Olav Drange Moen

Les første del av serien her.

UNDER SMOLENSK-KRIGEN (1630-32) marsjerte polakkene mot Moskva etter en knusende seier på egen jord, men snudde midtveis på militærstøvlene da nyheten nådde dem om at osmanerne hadde rykket inn syd i Polen. En avtale om «evig fred» ble som følger tegnet mellom Russland og Polen. Disse begivenhetene fant sted under den russiske tsaren Mikhail, den første i Romanov-dynastiet.

Ved Mikhails død i 1645 gikk tronen i arv til hans sønn, Aleksej I, som falt under innflytelsen til den fanatiske patriarken Nikon. Nikon knelte for Gud tusen ganger om dagen, og så til at dem som malte nymotens ikoner fikk øynene stukket ut og ble paradert gjennom gatene til spott og spe. I moralsk panikk dekreterte Aleksej forbud mot musikkinstrumenter, røyking, banning, drikking og alle slags former for seksuell uanstendighet.

Nestemann i arvekken var Peter den store, som regjerte som den rake motsetningen av sin reaksjonære far. Ved hoffet fremstod Peter som en vittig drukkenbolt som likte å drive gjøn med den ortodokse kirke, og under sitt langvarige styre (1682-1721) utmerket han seg først og fremst som en energisk sosial reformator som begrenset de geistliges autoritet.

«Peter I den store» (1838) av Paul Delaroche. Ved å rage to meter i en tid da gjennomsnittshøyden var knappe 1,68, levde den fremadskuende tsaren opp til sitt navn også fysisk.

For å leve opp til sitt opplysningsmotto «for å lede, må en først forstå», reiste Peter inkognito omkring i Vest-Europa. Under reisen vervet han seg som en laverestående soldat for å lære krigskunsten fra bunnen av, arbeidet ved et skipsverft i Holland, og beskjeftiget seg som en håndverker i den engelske byen Greenwich, hvor han ifølge arbeidsgiverens rapport «arbeidet med sine egne hender like hardt som noen annen mann.»

I Storbritannia observerte Peter at det var «en større lykke å være admiral i England enn tsar i Russland», men etter å ha overvært det britiske parlamentets debatter, reflekterte han at «engelsk frihet ikke egner seg for russere.» Det var hans paternalistiske holdning at «tvang er helt nødvendig i vårt land, der folket er nybegynnere i alt.»

Da Peter vendte tilbake til moder Russland, var han som nyfrelst av Europas kulturelle og sosiale nyvinninger. Han lovet å dra Russland etter skjegget inn i den moderne verden, «sparkende og skrikende» om nødvendig.

For Peter var først og fremst utdannelse nøkkelen til å låse opp nasjonens fulle potensiale. Han innførte offentlig utdannelse for barn av de høyere klassene, og åpnet et vesentlig antall tekniske, militære og medisinske skoler. Han bestemte også at Russland skulle forlate den bysantiske kalender, som telte fra verdens skapelse, og heller adoptere den vestlige basert på Jesu fødsel. Det betød at Russland fremfor å gå inn i år 7202, gikk inn i år 1700 som resten av Europa.

Nedarvede posisjoner ble erstattet av en meritokratisk statsadministrasjon, flere av aristokratiets privilegier avskaffet, og nobiliteten beordret til å kle seg i vestlige klær og klippe skjegget. Siden skjegget var russiske menns stolthet, var det mange som trosset det upopulære påbudet. Denne trassigheten håndterte Peter ved å vedta en egen skjeggskatt.

«Utsikt over monumentet til Peter den store på senatsplassen i St. Petersburg» (1870) av Vasilij Surikov.

Peters «store sprang fra mørke til lys» ledet opp til hans prestisjeprosjekt om å reise en hel by fra grunnen av, som skulle måle seg med de skjønneste på det europeiske kontinentet. St. Petersburg, som byen naturligvis skulle hete, ville være Russlands «vindu mot Europa». Britiske og hollandske byplanleggere ble hyret inn, og italienske og franske arkitekter lokket med lukrative lønninger for å bygge palasser i den fineste sten. Peter fikk hele aristokratiet tvangsflyttet til den nye hovedstaden, som ble toppet med en kolossal granittsstatue av ham selv.

Megalomanien kom til en høy menneskelig pris: Siden Peter besluttet at byen skulle ligge midt i et myrlandskap, døde titusener av livegner, krigsfanger og straffedømte som deltok i det krevende bygningsarbeidet.

På sett og vis var Peter en inhuman humanist. Hans styre var preget av modernisering, utdannelse, sosiale reformer og vitenskapelig utvikling, men bar samtidig alle kjennemerkene til et tyranni. Etter et mislykket opprør fra strelitsene i 1698, fikk han over tusen av dem avlivet med regelrett middelalderske henrettelsesmetoder. Peter tok personlig del i utførelsen for å tilfredsstille sin morbide fascinasjon for den menneskelige anatomi, som han også holdt lange foredrag om under drepingen. To hundre av strelitsene ble i tillegg hengt fra Moskvas murer, og ytterligere 144 på Den røde plass. De råtnende likene vaiet langsomt i den iskalde vinden, til skrekk og advarsel for andre spirende konspiratører.

«Morgenen for henrettelsen av Streltsy i 1698» (1881) av Vasilij Surikov.

Også kosakkene fikk unngjelde etter et mislykket bondeopprør. Peter beordret tusener av dem massakrert, og bandt de russiske bøndene til jorden. De skulle forbli fanget i livegenskapet helt frem til siste halvdel av 1800-tallet, lenge etter at resten av Europa hadde avskaffet barbariet.

Utenrikspolitisk kan Peters styre betegnes som suksessfullt. For å slå tilbake de svenske erobringene omkring Østersjøen, moderniserte han den russiske hæren. Blant annet hjalp britiske ingeniører til med å utvide den russiske flåten fra bare en håndfull utdaterte fartøy til en armada på tre hundre toppmoderne krigsskip.

Den store nordiske krig (1700-1721) stod mellom Sverige på den ene siden, og Tsar-Russland, Polen, Preussen, Hannover og Danmark-Norge på den andre. I det avgjørende slaget mellom russerne og svenskene ved Poltava i dagens Ukraina, stod Peter selv i front for den venstre flanken. En muskettkule feide hatten av hodet hans, og en kule rikosjetterte fra brystkassen. Svenskene ble beseiret av overlegen ildkraft, og av Karl XIIs 40 000 soldater vendte kun 543 hjem.

Under beleiringen av Fredriksten festning i Halden i 1718 falt svenskekongen for en kule. Deretter satte den russiske flåten Stockholm og en rekke andre byer langs svenskekysten under bombardement. Utfallet var undertegnelsen av fredstraktaten i Nystad (1721), som overdro betydelige territorier til Tsar-Russland rundt Østersjøen. Fire år senere døde Peter av nyresvikt. Hans arv var et imperium som i høyeste grad måtte regnes med i det europeiske stormaktsspillet.

Tsarina Katarina den store

De neste tiårene var St. Petersburg duket for palassintriger. En av de mer oppsiktsvekkende episodene var da Peter den stores datter, Elisabeth, ikledde seg en skinnende brystplate, og steg inn i byens militære hovedkvarter. «Dere vet hvem sin datter jeg er!» utbrøt hun. «Slik dere tjente min far, skal dere også tjene meg!» Regimentet ble så antent av den flammende talen, at de marsjerte ved hennes side til Vinterpalasset og detroniserte barnekeiseren Ivan og dem som regjerte i hans navn.

Elisabeth trakk Russland inn i syvårskrigen (‪1756-1763), hvor Tsar-Russland, Frankrike, Østerrike, Sverige og Sachsen stod mot Preussen, Storbritannia og Hannover. Det europeiske kartet var atter ved å bli malt om med blod.

Russlands krigsmål var å hindre den ambisiøse kongen av Preussen, Fredrik den store, i å rykke inn i deres interessesfærer. Det viktigste slaget stod i Kunersdorf (1759), og ble utkjempet mellom 50 000 prøyssiske soldater og nærmere 60 000 russiske og østerrikske soldater. Etter flere mislykkede prøyssiske offensiver, brøt et kraftig russisk motangrep deres linjer. Under overlegen artilleribeskytning trakk den prøyssiske hæren seg rystet tilbake.

Før krigen var omme, døde Elisabeth av sykdom. Den påtroppende tsaren, Peter III, gjorde seg umiddelbart upopulær i russiske maktkretser ved å slutte fred med fienden. Fredrik den store var nemlig Peters personlige forbilde. «Vi har stor beundring for Deres høyhet, og vil være glad for å kunne bevise det på alle måter», greide han ut i et servilt brev til prøysserkongen, som han svulstig tiltalte som «en av verdens største helter.» Den russiske hæren fikk ordre om å trekke seg tilbake. Russland anerkjente alle Fredriks erobringer, og oppgav nesten alle sine egne. Fredrik den store kunne knapt tro sitt eget hell, og sendte spioner østover for å undersøke om han ikke ble holdt for narr.

Elisabeth hadde arrangert ekteskap mellom Peter og den tyske prinsessen Sophie Augusta Fredericka. Prinsessen lærte raskt russisk, og lot seg døpe i den ortodokse tro med det russiske navnet Katarina. Det ble slettes ikke noe lykkelig ekteskap. Tvert imot næret Peter og Katarina en intens forakt for hverandre, og omgikk hverandre lite i hverdagen.

Mens Peter var bortreist, plottet Katarina et kupp mot ham i Vinterpalassets korridorer. Det var en smal sak å samle støtte mot den forhatte tsaren hos nøkkelpersoner i regjeringen, kirken og garden. På kuppnatten bar Katarina selv militæruniform, mens Peters intetanende politiske allierte ble satt under arrest over hele hovedstaden. Peter hadde knapt regjert i seks måneder da kuppet fant sted. Ved et beleilig uhell døde han i sine fangevokteres hender. Vel så beleilig var det at kuppmakerne kunne spore Katarinas genealogi helt tilbake til Rurik-dynastiet, som legitimerte hennes krav til tronen.

Tsarinaen skulle bli beryktet for sine elleville drikkegilder, som under «de hvite netter» (russernes tradisjonsrike feiring av midnattssolen) pågikk i dagevis. En åttendedel av statskassen ble ødslet bort i hoffets overdådige festligheter. I europeiske karikaturtegninger hånet man samtidig Katarina II for hennes umettelige seksuelle appetitt. Selv om hennes ekteskap med Peter var av den platoniske sorten, gav hun ham tre barn. Hun gjorde elskov med alskens tilgjengelige unge menn ved hoffet, og det løp rykter om at hun hadde opparbeidet seg et repertoar på tre hundre elskere.  

En av Katarinas elskere var den russiske fyrsten og offiseren Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin, som i praksis endte opp som hennes medregent. Det er fra ham vi har begrepet «Potemkinkulisse», etter at han angivelig bygget opp kulisser av falske byer langs Dnipro-elvens øde bredder, for å imponere Katarina under hennes statsbesøk til Krim.

«Profilportrett av Katarina II» (1763) av Fedor Rokotov.

I det kollektive minnet er Katarina i all hovedsak en opplyst eneveldig. Hun åpnet drøssevis av skoler og universiteter, inklusivt Smolnyj-instituttet for adelsfruer, som var det første av sitt slag i Europa. Det ble investert rikelig i kulturlivet, og utenlandske bøker som det tidligere var nedlagt forbud mot ble oversatt i ekspressfart. Under et sultopprør i de russiske provinsene, forbløffet tsarinen sine rådgivere ved å beordre utsendingen av korn fremfor tropper. Hennes epoke var ikke minst preget av relativt høy religiøs toleranse.

Katarina bedrev årelange brevutvekslinger med noen av Europas mest berømte liberale tenkere, deriblant Voltaire og Diderot. Korrespondansen inspirerte hennes samling av forslag til juridiske reformer, Nakaz. Her festet hun sine tanker om likhet for loven til papiret, så vel som planer om avskaffelse av dødsstraff og tortur. Derimot stod reformplanene i stampe. Den nedsatte kommisjonen var ute av stand til å komme opp med én eneste konkret anbefaling basert på keiserinnens radikalt liberale mandat.

«Den eneste måten å forsvare mine grenser på, er å utvide dem», var Katarinas utenrikspolitiske doktrine. I dette formål inngikk hun et hemmelig samarbeid med Preussen og Østerrike om å stykke opp Polen mellom seg som en russisk honningkake, en slags parallell til den nazi-sovjetiske pakten av 1939. Hun innlemmet dessuten Krimhalvøyen og andre deler av Ukraina.

For å sikre en buffer mot Det osmanske riket på det russiske imperiets sydlige flanke, ble tyrkerne engasjert i flere sjøslag i Svartehavet, og nedkjempet av Katarinas dyktige generaler: Potemkin, Aleksej Orlov og Fjodor Ushakov. Katarina lanserte seg med hell som en beskytter av de ortodokse kristne i de osmanske territorier, som har forblitt en doktrine i den russiske utenrikspolitikken. Hun sendte attpåtil en styrke for å slå perserne tilbake fra Sentral-Asia, en inngripen som omdannet Georgia til et russisk protektorat.

Under den brutale bonderevolten i 1774 ble russiske landeiere slaktet for fote. Episoden ble et vannskille for Katarina. Oppskaket sendte hun inn tropper for å kue opprørerne, og skrinla alle planer om å frigjøre bøndene (som utgjorde om lag 97 prosent av populasjonen) fra livegenskapet. Samtidig utarbeidet hun et charter som garanterte den landeiende klassen eiendomsrett, personlige friheter og skatteunntak. Adelen ble bedt om å opprette forsamlinger i enhver provins, som et mellomsjikt i den russiske statsadministrasjonen for å holde bermen i sjakk.

Katarina II falt i senere alder mer og mer tilbake på tsarrikets autokratiske vaner. I sine siste leveår avviste tsarinaen helt og holdent opplysningstidens idealer, og distanserte seg fullstendig fra sine tidligere liberale pennevenner på kontinentet.

Etter Katarinas død ble Russland trukket i ytterligere autokratisk retning av sønnen Paul. Han styrte gjennom bokforbud, massearrestasjoner av politiske opponenter, og et fryktet nettverk av hemmelige spioner. I uro for spredningen av liberale idéer fra salongene i Paris, forbød han til slutt også utenlandsreiser.

Pauls dumdristige plan om å invadere britiske India ble hans bane. For å hindre den utenrikspolitiske blemmen, vekket garden tsaren i egen seng med abdikasjonspapirene. Da Paul nektet plent å underskrive dem, kvalte de ham. Det gylne septeret la de i hånden på hans 23 år gamle sønn, Aleksander I.

Napoléon invaderer Russland

«Slaget i Austerlitz, 2. desember 1805» (1810) av den franske maleren François Gérard. Napoléon sitter trukket på sin hvite hest til høyre, idet den franske general Jean Rapp presenterer ham den fangede russiske kommandanten, prins Repnin.  

Trekeiserslaget (1805) fant sted en frisk desemberdag i Austerlitz i dagens Tsjekkia, året etter at Napoléon Bonaparte hadde kronet seg selv til keiser i Notre-Dame-kirken i Paris. De kombinerte styrkene til Aleksander I og den østerrikske keiseren Frans II skulle hindre Frankrikes militære ekspansjon, som spredte de franske revolusjonsprinsipper under sine taktfaste vingeslag. Alliansens 85 000 soldater satte Napoléons 68 000 mann i et overlegent mindretall.

Napoléon trakk tilbake styrker fra sin høyre flanke, som lokket de allierte til å slå til mot denne. Fellen klappet igjen da Napoléon samtidig konsentrerte ildkraften mot fiendens sentrum. Dette splittet de alliertes styrker i to, slik at mange av deres tropper ble omringet av franskmennene. Enkelte soldater druknet da de forsøkte å flykte over isdekte innsjøer, beskutt av det strategisk plasserte franske artilleriet. De allierte tapte 36 000 soldater i Austerlitz, Napoléon kun 9000.

I kjølvannet av det knusende nederlaget, inngikk Aleksander I en hemmelig ikkeangrepspakt med Napoléon. Som Hitler valgte Napoléon å bryte pakten med et enormt overraskelsesangrep mot Russland, i hovedsak fordi Aleksander I ikke respekterte den kontinentale blokaden av Storbritannia. Hele ‪685 000 mann fra den franske Grande Armée ble satt i bevegelse mot Moskva, muligens den største angrepsstyrken verden til da hadde sett. Napoléon slo fast at det var på høy tid å slå tilbake «barbarene fra nord», slik at de aldri blandet seg inn i europeiske affærer igjen.

Først ved landsbyen Borodino, 130 kilometer vest for Moskva, konfronterte den russiske hæren franskmennene. 7. september 1812 ble den blodigste dagen i napoléonskrigene. Den kaotiske slagmarken var et pandemonium av konstant durende kanoner, geværild og smerteskrik, beskrevet med grufull prosa i Leo Tolstojs Krig og Fred (1869).

Selv om russerne til slutt ble drevet tilbake, viste Borodino seg å være en pyrrhisk seier for Napoléon. Resten av kampanjen endte opp som en frustrerende katt og mus-lek med den russiske hæren. Russerne tydde til en fabiansk strategi, etter tilnærmingen til den romerske generalen Fabius Maximus mot den kartagiske generalen Hannibal under den andre punerkrigen (218–201 f.Kr.). I enkle trekk går strategien ut på å unngå frontalangrep mellom hovedstyrkene, og heller slite ut fienden over tid. Russerne anvendte blant annet den brente jords taktikk mot den franske invasjonsstyrken, og gikk aktivt etter deres forsyningslinjer.

Da Napoléon red inn i et forlatt Moskva, så han i frustrasjon fra Kreml at byen rundt ham steg opp i flammer. Tilbaketoget skulle bli et kappløp mot Russlands mest trofaste allierte: General Vinter. Som Napoléon selv hadde bemerket marsjerer arméer på maven. Nå var nesten alt av avlinger og hus på den langstrakte hjemreisen brent til aske av fienden. De franske soldatene falt som fluer av sult, kulde, sykdom, utmattelse og endeløse russiske raid. Soldatene åt innmaten på sine egne hester, for at de kunne overnatte på innsiden av kadaverne i den bitende vinterkulden. 

«Napoléons tilbaketrekning fra Moskva» (1851) av Adolph Northen.

Av de ‪685 000 soldatene Napoléon tok med seg inn i det russiske bjørnegapet, kom bare 23 000 ut igjen. Den desimerte franske hæren ble etter det mislykkede felttoget slått av de kombinerte styrkene til Preussen, Østerrike og Russland, som tvang Napoléon i eksil. For å feire seieren i den patriotiske krigen, kunngjorde Aleksander I at den neoklassiske Frelseren Kristus-katedralen skulle reises i hjertet av Moskva.

Krimkrigen

Den franske invasjonen hadde satt en kraftig støkk i russerne, som utover 1800-tallet var særdeles følsomme for revolusjonære tendenser både hjemme og ute.

Under dekabristopprøret julen 1825 yppet 3000 gardister til en palassrevolusjon i St. Petersburg, i protest mot Nikolaj Is overtagelse av tronen. De fremmet krav om liberale reformer og en ny grunnlov. Nikolaj viste seg umiddelbart handlekraftig, og beordret dem blåst i filler av kanoner i gatene. I neste omgang igangsatte han byggingen av en uhyre undertrykkende politistat, som sendte landets radikalere i strie strømmer til straffarbeid i Siberia.

Nikolaj I fikk tilnavnet «Europas politimann» for å bistå europeiske kongehus med å kvele revolusjonens flammer på kontinentet. Hans «Hellige allianse» skulle forsvare den tradisjonelle kristendommen mot liberale fiender. Han hjalp blant annet østerrikerne med å slå ned det liberale opprøret i Krakow i 1846, og bistod habsburgerne mot den ungarske revolusjon i 1849. Utdannelsesminister Sergei Uvanrovs omkved Ortodoksi, Autokrati, Nasjonalitet ble det russiske motstykket til den revolusjonære franske triaden Liberté, Égalité, Fraternité.

I Sentral-Asia var de voksende interessesfærene til Det russiske tsardømmet og Det britiske imperium på kollisjonskurs, som stilte opp brikkene til hva som har blitt kjent som «The Great Game». Britene ønsket en buffersone mot India, selve kronjuvelen i deres imperium, mens russerne på sin side forsøkte å holde britene på bjørnepotes avstand fra deres besittelser i Kaukasus. Rivaliseringen utspilte seg gjennom finurlig agentvirksomhet, diplomatisk press, økonomiske avtaler, og militær støtte til ulike fraksjoner innad i Afghanistan, Persia og øvrige sentralasiatiske stater.

«Episode fra beleiringen av Sevastopol under Krimkrigen i 1855» (1856) av Adolphe Yvon.

Den kalde krigen i Sentral-Asia ble etter hvert glohet i Krim. Stredene Dardanellene og Bosporos var fra Russlands ståsted en strategisk vital handelsrute, spesielt for korneksporten. Så raskt osmanerne erklærte dem krig i 1853, sank russerne dermed flåten deres i et sjøslag ved Sinop i Svartehavet. Storbritannia og Frankrike ilte til osmanernes forsvar. Det hardeste slaget mellom stormaktene stod i Sevastopol i Krim, hovedbasen til Russlands svartehavsflåte.

Krimkrigen (1853-1856) avdekket alvorlige mangler i Russlands militære styrker. Forsyningslinjene deres var klart teknologisk underlegne de europeiske stormaktenes dampskip, mens infanteririflene hadde drastisk kortere rekkevidde. Russiske soldater var svakt utstyrt, dårlig trent og uten grunnleggende disiplin. Da de franske styrkene tok en av de strategiske høydene i Sevastopol, viste den russiske posisjonen i havnebyen seg uholdbar. Russerne sprengte sin egen svartehavsflåte, for å unngå at den falt i fiendens hender, og gjorde en panisk retrett.

Paris-traktaten (1856) avsluttet formelt krigen. Russland måtte gå med på de alliertes krav, blant annet om å omdanne Svartehavet til en nøytral, demilitarisert sone. «The Great Game» endte på sin side med den anglo-russiske konvensjon (1907), som inndelte Persia, Afghanistan og Tibet i ulike innflytelsessfærer. 

Kulturell storhetstid

1800-tallet var en russisk gullalder innen kunst, musikk, litteratur og filosofi. Hva russerne frembragte i denne epoken utgjør ikke bare en sentral del av deres kulturarv, men også verdensarven.

Malere som Ivan Ajvazovskij, Vasilij Surikov og Ilja Repin var virksomme i perioden (samtlige av dem representert gjennom denne artikkelen). Det samme var komponisten Mikhail Glinka, som la mye av grunnlaget for den klassiske musikktradisjonen i Russland.

«Den niende bølge» (1850) av Ivan Ajvazovskij.

Den mest anerkjente av de russiske komponistene er utvilsomt Pjotr Tsjajkovskij. Han komponerte de berømte ballettene Svanesjøen (1877) og Nøtteknekkeren (1892), samt flere tidløse symfonier, klaverkonserter og operaer. Han skrev også orkesterverket Romeo og Julie (1880), og den storslåtte 1812-ouverturen, som feirer seieren over Napoléon. Ouverturen fikk sin uroppføring i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva i 1880.

Så har vi naturligvis den emosjonelt dyptgripende og teknisk virtuose Sergej Rakhmaninov, som ferdigstilte mesterverket Piano Konsert nr. 2 i 1901.

«Den mektige håndfull» var en gruppe nasjonalromantiske komponister som til forskjell fra Tsjajkovskij og Rakhmaninov avvek fra den tyske musikkens dominerende former. De samarbeidet heller om å skape musikk basert på distinkte russiske folketoner. Gruppen bestod av Mily Balakirev, Aleksandr Borodin, César Cui, Modest Mussorgskij og Nikolaj Rimskij-Korsakov. Sistnevnte skrev blant annet den psykedeliske og eksotiske symfonien Scheherazade (1888), inspirert av den orientalske eventyrsamlingen Tusen og én natt. De fem komponistene kom til å utøve betydelige innflytelse på de tre store russiske komponistene i det 20. århundre: Sergej Prokofjev, Igor Stravinskij og Dmitrij Sjostakovitsj.

Også innen litteraturen har Russland fostret sine genier. En av dem er nasjonaldikteren Aleksandr Pusjkin, som i sitt episke dikt Ruslan og Ludmila (1820) forteller om Ruslans eventyr for å redde prinsesse Ludmila, som har blitt bortført av den onde trollmannen Tsjernomor.

I kjærlighetens navn er Ruslan villig til å «trosse det mørkeste hav og krysse den bredeste ørken.» For kjærligheten finner sitt hjem i «dybden av vår sjel», skal vi tro Pusjkins lyrikk. Den er «et språk som transcenderer ord», som «kjenner ingen grenser, hverken tid, eller sted.» Den kan «forvandle det ordinære til det ekstraordinære» og «hver imperfeksjon til perfeksjon.» Den er en «dans hvor to sjeler flettes sammen, skapende et mesterverk av følelser», og dens flamme «brenner klarest i de mørkeste netter.»

«Beseiret. Requiem» (1879) av Vasilij Vasiljevitsj Veresjtsjagin. Maleriet fremstiller ofrene for Den russisk-tyrkiske krigen (1877-78), hvor Russlands vellykkede offensiv mot sin gamle rival sikret Romania, Bulgaria, Serbia og Montenegro selvstendighet.

En annen litterær storhet er Nikolaj Gogol, som på Pusjkins oppfordring forfattet den satiriske romanen Døde sjeler (1842). Her følger vi den skruppelløse svindleren Tjitjikov, som valfarter omkring på den russiske landsbygden for å kjøpe opp livegner (i praksis menneskelig kveg) som har dødd siden forrige folketelling. Romanen leverer en bitende kritikk av den russiske adelens umoral og grådighet.

Videre har vi naturligvis Leo Tolstoj, den pasifistiske kristenanarkisten som omfavnet en radikal tolkning av gosplene, og som i sitt forfatterskap fremhevet ikkevoldsprinsippet som det sentrale i den kristne morallære. Oppfatningen ledet ham til å avvise staten og loven som grunnleggende umoralske, ettersom disse i siste instans bygger på trusselen om vold mot sine medmennesker. Etter sin åndelige oppvåkning forlot den idealistiske Tolstoj sitt gods, for å slå seg ned som en ydmyk bonde på den russiske landsbygden.

Tolstojs Krig og fred (1869) står igjen som en klassiker i verdenslitteraturen, hvor de livaktige karakterenes åndelige strid og personlige utvikling utspiller seg med napoléonskrigen som bakteppe. Her settes de virkelige betydningsfulle temaene under lupen: Krig, kjærlighet, samfunn, moral, og meningen med livet. I Anna Karenina (1877) utforsker Tolstoj samfunnets dobbeltmoral hva angår kvinnens sosiale rolle og posisjon. Boken åpner med den uforglemmelige observasjonen: «Alle lykkelige familier er like; alle ulykkelige familier er ulykkelige på hver sin måte.» Hovedpersonen reflekterer: «Om det er sant at det fins like mange sinn som det gjør hoder, så fins det like mange typer kjærlighet som det gjør hjerter.»

Dramatikeren Anton Tsjekhov blir ansett som novelleformens mester. En av hans mest kjente noveller, Den sorte munken (1894), begynner med nervebruddet til akademikeren Andrei Kovrin. Legen anbefaler hvile, og Kovrin reiser derfor til den idylliske og rolige landsbyen hvor han vokste opp. Historien får en uhyggelig undertone med ankomsten av en svartkledd munk med et «slu smil», som Kovrin fører flere samtaler med. Etter hvert som munkens inntredener tar en stadig mer overnaturlig form, blir Kovrin overbevist om at den besøkende ikke virkelig eksisterer. Munken svarer ham med følgende syllogisme: «Jeg eksisterer i ditt sinn, og ditt sinn er en del av naturen, derfor eksisterer jeg i naturen.» Munken insisterer også at Kovrins genialitet avhenger av hans åndelige veiledning, og at å bli frisk derfor ikke er særlig å trakte etter: «Min venn, friske og normale mennesker tilhører bare den gemene hop.»

I Far og sønn (1862) av Ivan Turgenev opptrer begrepet «nihilisme» for aller første gang. Dette som referanse til livsinnstillingen til hovedpersonen Bazarov, som tilskriver seg en kald, vitenskapelig rasjonalisme, og avviser alle tradisjonelle verdier og etablerte strukturer, så vel som all objektiv mening og moral. Selv om Bazarov fremmer utmerkede rasjonelle argumenter overfor sin konservative og ortodoks religiøse far, viser hans nihilisme seg i praksis ulevelig, og leder ham til dyp personlig tragedie.

«Portrett av Fjodor Dostojevskij» (1872) av Vasilij Perov.

Tematikken går igjen hos Fjodor Dostojevskij, den aller mest anerkjente av de russiske forfatterne. I Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff (1866) forsøker for eksempel hovedpersonen, Rodion Raskolnikov, å rasjonalisere drapet på den gamle pengeutlåneren Alena Ivanovna med sin nihilistiske ateisme, mens han sakte fortæres fra innsiden. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche har i stor grad latt seg inspirere av Raskolnikov. Det er herfra han blant annet har hentet konseptet om «overmennesket» som står hevet over etikken. Nietzsche var i sin tid også full av lovord om Dostojevskij, selv om de to stod på diametralt motsatte sider av datidens kulturkamp (Dostojevskij på kristendommens, Nietzsche på ateismens).

Handlingen i Forbrytelse og straff blir ofte trukket frem som et formidabelt argument for religion. Dette forutsetter imidlertid at ateister ikke kan redegjøre for moralsk samvittighet som fenomen, noe de helt klart kan utifra darwinistiske prinsipper som betinger atferden og følelsene til en sosial art som vår. Kutter man dypere, kan man på den annen side reise spørsmålet hvorfor vi er forpliktet til å følge denne samvittigheten, om den kun er et biprodukt av en tilfeldig evolusjonær rute. Hvorfor er menneskemoralen objektivt sett sannere enn eksempelvis rottemoralen, om de deler samme evolusjonære basis?  

Mye av Dostojevskijs forfatterskap utforsker spenningen mellom det kristne nestekjærlighetskonseptet og den moderne verdens iskalde materialisme. Idioten (1869) følger eksempelvis den Kristuslignende protagonisten prins Mysjkin, som i møte med en korrumpert verden blir ansett som en komplett tåpe for sin moralske renhet, mens vi i Brødrene Karamasov (1880) serveres det berømte sitatet: «Uten Gud er alt tillatt.» I dette ligger det ikke at ateisten er ute av stand til å føre et moralsk liv, men at det i et gudløst univers ikke eksisterer en objektiv moralsk standard som binder menneskene.

Også de slavofile filosofene betoner visdom, praksis og livserfaring over rasjonalitet, teori og lære, som betyr at de opererer etter radikalt andre førsteprinsipper enn de mer reduksjonistisk og materialistisk inklinerte vestlige filosofene. Den russiske teologen og filosofen A. S. Khomiakov (1804-1860), grunnleggeren av den slavofile bevegelsen, beskriver blant annet livets erfaringer som en «kraft», med utgangspunkt i at «disse gir oss kunnskaper som ligger på roten av eksistensen.» Om konsepter som oppfattes av det oppfattende sinnet, bedyrer han: «Det oppfattede objektet eksisterer forut for selve konseptet, og det oppfattende subjektet transcenderer det.»

En av de mer eiendommelige russiske filosofene fra æraen, er futuristen N. F. Fedorov. Han var trolig den første til å foreslå anvendelsen av solenergi og elektromagnetisk energi fra jorden for å erstatte kullindustrien, og drømte om koloniseringen av andre planeter og himmellegemer for å øke sjansen for menneskehetens overlevelse. I likhet med dagens futurister, betraktet han døden som et rent teknisk problem som bør være mulig å overvinne vitenskapelig. Hans credo lød: «En må ikke leve for en selv (egoisme) eller for andre (altruisme), men med alle og for alle.»

Revolusjonsårene

«Arrestasjonen av en propagandist» (1892) av den russiske realisten Ilja Repin.

Fra midten av 1800-tallet ulte revolusjonens vinder over Europa, med voldsomme opprør i flere land. I sluttfasen av Den fransk-prøyssiske krig i 1871 ble blant annet den kortvarige Pariskommunen etablert, som bygget på marxistiske og jakobinske prinsipper.

Den tyske filosofen og økonomen Karl Marx utviklet i Das Kapital (1867) arbeidsverditeorien, som postulerer at en vares verdi er knyttet til arbeidet som har gått inn i den. Siden arbeiderne ikke eier produksjonsmidlene (maskinene, fabrikkene, teknologien etc.) tvinges de ifølge Marx til å selge egen arbeidskraft. I gjengjeld får de kun en liten del av verdien de skaper, mens kapitalistene enten tar ut overskuddet («merverdien») som profitt eller reinvesterer det i flere produksjonsmidler, som på sikt forsterker ulikheten. Ifølge Marx er kapitalismen dermed et system av organisert utnyttelse, som fører til at arbeideren «fremmedgjøres» fra eget arbeid (hvorvidt arbeideren fremmedgjøres av at staten tar overskuddet i stedet, diskuteres ikke).

Inspirert av den tyske filosofen Hegel (1770-1831) utviklet Marx en teori om historisk materialisme, som går ut på at samfunnets utvikling skjer i predeterminerte faser. Hans (mislykkede) prediksjon var at kapitalismen ville føre til økende ulikhet og økonomiske kriser, som i sin tur ville utløse en verdensomfattende proletarisk revolusjon. Historiens sluttfase var det sosialistiske, klasseløse samfunnet, hvor all privat eiendom var avskaffet og produksjonsmidlene lagt under et kollektivt eierskap. Et slikt samfunn skulle dikteres etter det kjente postulatet: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

Et ofte underkommunisert faktum er sosialismens dypt rasistiske røtter. I tidsskriftet som Karl Marx var redaktør for, Neue Rheinische Zeitung, skrev eksempelvis hans medforfatter av Det kommunistiske manifest (1848), Friedrich Engels, til støtte for folkemord på «barbariske» og «degenerte» folkeslag, som blant annet omfattet russerne:

«Den neste verdenskrig vil ikke bare resultere i fjerningen fra jordens overflate de reaksjonære klasser og dynastier, men også hele reaksjonære folkeslag. Også dette er et steg fremover.»

Den første internasjonale i London ble programfestet av Marx i 1864. Møtet førte til politisk splittelse mellom sosialistene og anarkistene, i hovedsak over motsetninger om hvorvidt samfunnet burde sentraliseres eller desentraliseres. De tre mest fremtredende anarkistene i det 19. århundret var franskmannen Pierre-Joseph Proudhon, kjent for aforismene «anarki er orden» og «eiendom er tyveri», og de to russiske tenkerne Pjotr Kropotkin og Mikhail Bakunin.

Kropotkin var en biolog som forsøkte å gi et naturvitenskapelig alibi til anarkismen som politisk filosofi. Som et alternativ til darwinismens vektlegging av konkurranse, dokumenterte Kropotkin i Mutual Aid (1902) hvordan samarbeid, altruisme og symbiose var viktige evolusjonære drivkrefter. Ikke bare hos flokkdyr som primater, ulver eller fugler, men også hos mer tallrike insektarter som maur eller termitter, som bygger samfunn med komplekse strukturer gjennom omfattende samarbeid. Kropotkin sammenfattet sin filosofi med at «konkurranse er jungelens lov, mens samarbeid er sivilisasjonens lov.»

Å slutte fra det naturlige til det moralske, er imidlertid å begå den naturalistiske tankefeilslutningen. Hunnedderkoppen spiser hannen under kopulering, uten at det bør tjene som et ideal for menneskesamfunnet. At maurtuen skulle tilby en bedre moralsk instruksjon, kan det stilles spørsmålstegn ved.

«Regjeringen er intet mer enn minoritetens permanente konspirasjon mot majoriteten», fastslo Mikhail Bakunin, som trodde at den etablerte ordenen måtte veltes gjennom revolusjonære voldshandlinger. For sin deltagelse i politiske opptøyer ble Bakunin dømt til døden mer enn én gang, og flyktet på et tidspunkt fra en straffekoloni i Siberia.

Bakunin beskrev hvordan sosial og økonomisk frigjøring best kunne oppnås gjennom avskaffelse av arverett, omfordeling av jord til kommuner av arbeidere, og overføring av fabrikker og kapital til arbeiderorganisasjoner. Han fremmet også forslag om opphevelse av ekteskapet og familien, til fordel for offentlig oppdragelse av barn. Om Gud kommenterte han:

«En sjef i Himmelen er den beste unnskyldning for en sjef på jorden. Om Gud fantes, måtte han derfor avsettes.»

En annen russisk nihilist var Dmitrij Pisarev, som preket destruksjon utifra det vel så irrasjonelle resonnement at ingenting av verdi uansett kan destrueres:

«Det som kan ødelegges, bør ødelegges. Hva som tåler slaget, er verdig livet; det som går i stykker, er skrot … Slå til høyre og venstre, det vil ikke og kan ikke utrette noen skade!»

I dette revolusjonære klimaet regjerte den desidert mest liberale av romanovene, tsar Aleksander II. Han benådet politiske fanger, løftet på sensuren, og opprettet uavhengige domstoler og skoler for de fattige. Derimot var 46 av 60 millioner av hans subjekter fremdeles fanget i livegenskapet, som særlig fikk hard medfart i de polemiske skriveriene til «den russiske sosialismens far», Aleksandr Herzen (som skrev den nydelige linjen: «En må åpne menneskers øyne, ikke rive dem ut.»). Tsarens lite tilfredsstillende kompromiss var en delvis frigjøring av livegnene i 1861, som måtte kjøpe opp jorden de arbeidet på ved å ta opp skyhøye statlige lån. Dette gjorde eksistensen deres desto mer uutholdelig.

Morgenen 13. mars 1881 undertegnet Aleksander II et dokument som ville åpne opp for ytterligere liberale reformer, før han forlot Vinterpalasset i sin skuddsikre karet, bevoktet av ridende kosakklivvakter. Dokumentet visste den sosialistiske terroristen Nikolaj Rysakov ingenting om der han ventet på tsarens vogn. I samme øyeblikk som vognen knirket forbi, hev Rysakov en bombe under den. Aleksander kom uskadet fra eksplosjonen, men gikk rystet ut på gaten og korset seg, mens Rysakov ble overmannet av fire soldater. «Du er meg en fin en!» snerret tsaren til terroristen, og gikk over til en tilfeldig forbipasserende som lå skadet på bakken etter bomben. En annen terrorist kastet i dette øyeblikk enda en bombe i retning av Aleksander, som momentant slo tyve mennesker i bakken, og tok livet av både tsaren og attentatmannen. Rysakov møtte sitt endelikt i galgen. 

«Attentatet på Aleksander II» (1881), slik det ble fremstilt i Le Monde Illustré.

Nestemann i arverekken, Aleksander III, ble hvisket i øret av sin ultrareaksjonære og dypt religiøse rådgiver Konstantin Pobedonoststev, og la med det samme alle planlagte liberale reformer på is. Pobedonoststev tok bestemt avstand fra den vestlige rasjonalismen, parlamentarismen, pressefriheten, sekularismen og humanismens positive menneskesyn. Han funderte at Russlands størrelse og mangfold gjorde et vestlig demokrati lite egnet for dem, en tankerekke vi drar kjensel på hos russiske makthavere i moderne tid.  

Pobedonoststev hadde også en finger med i spillet da tvangsrussifiseringen av etniske minoriteter ble intensivert. Offentlige stillinger skulle forbeholdes dem som talte flytende russisk, og nasjonale bevegelser slås hardt ned på. I Ukraina hadde Aleksander II allerede nedlagt forbud mot ukrainskspråklig litteratur, musikk og poesi. Nå ble i tillegg dørene til de ukrainske teatrene stengt, for å motvirke utviklingen av en distinkt ukrainsk kultur.

Etter attentatet mot Aleksander II utpekte russiske myndigheter og aviser jødene som syndebukker, som oppilnet til pogromer over store deler av tsarriket. Samtidig som forfølgelsene gikk sin gang, anla Pobedonostsev hva som lignet umiskjennelig på en folkemordsretorikk: «En tredjedel av jødene vil dø ut, en tredjedel forlate landet, og en tredjedel vannes ut.» Mai-lovene (1882) la strenge begrensninger på jødenes bevegelsesfrihet innad i riket, og diskriminerte dem hardt innen både arbeidsliv og akademia.  

Jødeforfølgelsen vedvarte under Aleksander IIIs etterfølger, tsar Nikolaj II. Frem til 1914 flyktet hele 2,5 millioner jøder fra keiserriket, en av de største dokumenterte emigrasjonsbølgene i verdenshistorien.

Tsardømmets fall

«Kroningen av tsar Nikolaj II og keserinne Aleksandra Feodrovona i 1896» (1898) av L.Tuxen.

Tsar Nikolaj II var forhatt fra første dag i embetet. Under kroningsseremonien i Moskva i 1896 brøt det ut full panikk blant de feirende, slik at nærmere 3000 mennesker ble trampet ihjel, men det avskrekket ikke den påtroppende tsaren fra å hygge seg på ballet i full offentlighet senere på kvelden.

Den folkelige uviljen mot Nikolaj tiltok etter Den blodige søndagen 22. januar 1905. Et fredelig demonstrasjonstog marsjerte mot Vinterpalasset i St. Petersburg. De hymnesyngende demonstrantene bar helgenbilder og plakater av tsaren, og ønsket å overrekke en petisjon med liberale reformforslag. De ble møtt av rungende geværsalver fra skjelvne gardister. Etter at kruttrøyken hadde lagt seg, lå 130 ubevæpnede demonstranter livløse i den rødmalte sneen.

Tragedien ble bakgrunnsteppe for 1905-revolusjonen, som i all hovedsak var preget av massestreik og gateopptøyer. For å roe gemyttene gikk Nikolaj II med på å opprette en representativ folkeforsamling: Statsdumaen. Så snart de radikale sikret flertall ved valgurnene, sørget derimot tsarregimet for at forsamlingen ble oppløst. Da det ble utskrevet til nyvalg, var dette med sterkt innskrenket stemmerett. I kulissene ble flere tusen revolusjonære hastedømt til døden.

Populariteten til Nikolaj II fikk nok et skudd for baugen med den katastrofale krigen mot Japan, som ble utkjempet over de to keiserrikenes imperialistiske rivalisme i Mandsjuria og Korea. Russlands interesser i regionen tiltok i takt med konstruksjonen av Den transsibirske jernbane, som skulle forbinde Moskva med Vladistok ved Japanhavet. Tsarriket hadde dessuten sikret seg rettigheter til Port Arthur på den kinesiske Liaodonghalvøyen i 1898.

Da russerne møtte japanerne i det avgjørende sjøslaget ved Tsushima 27. mai 1905, ble de fullstendig utmanøvrert. De japanske skipene krysset umiddelbart russernes T, en sjøtaktikk som går ut på at man skjærer foran fiendens formasjon. Slik kan man dra utbytte av de mer tallrike kanonene plassert på skipenes langside, mens fienden kun kan anvende kanonene i front. I løpet av natten og inn i de tidlige morgentimer, hadde mesteparten av den russiske flåten blitt omringet og sunket.

Utfallet var som skrevet i stjernene: Under treningen bommet den russiske flåten ubegripelig nok på samtlige mål, og senket et av sine egne skip. På ferden østover angrep den en britisk fiskeflåte i Nordsjøen, som admiralene på fantastisk vis forvekslet med japanerne. Enda pinligere var det muligens at de ikke klarte å senke én eneste av fiskebåtene, som i det minste avverget en unødig krig mot Storbritannia.

Det ydmykende nederlaget mot en ikke-hvit nasjon sendte sjokkbølger gjennom hele den europeiske verden, og økte det folkelige presset mot Nikolaj. Tsaren skapte også forbitrelse i konservative kretser ved å pleie sosial omgang med den skandaløse mystikeren Grigorij Rasputin, som kombinerte økt innflytelse ved hoffet med ville orgier og fylleslagsmål på St. Petersburgs fineste restauranter.

Terrorbølgen til «de besatte», som Dostojevskij i sin tid kalte de sosialistiske revolusjonære, nådde parallelt nye høyder: Bare i 1907 ble over 2500 statsansatte myrdet, for det meste i bombeangrep utført av terrororganisasjonen Narodnaye Volya («Folkets vilje»). I løpet av tsarveldets tyve siste leveår, falt 17 000 mennesker for venstreekstreme bomber, kniver og skytevåpen.

Den som virkelig antente lunten i Europa var den bosniske serberen Gavrilo Princip. 28. juni 1914 skjøt og drepte den unge nasjonalisten erkehertugen av Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand, sammen med sin hustru under et statsbesøk i Sarajevo. Det ble de berømmelige startskuddene for første verdenskrig.

Dominobrikkene i det europeiske alliansespillet falt etter tur: Østerrike-Ungarns erklærte Serbia krig, som fikk Russland til å involvere seg til støtte for sine ortodokse serbiske brødre. I et forkjøpsangrep gikk Tyskland inn i Luxembourg og Belgia, som medførte at Frankrike og Storbritannia (de såkalte «entetemaktene») entret krigen på russisk side. Det osmanske riket falt derimot på siden til sentralmaktene, Tyskland og Østerrike-Ungarn, ved å slå til mot sin gamle russiske rival i Kaukasus-regionen.

Krigskostnadene presset langsomt Russland til randen av økonomisk kollaps. Da det vinteren 1917 måtte vedtas brødrasjonering i Petrograd (som St. Petersburg var blitt omdøpt til, for å gjøre unna med den litt for tyske klangen) utløste dette Februarrevolusjonen. Byens to garnisoner nektet å imøtekomme tsarens ordre om å åpne ild mot de hundretusener av demonstranter og streikende som veltet ut i gatene for å protestere mot den forhatte krigen, matmangelen og dyrtiden, men blåste hodene av sine offiserer i stedet.

Situasjonen var spunnet helt ut av kontroll, og Nikolaj II så ingen annen utvei enn å abdisere til fordel for sin mer populære bror, Mikael, som høflig avviste tronen. Romanovenes over tre hundre år lange styre var med dette brutt. Den russiske republikken ble deklamert av en provisorisk regjering ledet av Georgy Lvov, som høstet anerkjennelse i London og Paris. Koalisjonen bestod av liberalkonservative og moderate sosialister, som arbeidet for et konstitusjonelt monarki etter vestlig modell. Deres politiske prosjekt skulle dog vise seg høyst kortvarig.

Lest tredje del i artikkelserien her.