baner ble matematisk beregnet. Det ble utført et utrettelig og grundig oversettelsesarbeid av de greske tenkerne, som man skrev utfyllende kommentarer til.
Flere av vitenskapsmennene virksomme i Bagdads intellektuelle kretser var av persisk herkomst. Blant dem finner vi Habash al-Hasib al-Marwazi (766-869), som med sine utarbeidelser av sinus, cosinus, tangens og cotangens gjorde anselige fremskritt innen trigonometrien. Her levde også algebraens far, Muhammad ibn Musa al-Khwarizmi (790-840), som kalkulerte jordens omkrets med imponerende presisjon. Så har vi det senere persiske universalgeniet Muhammad al-Tusi (1201-1274), forfatteren av omlag 150 bøker om matematikk, kjemi og biologi. Kanskje mest kjent er al-Tusi for sine oppdateringer av det ptolemeiske planetære systemet, som beredte grunnen for den kopernikanske revolusjonen.
Persiske tenkere
Mange fremragende persiske tenkere under gullalderen levde naturligvis også utenfor den runde byen. En av disse var den iranske legen Abu Bakr al-Razi (865-925), kalt «kjetteren» for å ha avvist profeten Muhammads åpenbaringer.
Al-Razi var en bemerkelsesverdig produktiv intellektuell. Han publiserte i overkant av to hundre bøker, og lyktes med å sammenfatte mye av verdens medisinske kunnskap. Hans eksperimentelle tilnærming til medisinen var utpreget moderne, som reflektert i det metodiske utsagnet: «Om man ønsker å studere effekten av en behandling, del pasientene inn i to grupper, utfør behandlingen på kun en av dem, observer begge, og sammenlign resultatene.» Al-Razi videreutviklet Galens medisinske teorier, var den første til å skille mellom kopper og meslinger, og introduserte psykoterapien som medisinsk felt.
En av al-Razis mest berømte idéer, er at både materien, tid og rom må være uendelige. Idéen bygger på følgende resonnement: Materien kan ikke skapes av Gud, fordi dette ville legge opp til en uendelig regress. Gud måtte nemlig ha skapt materien ut av noe annet, ergo en annen form for materie. Denne materien måtte igjen ha blitt skapt av en annen form for materie, og slik kunne en fortsette ad infinitum. Tilsvarende må tiden ha fantes før Gud skapte universet, fordi skapelsen som alle andre handlinger må ha skjedd i et bestemt øyeblikk, som impliserer at tiden allerede var eksisterende. Sagt annerledes: Gud kunne ikke ha skapt tiden, siden skapelsen av tiden selv må forekomme i tid. Likedan er det med rommet: Gud trengte et rom å plassere universet i. Han kunne ikke ha skapt dette rommet, for rommet trenger selv et rom å være lokalisert i. For å unnslippe en evig regress, må Gud altså holdes med selskap av både materien, tiden og rommet i evigheten.
Avicenna (988-1037) skrev flere kommentarer til Aristoteles og Platon. En av Avicennas mest berømte idéer er argumentet om den flyvende mannen. Avicenna ber oss her om å forestille oss en mann som blir skapt ut av ingenting midt i luften. Siden mannen nettopp ble generert, er han uten noe som helst minne. Mens mannen svever gjennom luften, er han ute av stand til å føle sine egne armer og ben. Han er fullstendig blendet, så makter ikke å se noe som helst. Det er helt stille rundt ham, dermed hører han heller ingenting. Den flyvende mannen vet derfor ikke engang at hans egen kropp eksisterer. Allikevel vil han være bevisst på eksistensen av seg selv. Derfor, slutter Avicenna, må det finnes en sjel uavhengig av den fysiske kroppen.
Argumentet har en viss eleganse, men faller like mye igjennom skyene som den dalende mannen det baserer seg på. Alt den utretter er eliminasjonen av eksterne sanseinntrykk, men ikke operasjonene til den fysiske hjernen. Spørsmålet om hvorvidt disse operasjonene er fysiske eller ei, forblir ubesvart.
Illustrasjon: «Man of Learning/Avicenna» (1600-tallet) av ukjent napolitansk kunstner.
Avicenna utviklet også «det sannferdige gudsbevis». Avicenna begynner i dette med å invitere oss til å tenke på aggregatet av absolutt alle kontingente ting i universet. Dette aggregatet må adlyde lovene som gjelder for alle kontingente ting, som vil si at det må ha en årsak for sin eksistens. Det er her tre alternativer: Årsaken til aggregatet må enten være umulig, kontingent eller nødvendig. Vi kan med enkelthet avfeie den første muligheten, fordi det umulige per definisjon ikke kan eksistere. Årsaken kan heller ikke være kontingent, for i så fall ville den allerede være inkludert i aggregatet av alle kontingente ting. Dermed må årsaken være en nødvendig eksisterende entitet, som Avicenna (i et logisk sprang) kaller Allah.
En noe mer mystisk persisk tenker er Suhrawardi (1154-1191), som stod for en form for fusjon mellom nyplatonisme, zoroastrisme og manikeisme som han døpte «illuminasjonisme». I det illuminasjonistiske synet hører immaterielle fenomener som sjelen til lysets verden. Allah er «Lyset av lys», og derav kilde til alle de mindre lysene. Den materielle verden er kun avskygninger av lysets verden (tilsvarende Platons verden av perfekte former). Suhrawardi mente at den menneskelige sjelen befinner seg i en permanent ulykkelig tilstand, siden den har blitt revet vekk fra sin bedre halvdel. Kun ved å smelte sammen med Allah kan vi igjen gjøres hele.
En annen prominent persisk tenker er al-Ghazali (1058-1111), som formulerte det kalam-kosmologiske argumentet for Allahs eksistens. Dette er et første årsaksargument for Gud, og går som følger: Alt som begynner å eksistere har en årsak for sin eksistens (i). Verden er noe som begynner, for om verden var evig i fortiden kunne vi aldri ha ankommet nåtiden (ii). Derfor må verden ha en årsak for sin begynnelse (fra i og ii). Denne årsaken er hva vi kaller Gud.
Det kalam-kosmologiske argumentet debatteres energisk den dag i dag, med den kristne apologeten og filosofen William Lane Craig som dets fremste forsvarer. Filosofisk sofistikerte ateister vil typisk anvende kvantefysikk mot det første premisset om at alt som begynner å eksistere har en årsak, og multiversteorier mot det andre premisset om at verden begynte å eksistere.
Al-Ghazali var utdannet i islamsk lov (fiqh), og spilte den noe paradoksale rollen som en antifilosofisk filosof. Med sitt hovedverk Filosofenes villfarelser motsatte han seg påvirkningen fra greske filosofer som Aristoteles og Platon, og forbannet intellektuelle som Avicenna og al-Farabi som lot seg villede av dem vekk fra islam. Det må her bemerkes at al-Ghazalis egen mest kjente idé – det berørte kalam-kosmologiske argumentet – er en variant av det kosmologiske argumentet til Aristoteles.
Hva som er påfallende med den islamske gullalderen, om en tar den nærmere i betraktning, er hvor lite islamsk den var. Mange av de fremste tenkerne i epoken, som eksempelvis Avicenna, al-Farabi, al-Razi, al-Tusi, Suhrawardi, optikeren Ibn al-Haytham, eller den første praktiske kjemikeren, Ibn Hayyan, ble alle anklaget for å være blasfemiske, kjetterske eller selv ateistiske, siden deres synspunkter avvek så mye fra den ortodokse islamske lære.
Persisk kultur og poesi i gullalderen
Det persiske språk, farsi, levde i beste velgående under gullalderen. Det iranske nasjonaleposet Shâhnâmeh (Kongeboken) ble ferdigstilt av Ferdousi omkring år 1000. Verket er skrevet med 50 000 rytmiske versepar på rim. Det regnes som en av verdenslitteraturens mest storslagne, og perserne avholdt både skuespill og festivaler i dets hyllest.
Eposet beretter om Persias historie, fra de mytiske kongene i oldtiden fram til den islamske erobringen på 700-tallet. Det innledes med skapermytene, før det beveger seg inn i kong Yimas regjeringstid, hvor det hverken fantes kulde eller varme, sult eller tørst, alderdom eller død. En trehodet drage bortfører Yimas to vakre døtre, men slaktes av helten Feridu. Gjennom boken kjemper helter mot alle slags fryktinngytende beist, som demoner eller kjempeslanger. En av heltene er en formskifter, som forvandles til en gribb for å flykte fra fare.
Shâhnâmeh går gjennom hele persongalleriet i verseform: Zarathustra, Ahriman, Kyros den store, Aleksander den store, og alle de virkelig betydningsfulle skikkelser i Selvekideriket og Sasanide-dynastiet. Ikke bare bevarte Ferdousi mye av den persiske kulturarven, som stod i reell fare for å gå tapt etter den islamske invasjonen, men gjorde for det persiske språk hva Shakespeare eller selv King James-bibelen gjorde for det engelske.
Eventyrsamlingen Tusen og én natt stammer også fra gullalderen. Den inneholder de verdensberømte historiene om Aladdin og lampen, Sindbad sjøfareren, eller Ali Baba og de førti røverne. I motsetning til Shâhnâmeh er den iført en arabisk språkdrakt, men henter mange av sine fortellinger fra Persia, deriblant rammefortellingen. Denne går ut på at en ond persisk konge gifter seg med en ny jomfru hver kveld, kun for å halshugge henne allerede morgenen etter. Men da kongen gifter seg med datteren til en av sine ministre, Scheherazade, forteller hun hver kveld et nytt eventyr til kongen for å beholde hodet på skuldrene. Etter tusen og én natt har visdommen og moralen i Scheherazades eventyr gjort kongen til en både klok og godhjertet mann.
Sufismen er en esoterisk og mystisk retning innen islam, sammenlignbar med gnostisismen i kristendommen eller kabbala i jødedommen. Under gullalderen ble den et utbredt motefenomen, især under det persisk-tyrkiske Seldsjukkriket (1037-1194).
Sufiene betoner den personlige og emosjonelle praktiseringen av religion, med den hensikt å komme nærmere Allah. For en sufimuslim består sann spiritualitet i oppløsningen av selvet for å bli ett med Skaperen, gjerne gjennom ritualer, bønn, poesi, musikk og andre former for kunstuttrykk. Sufiene stilte seg kritiske til sjiaulamaens besettelse av religiøse regler. Ulamaen fordømte på sin side sufiene som en kjettersk sekt, og fikk mange av dem dømt til døden for frafall, grov synd eller blasfemi.
Nesten alle de største persiske poetene tilhørte sufismen, og det er lett å forstå hvorfor deres verker kunne virke så krenkende på følelsene til de islamske skriftlærde. Ta for eksempel følgende dikt av Fakhroddin al-Iraqi, som i tillegg førte mange dikt i pennen av det homoerotiske slaget:
«Yes, bring me wine, for I have renounced all renunciation
and all my vaunted self-righteousness
seems to me but swagger and self-display.
Now for a time let my proof be wine
against the sorrow of Time
for only in drunkenness can one be free
of the hour’s grief.
Once I am thoroughly drunk, what difference
if I end up in a church or in Mecca?»
Eller ta følgende dikt fra en annen kjent sufipoet, Hafez:
«I have learned so much from God
That I can no longer call myself
A Christian, a Hindu, a Muslim,
a Buddhist, a Jew.»
Langt verre er det med Farid al-Din Attar, som i The Conference of the Birds (1177) skildrer en lærd islamsk mann som forelsker seg i en kristen kvinne:
«Her eyes spoke promises to those in love
Their fine brows arched coquettishly above –
Those brows sent glancing messages that seemed
To offer everything her lovers dreamed.»
Muslimen forhekses av erotisk begjær, og den kristne kvinnen får ham til å begå flere syndige handlinger. For å vinne hennes tillit brenner han Koranen, drikker vin, driver avgudsdyrkelse, og slår seg til og med ned som en grisebonde. Han blir bedt om å bekjenne sine synder overfor Allah, men svarer: «Allah har selv tent denne flamme!» For å redde hodet, ender Attar klokelig nok diktet med at mannen får en visjon av profeten og vender tilbake til sin islamske tro. Attar konkluderer på ekstatisk vis:
«When neither blasphemy nor faith remain,
The body and the self have both been slain.»
Det lange diktet The Garden of Truth (1131) av Sanai er en klassiker innen sufipoesien. Et utdrag fra det går:
«Since my heart was caught in the snare of love,
Since my soul became wine in the cup of love,
Ah, the pains i have known through loverhood,
Since like a hawk i fell in the snare of love!»
Også følgende dikt av astronomen al-Tusi er meget berømt:
«Anyone who knows, and knows that he knows,
Makes the steed of intelligence leap over the vault of heaven.
Anyone who does not know, but knows that he does not know,
Can bring his lame little donkey to the destination nonetheless,
Anyone who does not know, and does not know that he does not know,
Is stuck for ever in double ignorancy.»
Den aller mest kjente av sufipoetene – uten sidestykke – er derimot Rumi. Rumi førte i pennen 65 000 linjer med dikt. Selv om han skrev på farsi for 800 år siden, er han i dag den mestselgende poeten i USA. Han er sannelig meget sitatvennlig:
«Yesterday I was clever, so I wanted to change the world. Today I am wise, so I am changing myself.»
«The wound is the place where the Light enters you.»
«Life is a balance between holding on and letting go.»
«Stop acting so small. You are the universe in ecstatic motion.»
«Beauty surrounds us, but usually we need to be walking in a garden to know it.»
«Do not grieve. Anything you lose comes round in another form.»
«What you seek is seeking you.»
«Now is the time to unite the soul and the world. Now is the time to see the sunlight dancing as one with the shadows.»
«Love rests on no foundation. It’s an endless ocean, with no beginning or end.»
«Do not feel lonely, the entire universe is inside of you.»
Advekvat nok er FN-bygningen i New York prydet med diktet Bani Adam («Sønner av Adam») av sufipoeten Saadi:
«All men are fellow-members of one body
For they were created from one essence
When fate afflicts one limb with pain
The other limbs may not stay unmoved …
You who are without sorrow for the suffering of others
You do not deserve to be called human.»
Smerte hadde Saadi sett en del av gjennom sitt liv. Bani Adam ble ført i pennen i 1258, samme år som de blodtørstige mongolerne nådde Bagdad.
Dødens ryttere
Illustrasjon: «Bagdads fall» (1400-tallet) av ukjent persisk kunstner.
Da den legendariske Djengis Khan og hans mongolske stepperyttere nådde Khorasan («solens land») i det østlige Iran i 1219, var det som om døden selv red over landet.
Byer som Nishapur og Balkh ble fullstendig jevnet med jorden. Da mongolerne i 1221 angrep byen Merv, gikk guvernøren med på å åpne portene og overgi byen mot forsikringer om at innbyggerne ville bli spart. Mongolerne takket for gjestmildheten ved å massakrere dem.
Mongolernes herjinger regelrett desimerte den persiske befolkningen, som kollapset fra rundt 2,5 millioner til 250 000.
Da den mongolske plagen beleiret Bagdad i 1258, var kalifatets 50 000 soldater ute av stand til å forsvare byen. Hele 3000 statsmenn prøvde å forhandle fred med barbarene, men de ble alle myrdet. Etter å ha forsert bymurene, massakrerte mongolerne nesten alle de kom over, og henrettet den siste Abbaside-kalifen, al-Mustasim. Mongolerne rullet herskeren inn i et teppe og trampet ham ihjel med hestene sine, for de ville nødig fornærme jorden ved å tilgrise den med kongelig blod (selv mongolerne hadde da moralske standarder). Moskéen reist av al-Mansur, kalifatets palasskompleks og Visdommens hus ble ødelagt, og elven Tigris farvet rød med blodet til byens vitenskapsmenn, lærde og filosofer. Gullalderen var ettertrykkelig kommet til veis ende.
Mongolerne var blitt mestre over hele Persia, men landområdene de erobret var rett og slett for omfattende til å bli styrt fra ett sentrum. Persia skulle over de neste par århundrene dermed bli scene for en serie av groteske maktkamper. Fra dette blodbadet kom den tyrkisk-mongolske sunnimuslimen Timur (1336-1405) seilende ut som seierherre.
På sin erobringstokt gjennom det iranske platået, reiste Timur søyler med menneskelige hoder for å intimidere sine fiender. Utenfor Isfahan alene ble 70 000 hoder stilt opp i 120 søyler, et skrekkelig antall om man tenker på hvor avbefolket Persia var etter den mongolske invasjonen.
Jordlig makt, kan vi slå fast, tilhører så avgjort ikke de myke og milde.
Les tredje del her.
Olav Drange Moen 