Olav Drange Moen

Det anbefales å ha lest første og annen del. Artikkelen publiseres i sin helhet i Sivilisasjonens fysiske magasin for 2024.

DET ER UNDER SAFAVID-DYNASTIET (1501-1736) en begynner å skimte konturene av det moderne Persia.

Safavidene innførte sjiaislam som landets offisielle religion, og gjorde Midtøsten til arena for brutale maktkamper mellom dem og deres sunniislamske hovedantagonist, Det osmanske riket. Historiske linjer kan med smidighet trekkes mellom disse osmansk-persiske feidene og det saudi-iranske fiendskapet i det 21. århundre.

Sjah Abbas den store (1571-1629) regnes som safavidenes suverent mest kompetente hersker. Han kom til makten gjennom detronisering av sin egen far, og sørget for å holde alle utfordrere til tronen innesperret i palasser. Deretter gikk han grundig til verks med å gjenreise Persia som en regional stormakt, i en tid av voksende europeisk kolonialisme.

Etter å ha invitert britene til å bistå ham med en storstilt militærreform, tvang Abbas de osmanske tyrkerne i kne og gjenerobret Bagdad. Under ham dominerte Persia sine nærmeste naboer, og hjalp Det britiske imperium med å presse portugiserne ut av Hormuzstredet ved Persiabukten.

Mye av den fineste persiske billedkunsten ble produsert under Abbas-æraen. Illustrasjon: Utsnitt fra «Elskerne» (1630) av maleren Reza Abbasi.

Abbas ble dog etterfulgt av flere evneveike ledere. Disse tapte gradvis den interne tautrekningen mot rikets påståelige sjiaulama, som mente å være Persias rettmessige herskerne. Oppsiktsvekkende mange av dem påberopte seg slektskap til en av de tolv sanne imamer.

Ulamaen sikret seg stadig flere privilegier. De tilegnet seg land som tidligere hadde vært under statlig eierskap, begynte å kreve inn egne skatter, og monopoliserte rettssystemet. Da døgnenikteren Soleinman tiltrådte som sjah i 1666, begynte de også å utøve kontroll ved hoffet.

Teokratene innledet en periode av hensynsløs forfølgelse av sufier, indere, armenere, zoroastrere og sunnimuslimer i distriktene. Selv kristne og jøder – som skulle ha nytt beskyttelse som «bokens folk» – ble behandlet med den groveste intoleranse.

På 1700-tallet var Persia en krympende makt, bokset helt tilbake til det iranske platået av osmanerne i vest og afghanerne i øst. Deres populasjon tilsvarte kun 6 millioner, ganske tynt satt opp mot Det osmanske rikets 30 millioner eller det muslimske Mogulrikets 150 millioner.

Persias siste krampetrekninger som en virkelig stormakt kom under Nader sjah, grunnleggeren av det kortvarige Afsharid-dynastiet. Som en 1700-talls Alexander gjorde Nader rent bord i Afghanistan, og anklaget mogulene for å skjule afghanske opprørsledere. Med dette som casus belli krysset perserne Induselven, der de ble konfrontert av en mye større mogulhær.

Slaget ved Karnal i 1739 var blant det 18. århundrets mest forferdelige. Med kløktig bruk av sine speidere og det profesjonelle persiske kavaleriet, lyktes Nader i å lokke fienden inn i et skjebnesvangert bakholdsangrep. Mogulenes tusenvis av krigselefanter viste seg å være digre og klumsete målskiver for ilden fra persiske kanoner, musketer og artilleri plassert i skråningene. Kroppsdeler føk i alle retninger, før det som gjenstod av den mutilerte mogulske hæren ble valset over av den persiske hovedstyrken. 10 000 mogulske soldater falt i blodbadet – mot kun 400 på den persiske siden.

Perserne red inn i Mogulrikets hovedstad, Delhi. Der gav Nader sine menn instrukser om å avstå fra plyndring, men det brøt straks ut opptøyer mot den fremmede okkupasjonsmakten. Over hele byen ble persiske soldater omringet av illsinte lynsjemobber. Da Nader red ut for å inspisere den uoversiktlige situasjonen, ble det løsnet skudd mot ham. En av kulene sneide hodet hans og drepte en av hans generaler. En oppskaket Nader trakk sabelen ut av lansen, og beordret gjenopprettelse av orden.

Hæren stormet brølende ut i gatene. Etter å ha massakrert, plyndret og voldtatt i over et døgn, var 30 000 av byens innbyggere blitt slaktet. Fra stormogulens residens, Det røde fort, rasket perserne med seg så mange diamanter, juveler, rubiner, smaragder og edle metaller hjemover som de maktet å bære. Selv Påfugltronen vagget med i triumftoget. Så kolossale var berikelsene fra felttoget, at Nader dekreterte at Persia skulle være skattefritt de neste tre årene.

Etter braksuksessen i øst vendte Nader haukeblikket vestover mot de forhatte osmanerne. Den osmansk-persiske krig (1743-1746) begynte med hans krav om at den sjiaislamske Jafari-lovskolen skulle bli akseptert som den femte offisielle lovskolen i islam, noe de sunnimuslimske osmanerne oppskriftsmessig avviste.

Invasjonen endte i et status quo ante bellum. Og Nader selv? Som så mange krigshissere opp gjennom historien tatt av dage av sin egen livgarde.

The Great Game

Under Qajar-monarkiet på 1800-tallet var Persia blitt en økonomisk bakevje. De var svakt industrialisert, og avhengige av eksporten av billige råvarer som bomull og opium.

Den handlekraftige statsministeren Amir Kabir gjennomførte flere sårt tiltrengte økonomiske reformer. Han vedtok tariffer, subsidier og skattereformer, og investerte i infrastruktur og fabrikker. Dørene til den første institusjonen av høyere utdanning, Dar ul-Funum, ble åpnet. Men idet Amir Kabir forsøkte å overhale det korrupte rettssystemet, la han seg ut med landets mektige sjiaulama, som så til at han ble avsatt og henrettet.

Persia var på denne tiden i ferd med å bli en fortrengt klientstat i det europeiske stormaktspillet. De ekspanderende interessesfærene til Tsar-Russland og Det britiske imperium var nemlig på kollisjonskurs i regionen. Denne rivalismen kalles «The Great Game», og utspilte seg gjennom et arsenal av diplomatiske, militære og økonomiske pressmidler. For Qajar-monarkene gjaldt det å balansere mellom de to voksende imperiene, for å bevare hva de kunne av sin avspiste suverenitet.

Etter at russiske styrker rystet den persiske hæren i Kaukasus, ble Persia i Turkmantsjaj-traktaten (1828) pålagt å avstå flere av sine nordlige territorier og betale tyve millioner rubler i krigsreparasjoner. En russisk kosakkbrigade ble stående i Teheran. Russerne blandet seg regelmessig inn i persernes innenrikspolitiske affærer.

Britenes press bar også frukter. Sjah Naser al-Din gikk med på å gi det britiske selskapet Major Gerald Talbot monopol over Persias tobakksindustri, i bytte mot 25 prosent av profitten. Som reaksjon brøt protester ut over hele Persia, og sjiaulamaen utlyste en fatwa (rettslig islamsk bestemmelse) mot bruken av tobakk. Den forhatte sjahen gikk med på å kansellere avtalen, og i 1896 ble han skutt og drept av en islamsk fundamentalist.

Britenes innblanding fortsatte. De brukte Persia som plattform for sin intervensjon i den russiske borgerkrigen i 1917. Etter flere massive oljefunn syd i Persia, sikret den britiske regjering en aksjemajoritet i det nyopprettede anglopersiske oljeselskapet. The Anglo-Persian Agreement (1919) gav britene eksklusiv kontroll over samtlige oljefelt, mot et lån på to millioner pund, utvikling av infrastruktur, og modernisering av den persiske hæren.

Moskva oppfattet det naturligvis som totalt uakseptabelt at Persia var ved å bli et britisk protektorat. En sovjetisk hær landet ved Det kaspiske hav like nord for Teheran, som skremte britene til å evakuere landet. Som mottrekk regisserte britene i kulissene statskuppet til en brigade under ledelse av general Reza Khan Pahlavi. Uten å støte på nevneverdig motstand, marsjerte brigaden inn i Teheran og gjorde sjahen til sin marionett. Da Reza Khan lot seg utrope til ny sjah i 1925, var Qajar-monarkenes 130 års styre brutt.

Sjah Pahlavi

Det første som stod på Reza Sjah Pahlavis agenda var å gjøre den falleferdige økonomien mer konkurransedyktig. Fra dag én investerte han dermed tungt i industrier som tekstil, tobakk og sukker.

Den påtroppede sjahen forstod viktigheten av å oppgradere infrastrukturen. Tusenvis av mil med veier ble konstruert. Det samme ble den transiranske jernbanen, som knytter Det kaspiske hav med Persiagulfen. For å løfte den sosiale kapitalen til arbeidsstyrken, som var en forutsetning for industrialisering, ble utdanningssystemet gitt den høyeste prioritet. Mellom 1922 og 1938 økte antallet elever ved de persiske skolene fra 55 000 til 450 000.

I likhet med Tyrkias nasjonalistiske president Mustafa Kemal Atatürk var Reza Shah Pahlavi en hardnakket sekularist. Han delte oppfatningen til de liberale intellektuelle om at religion bar mye av skylden for underutviklingen. Sjahen forsøkte etter beste evne å skille moské og stat, og strippet landets ulama for flere av sine historisk tilegnede privilegier både i rettssystemet og byråkratiet. Opplæring i Persias førislamske historie ble oppmuntret, og som ytre tegn på vestliggjøringen ble et nytt offisielt navn på den persiske nasjonalstaten adoptert: Iran.

Pahlavis entusiasme for kvinners rettigheter var til særlig irritasjon for de islamske skriftlærde. Han gav kvinner tilgang til arbeidsliv og høyere utdanning, og de ble frigjort fra å gå med det tradisjonelle, heldekkende plagget chador. I 1935 mønstret rasende islamister massedemonstrasjoner mot at kvinner vandret gatelangs i vestlige klær. Hundrevis av dem ble meid ned med maskingeværene til sjahens tropper, en massakre for alltid innprentet i de iranske islamistenes minne.

For å tviholde på makten ble Reza Sjah Pahlavi regime stadig mer autoritært, som fremmedgjorde hans tidligere liberale og intellektuelle støttespillere. Populære opposisjonspolitikere endte opp fengslet eller døde. Sosialister og kommunister fikk sine møter stengt ned av store politioppbud, og deres partier ble forbudt. Sensur var utbredt. Staten kontrollerte så og si alt av presse og industri, og bilder av den kjære lederen hang i klasserommene og på kontorene. En nasjonalistisk «Persia for persere»-politikk ble kultivert, som virket diskriminerende på etniske og språklige minoriteteter.

Pahlavis bane ble hans strategiske relasjoner med Nazi-Tyskland, som innen 1930 var blitt Irans største handelspartner. De bilaterale relasjonene bunnet mindre i ideologisk likesinnethet enn i et realpolitisk motiv om å gjøre seg mindre avhengig av Det britiske imperium og Sovjetunionen. August 1941 utførte nettopp de to maktene et koordinert overraskelsesangrep på Iran, myntet Operaton Countenance, for å kutte Nazi-Tysklands forsyningslinjer til østfronten. Sjah Pahlavi ble tvunget til å abdisere, og i hans sted ble kronprins Mohammad Reza Khan installert på tronen.

Mohammad Reza Pahlavi

Illustrasjon: Offentlig bilde fra kroningen av Mohammad Reza Pahlavi og dronning Farah Pahlavi i Teheran, 26. oktober 1967.

I 1951 smalt et nytt problem på bordet i 10 Downing Street i London, der Winston Churchill var vendt tilbake for en siste runde i statsministerstolen. Det liberale majoritetspartiet i Iran, Nasjonale Front, stemte i parlamentet (Majles) for å nasjonalisere alle oljefeltene og skrote det angloiranske oljesamarbeidet. Året etter ble deres leder Mohammad Mossadegh demokratisk valgt inn som Irans statsminister. 

Churchill-kabinettet svarte med å fryse alle iranske midler i britiske banker, innføre flere bitende økonomiske sanksjoner, og forsøke å strupe Irans eksportindustri med en oljeembargo. Tiltakene presset den iranske økonomien i knestående, hvilket bare mangedoblet oppslutningen til det sovjetvennlige sosialistpartiet Tudeh.

For å demme opp for den voksende populariteten til Tudeh, beveget Mossadegh seg i en mer venstrepopulistisk retning. Han omfordelte jord, hevet skattene, og reduserte kongehusets budsjetter, med langsiktig mål om å avvikle monarkiet. Mossadegh viste seg også å være en diktatorspire. Hans tiltagende autoritære linje kulminerte i avviklingen av parlamentet.

Mossadeghs lefling med ytre venstre alarmerte amerikanerne. Siden dette var på høyden av den kalde krigen, var «Uncle Sam» bekymret for at Iran kunne ende opp med en prosovjetisk regjering. Mai 1953 orkestrerte CIA og britiske MI-6 et kupp mot Mossadegh. I den fordekte aksjonen, som fikk kodenavnet «Operation Ajax», egget de opp overdrevne protester til støtte for Mossadegh. Det ble begått hærverk og veltet statuer av Reza Shah i sentrum av Teheran. Dette fremprovoserte et opprør mot den maktyre statsministeren. Folkemasser stormet residensen til Mossadegh, som ble fravristet makten og satt i husarrest for resten av sitt liv.

Etter anbefalinger fra CIA ble nikkedukken Zahedi utpekt som ny statsminister av Muhammad Reza Sjah Pahlavi. Mossadeghs Nasjonale Front ble oppløst, og sikkerhetstjenesten SAVAK opprettet med amerikanske midler for å renske ut den sosialistiske Tudeh-bevegelsen. Sjahen konsoliderte all makt i hva som nå var et skinndemokrati, bestående av to partier underlagt hans direktiver.

Allerede i 1954 kom en ny lukrativ oljeavtale på plass, som gav vestlige oljeselskaper 50 prosent eierskap over produksjonen. Over de neste tiårene ble det også tegnet flere gigantiske forsvarskontrakter. Iran kjøpte tonnevis av chieftain-tankser fra Storbritannia, og jagerfly av modellen F-14 fra USA.

Som sin far var Mohammad Reza Shah drevet av visjoner om modernisering. I dette formål utarbeidet han en tyve punkts reformplan kalt «Den hvite revolusjon», som blant annet bestod i en utfasing av føydalsystemet, innføring av kvinnelig stemmerett, kamp mot analfabetisme, og privatisering av flere statseide selskaper. Sjahen valfartet til vestlige land for å undertegne avtaler om prestisjeprosjekter. Blant annet inngikk han et samarbeid med Vest-Tyskland om byggingen av et kjernekraftverk.

Sjahen var en veldannet og forfengelig mann, med sansen for høykultur og det eksklusive palasslivet. Han fikk avholdt ekstravagante festivaler til ære for Persias storartede historie i ørkenen, hvor folket ikke stod på invitasjonslisten. Som et symbol på moderniseringen, konstruerte han Azaditårnet (frihetstårnet) i Teheran, en monstrøsitet av et landemerke. Han snakket alltid meget godt for seg når konfrontert av vestlige journalister om det iranske demokratiets kummerlige tilstand. Han kronet seg selv til keiser, og sin hustru Farah Pahlavi til keiserinne.

For å bevise at han var sin egen herre, var sjahen desperat etter å innta et avvikende standpunkt fra vestmaktene. I kjølvannet av den israelsk-arabiske Yom Kippur-krigen i 1973 var han blant initiativtagerne til oljekrisen. OPEC-landene argumenterte at oljeprisen ikke hadde holdt tritt med prisene på andre internasjonale varer, og krevde høyere priser for oljen.

Teheran fremstod under sjahen som en moderne by, med skyskrapere, tettpakket trafikk, reklameplakater av Coca-Cola og andre amerikanske produkter, og mennesker med vestlige klær og frisyrer. Hundretusener av amerikanske turister besøkte i etterkrigstiden landet, med særlig ruinene i Persepolis som trekkplaster. Men oljekrisen var kommet til en kostnad: Det gjennomsnittlige inflasjonsnivået i Iran var på 1970-tallet steget til over 15 prosent. Teheran var blitt en by med ekstreme kontraster i velstand, der svært rike og svært fattige mennesker levde side om side. Like under fasaden boblet et antikapitalistisk ressentiment.

Den islamske revolusjon

Illustrasjon: Ayatollah Khomeini ledsages ut av Air France-flyet som ankom Teheran januar 1979.

Muhammad Reza Sjah Pahlavis største politiske feilkalkulasjon var å behandle sjiaulamaen som en naturlig alliert i kampen mot kommunismen.

Det var særlig tre ting sjahen ikke oppfattet: Den ene var at hans prosjekt av modernisering ikke var forenelig med sjiaulamaens visjoner. Den andre var at å søke kompromiss med dem som ikke var villige til å inngå kompromiss med ham var strategisk dårskap. Den tredje var at sjiaulamaen aldri var hans nyttige idioter, men at ulamaen hadde noen nyttige idioter i sosialistene.

I motsetning til sin far var sjahen personlig religiøs. Han behandlet sjiaislam som en integrert del av den iranske nasjonalarven. Et enormt antall moskéer ble bygget på hans vakt, og mullaene var representert ved alle de store offentlige sereremoniene. Mens all annen opposisjon ble undertrykket med hard hånd, fikk de religiøse fundamentalistene operere fritt så lenge de ikke utfordret sjahens autoritet.

Sjiaislams religiøse senter i Iran var byen Qom. Det var også hjembyen til Ayatollah Rudollah Khoemini, en religiøs professor som nesten daglig agiterte mot sjahens korrupsjon, angrep på islamske verdier og SAVAKs torturkjellere.

Khomeini kalte for en svart motrevolusjon til sjahens hvite revolusjon. I boken Islamic Government (1970) la han ut om sine planer for en totalitær teokratisk stat. Drømmene hans var som hentet rett ut fra den mørkeste middelalder, med ønsket om offentlig avkutting av hender og steining på torgene.

Khomeinis virksomhet som dissident fikk ham til slutt arrestert, og han landet i eksil i Irak. Etter et karakterdrap av Khomeini i den propagandistiske statspressen, rant sjiamuslimene ut i Qoms gater til støtte for ham. Over de neste månedene strømmet titusener av flere demonstranter til, med krav om sjahens avgang. Som under den arabiske vinteren i 2011, tilrettela fredagsbønnen for en islamsk massemobilisering.

Opptøyene eskalerte etter at de islamske revolusjonære brannbombet Rex-kinoen i Teheran august 1978. Over 400 mennesker ble brent inne. Etterpå klandret islamistene med hell SAVAK for terroren. Hundretusener tok til gatene for å støtte protestene, inklusivt den sekulære venstresiden. På «svarte fredag» 8. september 1978 ble 68 demonstranter og 30 politifolk drept i voldelige sammenstøt i Teheran.

Khomeini reiste til Paris, hvor den internasjonale pressen gjorde hans fotogene, Sean Connery-aktige ansikt til revolusjonens symbol. I vesten var venstrevridde medier, politikere og intellektuelle stinne av beundring for ham. Han ble overøst med hyllester fra Frankrikes sosialistiske supertrio: François Mitterrand, Michel Foucault og Jean-Paul Sartre.

Da en slagen og kreftsyk sjah Mohammad Reza Pahlavi rømte Iran i januar 1979, satte Khomeini seg på et Air France-fly fra Charles De Gaulle internasjonale lufthavn. En av de 120 journalistene ombord spurte det klassiske sportsspørsmålet om hva han følte. Det mutte svaret ble berømt: «Ingenting.»

Vel hjemme i Iran bistod den sekulære venstresiden ham med å erstatte monarkiet med en islamsk republikk. Etterpå mistet de, deres barn, barnebarn og trolig også oldebarn sine friheter.

De totalitære, monokromatiske teokratene rullet med det samme tilbake kvinners rettigheter. Feministene som marsjerte ved siden av teokratene mot sjahen, mistet muligheter innen arbeidsmarkedet og utdanningssystemet, fikk kraftig innskrenket sin bevegelsesfrihet, og måtte innfinne seg i påbud om tildekning og streng kjønnssegregasjon.

Moralpolitiet patruljerte gatelangs for å håndheve sharia og bruken av tradisjonelle klær. Khomeini erklærte at han ville utslette homoseksuelle, og frafalne ble hengt fra heisekraner i Teheran. Hundrevis av sekulære fylte fengslene. Historikeren Spencer C. Tucker anslår at 25 000-40 000 iranere ble arrestert mellom 1980 og 1985, mens 8000-9500 ble henrettet. En god del av dem ble steinet. Forfatteren Christopher Hitchens ord springer til tankene: «Er det noen som aldri må komme til makten, så er det de humorløse.»

Khomeini langet i sine humorløse taler ut mot Vesten, hvorav USA var «den store satan». De revolusjonære stormet den amerikanske ambassaden i november 1979, og tok 53 amerikanske statsborgere til gisler. President Jimmy Carter autoriserte «Operation Eagle Claw» for å redde dem ut, men oppdraget ble avbrutt etter at tre av de åtte helikoptrene støtet på tekniske vanskeligheter ute i ørkenen. Gislene ble løslatt etter 444 dager, etter tunge amerikanske sanksjoner og press fra det internasjonale samfunnet.

Det moderne Iran

Den irakiske diktatoren Saddam Hussein dro utbytte av ustabiliteten i Iran ved å starte den første gulfkrigen (1980-1988). Husseins invaderte Iran med den hensikt å annektere den oljerike provinsen Khuzestan vest i landet. Etter noen måneder med intensive kamper ble irakerne dyttet ut. Iran utførte vellykkede kontringsangrep med Cobra-helikoptre og Phantom-jagerfly kjøpt fra USA under sjahen, og forskjøv stykkvis krigsteatret innover det østlige Irak.

Begge sider utførte målrettede angrep mot oljeanlegg og sivile, men det var Irak som initierte terrorbombingen i iranske byer med sine missiler og jagerfly. Tapstallene var enorme: Omkring en halv million soldater døde på begge sider, og til sammen 100 000 sivile.

Amerikanerne bistod den irakiske angrepskrigen med 500 millioner dollar og ved å dele etterretningsinformasjon. Da Hussein gasset ihjel 5000 irakiske kurdere med kjemiske masseødeleggelsesvåpen, ble Iran bebreidet av Washington for folkemordet. Ingenting av dette er glemt av iranerne. Det er heller ikke amerikanernes nedskyting av det iranske passasjerflyet Air Flight 655 i juli 1988, som momentant tok livet av alle 290 ombord.

Ayatollah Ruhollah Khomeinis var i 1989 en gammel og skrøpelig mann, og plukket ut Ali Khamenei som sin etterfølger. Før sin død rakk han å utlyste en fatwa med ordre til alle muslimer om å drepe den indiskfødte britiske forfatteren Salman Rushdie. Rushdies forbrytelse var å ha skrevet den blasfemiske novellen Sataniske vers (1988), som fikk noe blandede kritikker. Etter et liv i skjul, ble Rushdie knivstukket flere ganger under et foredrag i august 2022, men overlevde attentatet.

Under Khamenei har Iran blitt en kraft å regne med i internasjonal politikk, særlig etter at USA fjernet deres største motpol med invasjonen av Irak i 2003. De har inngått strategiske allianser med Russland, Kina, Nord-Korea og Assad-regimet i Syria. Disse statene har til felles at de er revisjonistiske, som vil si at de ønsker å undergrave den USA-ledede globale verdensordenen.

Iran har mange tentakler i Midtøsten. De støtter flere militser i Irak, en stat med en sjiamajoritet som ble undertrykket av det sunnimuslimske diktaturet til Saddam Husseins Baath-parti. Den sjiamuslimske Houthi-militsen i Jemen har siden 2014 ligget i krig med Saudi-Arabia, og har fyrt av raketter mot kommersielle skip i Rødehavet i solidaritet med palestinerne. Den sjiittiske militsen Hezbollah i Libanon er med sine 100 000 missiler en betydelig større eksistensiell trussel mot Israel enn hva Hamas noen sinne har vært. Så har vi Islamsk Jihad i Palestina, som har delt storebror Khameneis mål om å slette staten Israel fra kartet.

I april 2024 angrep Iran for første gang Israel direkte fremfor gjennom sine stedfortredere i regionen, som svar på at israelerne bombet ambassaden deres i Damaskus. 99 prosent av de 300 inngående kryssermissilene, dronene og ballistiske rakettene ble skutt ned.

Israel har lenge forsøkt å vikle amerikanerne inn i en krig mot Iran. Om så skulle skje, måtte det i så fall være over deres atomprogram. Etter al-Qaidas terroranslag 11. september 2001, ble Irak, Iran og Nord-Korea kalt for «ondskapens akse» av USAs president George W. Bush, som invaderte den første av dem. Et sterkere signal til Iran og Nord-Korea om å påbegynne utviklingen av atomvåpen kunne nødig blitt sendt. Under Bush-administrasjonens infamøse «krig mot terror» – som impliserte at man kunne bekjempe et krigføringsmiddel – anklaget Det internasjonale atomenergibyåret (IAEA) Iran for brudd på ikkespredningsavtalen. Iran ble dermed det mest sanksjonerte landet i verden.

De fem permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd og EU ratifiserte i 2015 en atomavtale med Iran, som skulle garantere at atomteknologien ble brukt til fredelige formål. Sanksjoner ble lettet, store mengder anrikt uranium ødelagt, og inspeksjoner introdusert. Avtalen var imidlertid sterkt upopulær blant republikanerne i USA. Den stengte ikke ned fasilitetene, tilrettela for utvikling av atomteknologi, og la ingen begrensninger på utviklingen av missiler med forlenget rekkevidde eller som kunne bære atomstridshoder. Donald Trump-administrasjonen drepte avtalen, som ble erstattet med en ny runde harde sanksjoner.

Presteregimet i Iran er også under et indre press. Særlig unge iranere har lagt sitt regime for hat, og i 2020 viste en omfattende spørreundersøkelse av organisasjonen GAMAAN at kun litt over en tredjedel av iranere identifiserte seg som muslimer. Halvparten rapporterte å ha mistet sin islamske tro i løpet av sin levetid. Internett kan gjøre i den islamske verden hva trykkekunsten med tiden gjorde for kristendommen i Europa. I flere land ser man sprekkdannelser spre seg i murene.

En påminnelse om at sanden renner ut av mullaenes timeglass, er de folkelige reaksjonene på at Mahsa Amini i september 2022 ble mishandlet til døde av moralpolitiet for å ha gått uten hijab. «Kvinne, liv, frihet»-demonstrasjonene spredte seg som ild i et oljefat mot det islamske tyranniet.

Protestene tenner et gnist av håp om at nasjonen som fostret Kyros, Dareios og Xerxes, Zahrathustra, Suhrawardi og Mani, al-Tusi, al-Farabi og al-Razi, Avicenna, Ferdousi og Rumi, en gang for alle skal tre ut av det middelalderske mørket, og atter ta sin rettmessige plass ved de siviliserte nasjoners bord.