Følgende artikkel ble publisert i Sivilisasjons fysiske tidsskrift i 2025.
NESTORKRØNIKEN, kompilert av munken Nestor i det 12. århundre, er hovedkilde til Russlands tilblivende år. Det romantiserende verket bringer oss tilbake til midten av 800-tallet, den gang Novgorod («den nye byen») var bosatt av hedenske slaviske stammer.
Hedningene levde av å pløye jordsmonnet under sine føtter. De utførte ritualer for hellige trær, og dyreofringer til sine mange guddommer, slik som solguden Dazhbog, ildguden Svarog eller fruktbarhetsgudinnen Mokosh. Øverst i panteonen svevde den øksebærende tordenguden Perun, et slags motstykke til den norrøne Tor, i en vogn trukket av en geitebukk.
Innbyrdes kjempet slaverne om herredømme. Ifølge Nestorkrøniken «fantes ingen lov blant dem, og stamme stod mot stamme.» Dermed kom de krigstrette stammelederne sammen om å finne en utenforstående konge som de alle måtte bøye kne for. Kun på det viset kunne krig vendes til fred, anarki til lov, kaos til orden.
Så slaverne dro på leting hos de skandinaviske vikingene, som de kalte «rus», og fant blant dem tre rettferdige brødre til å herske over seg som prinser. Den eldste av prinsene, Rurik, tok hovedsete i Novgorod i 862. Begivenheten markerer fødselen til «landet til rus» – Russland.
Kievriket
Med Ruriks konsolidering av riket ble den russiske aggresjonen rettet utover. To av Ruriks mest betrodde menn, Askold og Dir, ledet en ekspedisjon sydover for å beleire selveste Konstantinopel, Det bysantiske rikets velstående hovedstad. Ved Bosporosstredet ble mye kristent blod forspilt av russerne, som var beryktet for sin råskap. Nestorkrøniken beretter:
«Av fangene de tok ble noen halshugget, noen torturert, noen skutt med piler, og andre druknet i sjøen … Russerne påførte grekerne mange plager, på typisk vis for deres soldater.»
Noen plyndring av byen kom det derimot ikke til, for ifølge krøniken ble den bysantiske keiser bønnhørt av den allmektige Herre. En mirakuløs storm gjorde pinneved av hedningenes flåte – og deres angrepsplaner med den. Før avreise naglet russerne våpenskjoldene sine fast til byportene, en dyster advarsel om at de en dag aktet å returnere.
På hjemreisen seilte russerne oppover elven Dnipro. Der kom de over en borgby på en høyde, omgitt av dyrkbar mark og frodige skoger. Siden borgen var mer strategisk plassert enn Novgorod, rasket Askold og Dir sammen en hær av væringer under sine bannere og erobret høyden. I 882 gjorde Ruriks etterfølger, storprins Oleg, byen til sin nye hovedstad. Byens navn var Kiev.
Med tømmer fra Kievs skoger bygget Oleg en kolossal flåte, og drev nedover Dnipro mot Konstantinopel med 80 000 menn fordelt på 2000 skip. Grekerne ble meget forferdet da de fikk øye på den veldige armadaen. For å skåne byen og dem som dvelte i den, gikk de med på å betale sviende tributter, samt tegne en særdeles sjenerøs handelsavtale. Disse greske innrømmelsene innledet en tre hundre år lang gullalder for russerne, under hva som er kjent som Kievriket.
Russlands dåp
Gjennom handel og krig ekspanderte Kievriket til Svartehavet i sør, elven Volga i øst, og kongerikene Polen og Litauen i vest. Hver juni la den voksende handelsflåten avsteds til Konstantinopel. Med seg fraktet den pels, lær, voks, honning og fisk, og slaver fra russernes evinnelige sammenstøt med sine mange fiendtlige naboer.
Som et omfattende middelrike uten naturlige forsvarsverker til grenser, har utenlandstrusler vært allestedsnærværende for Russland. Det har ikke bare tilrettelagt for en militarisert kultur med en sterk sentralmakt, men selv lagt føringer på språket. Det russiske begrepet for trygghet, bezopasnost, er eksempelvis et negativt ord som direkte oversatt betyr «uten fare».
Det gresk-ortodokse presteskapet la mye prestisje i å omvende de hedenske russerne til den kristne tro. I dette ærend misjonerte de ut fra et kompleks av grottekirker i utkanten av Kiev. I samme periode ble Bibelen oversatt til et slavisk skriftspråk av de bulgarske brødrene Kyrillos og Methodios. Deres bestrebelser la grunnlaget for det kyrilliske alfabetet.
Skal vi tro Nestorkrøniken, red den russiske storprinsen Vladimirs utsendinger i alle himmelretninger for å finne den mest egnede religion for hans mektige rike. Deres rapport etterlot lite rom for tvil:
«Vi så menn tilbe i et tempel som kalles en moské, hvor de sitter og bøyer seg og ser ut som besatte menn; men det finnes ingen lykke blant dem, bare sorg og en fryktelig stank. Og vi gikk blant tyskerne og betraktet seremoniene deres, men vi så ingen herlighet der. Men da vi gikk inn i grekernes helligdommer, visste vi ikke om vi befant oss på jorden eller i Himmelen. For på jorden fins ingen slik prakt eller skjønnhet, og vi ante ikke hvordan vi skulle beskrive det. Gud bor i sannhet blant menneskene der, og vi så skjønnhet vi aldri kan glemme.»
«Prins Vladimir velger en religion i 988» (1822) av den baltiske maleren Johann Leberecht Eggink.
Om det islamske alkoholforbudet skal Vladimir ellers ha bemerket at «drikking er russeres glede, vi kan ikke leve uten den fornøyelsen.» Det er en vel bevart tradisjon: Vodkamangel var eksempelvis en tilbakevendende årsak til sosial uro i sovjetæraen, og fyll har vært et disiplinærproblem for den russiske hær i nær sagt alle kriger frem til moderne tid. Det tunge vodkaforbruket forklarer også delvis hvorfor russiske menns forventede levealder har holdt seg stabilt 10-15 år under enn den til norske menn.
I 988 døpte Vladimir sine undersåtter i den ortodokse kristne tro. Deretter tilbød han sin hånd til den bysantiske keisers søster, som knyttet blodsbånd mellom de to ortodokse broderrikene i øst.
Fordi Vladimir var en gudfryktig mann, knesatte han en tidlig form for rettsstyre, og behersket sin militære appetitt overfor sine kristne naboer. Han så til at de gamle hedenske idoler ble revet, og at det i deres sted ble reist ortodokse kirker. Den mest bemerkelsesverdige av dem, Grotteklosteret, ble konstruert over de underjordiske kirkene i 1015. Det var hit Olav den hellige søkte tilflukt i årene før slaget på Stiklestad i 1030. Det var også her munken Nestor skrev sin krønike på 1200-tallet. Området står i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Ved sin død i 1015 ble Vladimir erklært en helgen av patriarken i Konstantinopel. Han etterlot seg tolv sønner til å styre de russiske bystatene som likemenn, en høyst uklok beslutning som satte presedens for flere katastrofale tronfølgekriger.
Under urolighetene gjorde to av Vladimirs sønner, Boris og Gleb, seg til kristne martyrer. Inspirert av Jesus Kristus, og i håp om å unnverge borgerkrig, grep de ikke til våpen da deres ambisiøse bror Svyatopolk sendte soldater for å myrde dem. For dem var det rett og slett bedre selv å dø, slik at tusenvis av deres landsmenn kunne leve.
Bjellen i Novgorod
Under det store skisma i 1054 splittet den ortodokse østkirken seg fra den katolske vestkirken. Bruddet var kulminasjonen av flere opphetede teologiske disputter, omhandlende alt fra de ortodokses ikonoklasme til den katolske doktrinen om skjærsilden til hvorvidt Den hellige ånd utgikk fra både Faren og Sønnen, eller bare Faren som i den ortodokse forståelsen. Den ortodokse kirken avviste pavens universelle autoritet, og fordømte kroningen av frankerkongen Karl den store som tysk-romersk keiser i 800.
Den øverste bispestolen i den russisk-ortodokse kirke lå plassert i Novgorod. Selv om Oleg hadde flyttet hovedstaden til Kiev forble Novgorod russernes største handelsby, så vel som den mest utviklede og praktfulle av de russiske bystater. Her forekom ikke minst en grytidlig utvikling av demokratiske institusjoner.
«Visjonen til unge Bartelemy» (1890) av Mikhail Nesterov. Maleriet fremstiller den unge middelalderhelgenen Sergij Radonezjskijs (født Bartelemy) møte med en engel i en munks skikkelse.
Ved siden av St. Sofia-katedralen, som pryder Novgorod den dag i dag, ligger Russlands eldste kreml (som betyr festningsverk). Her kimet en bjelle for å sammenkalle en folkeforsamling kalt vetsje, tilsvarende de norrøne tingene. Borgere fra alle sosiale lag deltok i møtene for å treffe viktige vedtak om både skatter, traktater og krig, og hvem som skulle få lov til å sitte i styre og stell. Det forekom endog at vetsjen avsatte fyrster, slik som hendte med den sterkt upopulære fyrst Vsevolod Mstislavitsj.
Da tronfølgekrigene gjorde russerne sårbare for utenlandsk aggresjon, var det Novgorod som kom nasjonen til unnsetning. I 1241 galopperte teutoniske korsriddere østover for å spre katolisismen til de ortodokse kjetterne, i en slags forløper til nazistenes blitzkrieg. Utover året la de germanske fanatikerne betydelige territorier under seg, men Novgorods tyve år gamle fyrste Aleksander Nevsky var fast bestemt på å redde moderlandet fra deres religiøse tyranni.
Slaget på isen skulle bli korsriddernes Stalingrad. Aleksanders hær lokket fienden ut på den frosne innsjøen Peipus. En krønike skildrer at «det i hard kamp braket fra lanser som knakk og ringte fra sverd som traff sverd, inntil isen ble rød av blod og innsjøen så ut til å gi etter.» Teutonerne var beryktet for sine tunge stålrustninger, som ble deres kister da ridderne fòr etter tur gjennom den sprukne isen. På bunnen av den iskalde innsjøen ble ridderordenens ambisjoner i øst gravlagt.
Undergang
Det majestetiske Igor-kvadet, forfattet en gang på 1100-tallet, omtales som Russlands nasjonalepos. Det beretter om et mislykket felttog i Sentral-Asia, anført av Novgorods stormannsgale fyrst Igor Svjatoslavitsj:
«Så stirret Igor på solen og talte: Brødre! Det er bedre å bli drept enn å være slaver; så la oss stige på våre raske hester slik at vi kan skue over Dons blå vann!»
I høytidelige vendinger beskriver eposet Igors knusende nederlag. Særlig berømt er klagesangen til Igors hustru, Jaroslavna, idet vinden snur til fiendens fordel:
«Å, vind, min vind! Hvorfor blåser du, herre, så voldsomt? Hvorfor driver du på dine lette vinger de huniske skytterne fram mot min elskedes fylking? Er det ikke nok for deg å blåse høyt oppe under skyene eller å vugge skipene på det blånende hav?»
Mot enden av verket formidles en advarsel også verdt å dvele ved i vår samtid:
«Da prinsene kranglet om bagateller og kalte dem viktige saker, talte bror til bror: Dette er mitt, og dette er også mitt. Og de vantro kom fra steppen for å erobre det russiske landet.»
Et århundre senere ble advarselen til virkelighet. Svekket av indre maktintriger, konfronterte russerne en mongolsk invasjonsstyrke på hesterygg i slaget ved Kalka i 1223. Mongolene gjorde en falsk retrett over det langstrakte landskapet, som tynnet ut den russiske formasjonen som raste etter dem. Ved Kalkaelven i dagens Ukraina ble den russiske hæren smadret i et rystende bakholdsangrep. De russiske prinsene og adelige som ble tatt til fange endte sine dager fastbundet under den mongolske seiersbanketten, hvor de langsomt ble most til døde.
«Kalka» (1996) av Pavel Ryzhenko.
Etter en mongolsk omgruppering i øst ledet Djengis Khans barnebarn, Batu Khan, Den gylne horde dypt inn i Kievriket. Rjazan falt først. Tatarene styrtet mot bymurene i tre med fakler, rambukker og høye stiger, og veltet inn i byen. De slaktet alle de kom over i gatene og husene, og tok seg inn i katedralen, der prinsessene ble hakket i småbiter på alteret. Biskopene og prestene ble brent levende, og alle de vakre bygningene stukket i flammer. En krønike beskriver det fryktelige etterspillet:
«Ikke én person overlevde. Foreldre kunne ikke sørge over sine barn, og ei heller barn over sine foreldre, for alle måtte drikke fra det samme bitre dødsbegeret.»
Etter at flere byer led samme smertefulle skjebne, nådde tatarene i november 1240 Kiev. Med sine 50 000 innbyggere var byen på tiden blant Europas mest folkerike, som gav en falsk fornemmelse av trygghet. Ved ankomst ble tatarene hilst velkommen av at deres diplomatiske fortropp, ihop med siste rest av fredsutsikter, ble slengt over den kjente bymuren, De gylne porter.
Kievs borgere fulgte fortvilet med da en sjanseløs russisk hær ble sønderknust av de herdede hestekrigerne fra steppen, som kjempet som besatte. Så ble De gylne porter omringet fra alle kanter, og satt under kraftig bombardement med katapulter. 6. desember gav deler av murverket endelig etter. Den gigantiske horden stormet inn i den panikkslagne byen, hvor de slaktet, plyndret og voldtok uten nåde. Mellom solnedgang og soloppgang ble 48 000 av de 50 000 innbyggerne grusomt massakrert. Nesten alle byggverk ble også jevnet med jorden. Kievrikets dager var talte, og et bekende mørke sank over russernes land.
Tataråket
Som et nomadisk hestefolk var tatarsamfunnet mobilisert til konstant krigføring, men de manglet midlene til å sette de erobrede territoriene under effektiv administrasjon. I stedet utpekte de marionetter til å kreve inn skatter på sine vegne. Disse måtte innfinne seg i ydmykende ritualer fremfor sine mongolske overherrer. Blant dem som ikke ønsket å miste sin verdighet finner vi den russiske fyrst Jaroslav II. Dermed mistet han sitt hode i stedet.
Ødeleggelsene Den gylne horde påførte det russiske samfunn lar seg vanskelig overspille. Under erobringen ble hele byer fjernet fra jordens overflate. Vasaller som ikke betalte tributter i tide risikerte likedan total utslettelse.
Det var under det langvarige tataråket (1240-1480) at Russland for alvor ble skilt ut fra Europa for øvrig. Ikke bare mistet russerne renessansen, men de ble også holdt tilbake økonomisk, sosialt og institusjonelt. Den mongolske måten å gjøre ting på ble toneangivende, som vil si at samfunnet i økende grad ble styrt gjennom frykt og autokratiske virkemidler.
Midt oppe i all elendigheten klenger russerne seg til spredte episoder av heroisk motstand: Dmitrij Donskoj, storfyrste av Moskva, maktet i 1380 å forene russerne, og lede dem til en storslagen seier mot sine ubarmhjertige okkupanter i Slaget ved Kulikovo. En krønike skal ha det til at slaget åpnet med en duell mellom den russiske krigeren Persvet og den mongolske kjempen Chelubey. Begge falt. Under slaget mellom hovedstyrkene fratok skogsterrenget de tatarske rytterne mobiliteten. Dmitrij skjulte også en reservestyrke dypt inne i skogen, som midt i kampens hete falt den tatarske hæren i ryggen. «Sverd regnet ned på dem», heter det om den omringede fienden.
«Duell mellom Peresvet og Chelubey på Kulikovo-slagmarken» (1943) av Mikhail Ivanovitsj Avilov.
Et ni meter høyt gyllent kors dekorerer i dag slagmarken, symboliserende russernes seier over islam, som mongolene omvendte til i 1295. Seieren var dog høyst midlertidig: Russerne forble i tatarenes vold i enda et århundre, med tributtordningen intakt.
Det tredje Rom
Russland falt i ytterligere isolasjon da Konstantinopel i 1453 ble overveldet av islamske invasjonshærer, ledet av den osmanske sultanen Mehmet II.
Som antikken og middelalderens mest forseggjorte festningsverk, var Konstantinopels theodosiske dobbeltmurer ansett for å være bortimot ugjennomtrengelige. Introduksjonen av krutt representerte derimot et vannskille mellom bystatenes tidsalder og imperienes, ved å gjøre slottsbyene mer eller mindre uforsvarlige. Osmanerne støpte kanoner kraftige nok til å bryte Konstantinopels murer, for deretter å plyndre byen i tre dager. Mange kirker ble vanhelliget, og domkirken Hagia Sofia forvandlet til en moské. Byen selv omdøpte muslimene til Istanbul.
Fyrst Vlad III, som fikk klengenavnet Dracula, «dragens sønn», sinket den osmanske fremrykningen i Transilvania i dagens Romania. I et tilfelle av psykologisk krigføring spiddet den blodtørstige herskeren tyrkiske krigsfanger levende på påler. Ved å unngå skade av vitale organer varte smerten deres lengst mulig før døden inntraff. Men også Vlad falt til slutt i strid mot tyrkerne. Den osmanske ekspansjonen i Europa skulle dermed vedvare helt frem til Slaget ved Wien i 1683.
I Russland gav Konstantinopels skjebne opphav til det teologiske konseptet «Moskva, tredje Rom», som fremdeles har en fremtredende plass i den russiske mentaliteten. Idéen går ut på at Moskva er den åndelige arvtageren til både Roma og Konstantinopel, og at byen er skjebnebestemt å bestå som kristenhetens sisteskanse til Jesu tilbakekomst. Som 1500-tallsmunken Theofilos kortfattet uttrykte det: «To Rom har falt, det tredje består, og det vil ikke bli et fjerde.»
Ivan III og gjenerobring
«Ødeleggelsen av Novgorod-vetsjen» (1889) av Claudius Vasilyevitsj Lebedev.
Teorien om det tredje Rom ble satt i omløp under Moskvas storfyrste Ivan III, en kløktig propagandist. Hans bestefar, Ivan I, hadde fått økenavnet «Ivan pengesekken» for sin driftige skatteinnkreving på tatarenes vegne. Ved å innsmigre seg som okkupantenes lydigste tjener fylte han ikke bare deres lommer, men langsomt også Moskvas skattekamre.
Formuen ble brukt til å finansiere en slagkraftig armé, som Ivan III i 1478 sendte i et overraskelsesangrep mot moskovittenes russiske hovedrival, republikken Novgorod. Det endte med et uhyggelig blodbad, vetsjeordningens avvikling, og Novgorods permanente underkastelse. Etter århundrer i skyggen av Kiev og Novgorod, steg Moskva opp som Russlands ubestridte maktsentrum.
Mens Moskva vokste i styrke og prestisje var Mongolveldet ved å bli oppløst i borgerkrig, svake avlinger og invasjoner fra det tyrkiske Timurid-dynastiet. Til slutt satte Ivan III simpelthen foten ned for å betale dem tributter mer.
For å straffe dette uhørte oppvigleriet, beordret mongolhøvdingen Akhmat Khan en hær til å marsjere mot Moskva. Denne ble konfrontert av russerne ved Ugra-elven i 1480. De to hærene målte hverandre på hver sin side av elven. Etter noen ukers stillstand trakk mongolene seg tilbake. På hundreårsjubileet til Slaget ved Kulikovo hadde russerne omsider maktet å kaste av seg tataråket, én gang for alle.
«Ivan III river opp khanens charter foran hans ambassadører» (1879) av Aleksei Danilovitsj Kivsjenko.
Ivan den store, som ble frigjørerens epitet, innførte et standardisert lovverk på tvers av riket. Han påberopte seg guddommelig rett til å styre, adopterte tittelen tsar (avstammet fra det romerske Cæsar), og giftet seg med Sofia Palaiolongina, niesen til den siste bysantiske keiser. Slik lanserte han seg selv som den åndelige arvtager til både Kievriket og Det bysantiske riket, symbolisert av Russlands nye nasjonalemblem: Den tohodete ørn.
Ivan den grusomme
Da Ivan den stores barnebarn, Ivan IV, også kalt Ivan den grusomme, besteg tronen som sekstenåring, var Moskva blitt arena for komplekse maktintriger. Adelsklanene i Kreml, bojarene, kretset rundt den unge tsaren som fråtsende gribber, hungrige etter mer makt, rikdom og innflytelse. For Ivan var det derav avgjørende å mestre spillet raskt.
Ivan satte brikkene i bevegelse ved å modellere seg etter de asiatiske despotene som i århundrer hadde dominert Russland. Han lot seg krone til den første tsar av hele Russland, monopoliserte statsapparatet, og tok over utnevnelsen av kirkens embetsmenn. For å sikre full kontroll i hovedstaden, etablerte han en stående elitestyrke direkte underlagt hans personlige kommando, strelitsene.
Ivan den grusomme utmerket seg som en ambisiøs erobrer, som gjennom sine felttog innlemmet de siste rester av tatarenes utstrakte rike. Sommeren 1552 ledet han en styrke på 150 000 mann mot Kazan, hovedstaden i det islamske khanatet, støttet av 150 kanoner og militæringeniører bragt inn fra Europa. Med et nådeløst frontalangrep ble titusener av tatarer slaktet, og russiske slaver og krigsfanger befridd. For å markere den historiske seieren bygget Ivan flere kirker i orientalsk stil, blant dem det ikoniske landemerket Vasilijkatedralen på Den røde plass i Moskva, bemerket for sine eventyraktige, farverike kupler. (Den som tror navnet «Den røde plass» avstammer fra kommunistenes røde flagg tar ellers feil: Rød er et annet ord for vakker på russisk.)
Ved hjelp av hardføre kosakkhærer ekspanderte Russland sitt rike østover helt til Sibir, der de sikret tilgang til høyst ettertraktede ressurser som gull, kull, jern, tømmer og pels. Straffanger og krigsfanger ble sendt til Sibir for å vokte de stort sett øde slettene. På Østersjøfronten støtet imidlertid Ivan på større motstand: I Livlandskrigen (1558-1583), som ble utkjempet om dagens Estland og Latvia, drev en mektig allianse bestående av litauere, polakker og svensker de russiske styrkene tilbake.
For å sikre seg en kompetent arving, så Ivan seg nødt til å finne en egnet hustru. Derav avholdt han en storstilt skjønnhetskonkurranse i Moskva. Opp mot 1500 håpefulle bruder fra alle rikets hjørner strømmet til den prestisjefulle konkurransen. Deltageren som falt mest i smak var Anastasia, som tsaren også giftet seg med.
Da Anastasia døde etter kort tids sykdom, nådde tsarens paranoia for både innenlandske og utenlandske fiender et absolutt høydepunkt. Ivan så konspiratører overalt, og holdt bojarene ansvarlige for Anastasias utidige død. For å terrorisere sine mange innbilte fiender, opprettet han dødsskvadronen Opritsjniki. Disse virkelighetens Nazgûl-ryttere var ikledd ravnsvarte munkedrakter, og trukket til mørke hester dekorert med sopelimer og hundehoder. Dette symboliserte at de var tsarens lydige kjøtere, som skulle feie bort hans indre fiender.
I første omgang slapp Ivan kjøterne løs på bojaren. Ministre satt under mistanke fikk skåret av neser og kjønnsdeler, mens noen av de adelige ble sydd inn i bjørneskinn for å bli revet i filler av hunder. Tusener av adelige ble hengt og halshugget i utrenskningene. Det erkerussiske ordtaket gjorde seg gjeldende: «Hvis du vet for mye, vil du bli gammel veldig kvikt.» Frykten hang så tykt i Moskvaluften at en nærmest kunne skjære den opp og ete den.
Basert på løsslupne rykter, som etter alt å dømme var falske, mistenkte tsaren adelsstanden i Novgorod for å ville inngå et hemmelig forbund med Litauen. I 1570 omringet Opritsjnikis sorte ryttere byen, slik at alle fluktveier ble blokkert. Så ble byens tusener av aristokrater pågrepet og bakbundet. Ved tsarens side satt tenåringssønnen Ivan Ivanovitsj, idet de tryglende fangene ble halshugget fremfor dem. Nestemann i arverekken måtte lære den ikke fullt så edle kunsten å regjere et digert og urolig rike.
Ivan mistet etter hvert grepet om Opritsjniki, som begynte å plyndre og herje på landsbygden helt etter eget forgodtbefinnende, ofte med makabre drap og voldtekter av forsvarsløse bønder. De fremstod også stadig mer som en utfordrer til statsmakten enn dens trofaste tjener. Etter at 40 000 krimtatarer red rundt den russiske hæren og brant ned deler av Moskva i 1571, klandret tsaren Opritsjniki for krisen. Med hell vendte han den opphissede stemningen mot dem – ved å påpeke at de ikke hadde kommet landet til unnsetning i dets mørkeste time.
Den som lever ved sverdet vil også dø ved sverdet: Opritsjniki ble tvangsoppløst, og et stort antall av organisasjonens medlemmer summarisk henrettet.
Etter Anastasias død tok Ivan den grusomme syv koner, og i likhet med sin samtidige Henrik VIII av England ble flere av dem myrdet etter ordre fra ham selv. Vanviddet nådde et slags klimaks da han i et raserianfall slo i hjel Ivan Ivanovitsj med staven sin. «Måtte jeg bli fordømt!» skrek etter legenden den gale tsaren, med sin blodige sønn i armene. «Jeg har drept min sønn! Jeg har drept min sønn!»
«Ivan den grusomme og hans sønn Ivan» (1885) av realisten Ilya Repin, som er et av de mest berømte så vel som omstridte malerier i Russlands kunsthistorie.
Den store urotiden
Mordet på Ivan Ivanovitsj etterlot den svake sønnen Fjodor I som tronarving – og svake menn gir som kjent harde tider. Under ham gikk Russland inn i Den store urotiden (1598-1613), preget av indre kaos, sult og borgerkrig.
Ivan den grusommes yngste sønn, Dmitrij Ivanovitsj, døde i krybben, men rykter verserte om at han fremdeles var i live. Snakket førte til fremveksten av flere «falske Dmitrijer» – svindlere som hevdet å være rettmessige arvtagere til den russiske trone. En av sjarlatanene ble attpåtil kortvarig hjulpet til makten av polakkene, før han ble kjeppjaget ut av et palassvindu og kvestet til døde av bojaren. Levningene fyrte de ut av en kanon vendt mot Polen.
I 1609 dro Polen utbytte av det politiske kaoset ved å gjennomføre en fullskala invasjon av Russland. Deres hær marsjerte inn i Moskva, der de utropte en polsk tsar. Som historiens gudinne kan bevitne er imidlertid Moskva langt enklere å innta enn å holde: Den russisk-ortodokse kirke mobiliserte folket til å gripe til våpen mot den katolske plagen. En av dem som i patriotisk rus besvarte kallet var kjøpmannen Kuzma Minin. Han var en arketypisk folkets mann, som rekrutterte en hær av russiske frivillige på landsbygden for å frigjøre hovedstaden fra de kjetterske utlendingene.
Om ikke lenge var de polske soldatene omringet av horder med illsinte, væpnede russiske patrioter. Avskjært fra forsyningslinjene barrikaderte de seg på innsiden av Kreml. Etter å ha brent seg gjennom proviantene ble de bak festningsmurene tvunget til å ty til kannibalisme. I desperasjon tilbød de å overgi seg, i bytte mot garantier om trygg ferdsel hjem til Polen. Den russiske folkehæren aksepterte betingelsene. Så snart de utmattede polakkene hadde forlatt Kreml, ble de likevel massakrert til siste mann på Den røde plass.
I 1613 innkalte folkehæren til en forsamling for å utrope en ny tsar. Valget falt på den seksten år gamle Mikhail Romanov, en fjern slektning av det gamle Rurik-dynastiet. Han kom de facto til å regjere sammen med sin far Filaret, Moskvas mektige patriark. Deres styre endte Den store urotiden, og innledet det over tre hundre år lange Romanov-dynastiet (1613-1917).
I kjølvannet av kroningen av tsar Mikhail, tok polske elitetropper seg inn i Russland for å ta livet av den unge regenten. Det er her den eldre bonden Ivan Susanin skriver seg inn i historien som en russisk martyr og nasjonalhelt. Susanin lovte å vise polakkene en skjult sti gjennom de snødekte russiske skogene. I stedet villedet han fienden dypt inn i den kalde, ubarmhjertige ødemarken, slik at hverken de eller ham selv noensinne ble hørt fra igjen.
«Ivan Susanin» (1914) av Konstantin Makovskij.
Les annen del av artikkelserien her.
Olav Drange Moen 