Les første del i artikkelserien her, og andre del her.
OKTOBER 1917 hadde nærmere to millioner russere falt ved østfronten, et kolossalt krigsteater som strakte seg helt fra Østersjøen til Svartehavet.
De elendig utstyrte russiske soldatene ble kastet i bølge etter bølge mot fiendens kraftige maskingevær- og artilleriild. I løpet av sommeren ble kjøttkvernen matet med 400 000 av dem under den feilslåtte offensiven mot Østerrike-Ungarns skyttergraver i Galicja. På det meste mistet Russland 150 000 menn i måneden som kanonføde.
Tyskerne satt ikke minst med en joker på hånden, som de nå aktet å spille: Den revolusjonære bolsjeviklederen Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent under sitt alias Vladimir Lenin. Han hadde flyktet i eksil til Vest-Europa etter et mindre fornøyelig opphold i Siberias arbeidsleirer.
Russiske soldater ved østfronten under første verdenskrig.
I sitt manifest Hva må gjøres? (1902) polemiserte Lenin for nødvendigheten av et sterkt sentralisert avantgardeparti, bestående av en liten gruppe sosialistiske revolusjonære. Denne ideologiske spydspissen skulle oppdra den politisk umodne arbeiderklassen i et «proletariatets diktatur».
For å så kaos i fiendens leir, smuglet den tyske regjering våren 1917 Lenin bak frontlinjen i en forseglet jernbanevogn. Vel fremme i hjemlandet gjorde Lenin seg til et revolusjonært samlingspunkt mot den liberale regjeringen, som vaklet takket være økonomisk vanstyre og den katastrofale krigsinnsatsen.
I oktober utførte bolsjevikene sitt etterlengtede kupp i Petrograd, organisert fra partiets hovedkvarter i Smolnyj-instituttet. Rødegardister stormet hovedstadens mest strategisk vitale punkter, som kraftstasjonen, postkontoret, statsbanken og telefonsentralen, og sikret kontroll over de viktigste broene. Det armerte skipet Aurora smøg oppover Neva-elven, la seg ved siden av Vinterpalasset, der regjeringen satt inne til sesjon, og åpnet ild. De oppskakede regjeringsmedlemmene ble satt under arrest, mens jublende folkemasser strimlet ut i gatene til støtte for revolusjonen. Neste måned sikret bolsjevikene også kontroll over Moskva etter noen dagers harde gatekamper.
«Bolsjevikene» betyr flertallet, et nokså vulgært PR-grep fra kommunistenes side, tatt i betraktning at de i realiteten befant seg i et politisk mindretall. Under det demokratiske valget i november 1917, som bolsjevikene ikke våget å kansellere, avla hele 44 millioner russere sine stemmer. Da det var klart at bolsjevikene hadde tapt for mer moderate krefter, avviklet de øyeblikkelig folkeforsamlingen og demokratiet ved bajonetter. All politisk opposisjonsvirksomhet ble over natten forbudt.
Det første på Lenins dagsorden var å løfte Russland ut av den upopulære krigen. Under forhandlingen av Brest-Litvosk-traktatene i mars 1918 fremsatte de tyske diplomatene imidlertid knalltøffe krav, vel vitende om at Lenin anså fred som en forutsetning for sin politiske overlevelse. Lenin måtte motvillig godta uavhengigheten til både Polen, Finland, de baltiske stater og Ukraina. (Det er ikke uten grunn at «Brest-Litvosk» er en av Putins favorittfraser.)
På østfronten opplevde de patriotiske russiske generalene Brest-Litvosk som et dolkestøt i ryggen, og erklærte den nye regjeringen krig. De såkalte «hvite» styrkene var ideologisk splintret mellom konservative som ønsket å gjeninnføre tsardømmet, og mer liberale og moderate sosialistiske elementer. De var støttet av Storbritannia, Frankrike, USA og Japan. Samtidig måtte bolsjevikene kjempe på flere fronter mot nasjonalistiske styrker som søkte løsrivelse fra Russland.
I dette virvaret nøt bolsjevikene en helt avgjørende militærstrategisk fordel: De kontrollerte de største urbane sentrene, og derigjennom også mesteparten av krigsindustrien. Ved å holde de største byene, var de ikke minst i posisjon til å masserekruttere soldater til Den røde armé. Den nystiftede hæren var ledet av Lev Trotskij, en sentral opposisjonsfigur fra 1905-revolusjonen. Han viste seg raskt å være en genial organisator, som pumpet ut ferske kampenheter i ren samlebåndsproduksjon.
For å få fortgang i krigsindustrien erklærte Lenin «krigskommunisme», som i praksis bar med seg beslagleggelse av korn og hvete fra bønder ved geværmunningen. Maten distribuerte regjeringen til Den røde hær og populasjonen i storbyene, hvor det var mer prekært å bevare politisk støtte. Beslaget førte til en horribel hungersnød i mer perifere strøk, særskilt i Volga-regionen og Ukraina, med millioner av sultofre til følge.
Vladimir Lenin taler til Den røde hær i Moskva, 5. mai 1920, før deres avmarsj mot Polen. I det originale fotografiet står Trotskij ved hans side. Etter å ha falt i unåde hos de sovjetiske styresmaktene, ble Trotskij derimot bortredigert fra offentlige bilder og arkiver.
Natt til 17. juni 1918 slaktet bolsjevikene den avtroppede tsaren Nikolaj II, hans kone Aleksandra Fjodorovna og parets fem barn i familiens residens i Jekaterinburg. Tsarfamilien ble vekket ved midnatt med beskjed om at de skulle flyttes til en tryggere lokasjon. I påvente av transport ble de ført ned i kjelleren, der de til sin forskrekkelse ble skutt og spiddet med bajonetter av rødegardister. Først et halvt århundre senere ble deres ulykksalige skjebne gjort kjent for offentligheten.
Det var ikke bare tsarfamilien som skulle elimineres: I territorier hvor de røde flaggene vaiet fra regjeringskontorene, stod antirevolusjonære, liberalister, prester, alskens «klasseforrædere» og medlemmer av det gamle borgerskapet overfor massearrestasjoner, tortur og henrettelser. Lenin sammenlignet dem med lopper, biller og skadedyr. Idéen var at hele den gamle ordenen måtte rives opp med roten, for at man slik kunne reise et helt nytt samfunn fra grunnen av. For å realisere denne visjonen opprettet bolsjevikene en hemmelig polititjeneste, den fryktede Tsjekaen.
Kollektiv avstraffelse var normen. Om en person fikk status som fiende av revolusjonen, risikerte også vedkommendes familie å bli skutt. Den røde terroren mot sivilbefolkningen var like omfattende som den var hjerterå. Den kostet nærmere 1,3 millioner mennesker livet, omtrent dobbelt så mange som falt under den amerikanske borgerkrigen. Tsarregimet hadde kun blitt erstattet med noe enda mer undertrykkende.
Hvite styrker som overgav seg ble sendt til arbeidsleirer med umenneskelige forhold, hvor de typisk døde av sult, sykdom eller utmattelse. I et av de mer brutale kapitlene under borgerkrigen, gav Lenin ordre om å skyte og henge hele 50 000 hvite krigsfanger og politiske motstandere på Krim. At de var blitt lovet amnesti ved sin overgivelse spilte ingen rolle.
I 1920 var de hvite styrkene i stor grad nedkjempet, men kampene mot nasjonalister i Polen og Ukraina raste videre. I slaget om Warszawa (1920) maktet de polske styrkene, kommandert av frigjøringslederen Józef Piłsudski, på heroisk vis å stanse bolsjevikenes avansement vestover. De påfølgende fredsforhandlingene mellom Polen og Russland overlot derimot ukrainerne til seg selv mot den røde overmakten, som førte til at Ukraina mistet sin selvstendighet. Det er et kapittel som aldri har gått i glemmeboken blant ukrainske nasjonalister.
Hele 12 millioner mennesker døde under den russiske borgerkrigen (1917-22), for det meste av krigshandlinger, sult, epidemier og terror. Særlig de hvite styrkene, men også avdelinger innen Den røde hær og øvrige nasjonalistbevegelser, var skyldige i forferdelige pogromer. Disse drev nye bølger av regionens jøder på flukt til det historiske Israel, der det jødiske nasjonsbyggingsprosjektet allerede var godt på vei.
Sovjetunionen ble offisielt opprettet i 1922 som en sammenslutning av de russiske, ukrainske, hviterussiske og transkaukasiske republikkene, med Moskva som den nye hovedstaden. Sovjet betyr ellers «råd», og ble brukt om både lokale myndigheter valgt av arbeidere og høyere politiske organer i den nye staten.
Sovjeternes sensur overgikk den man hadde sett under tsaren (som under Nikolaj II var så inkonsekvent at den svartelistet Dostojevskij, men ikke Marx). Dissidenter ble enten fengslet eller fikk hjernene blåst ut. Sosiale reformer for å bryte ned kjernefamilien ble introdusert, som eksempelvis enklere adgang til skilsmisse. Staten begynte også å promotere «vitenskapelig ateisme» i skolene og avisene, som bekreftet Dostojevskijs observasjon at den russiske ateismen til syvende og sist var en «troende ateisme». For sitt samkvem med tsarveldet, brennmerket bolsjevikene den ortodokse kirke som «klassefiender». Lenin presiserte:
«Marxismen er materialistisk. Den er like nådeløst fiendtlig til religion som materialismen til 1700-tallets encyklopedister eller Feuerbach. Dette er hevet over enhver tvil. Men den dialektiske materialismen til Marx og Engels går lenger, for den anvender den materialistiske filosofien også på historiens område, på samfunnsvitenskapenes domene.»
I Sosialisme og religion (1905) hadde Lenin alt sluttet seg til Marx’ oppfatning av religion som «opium for folket»:
«De utnyttede klassenes impotens overfor deres utnyttere gir opphav til troen på et bedre liv etter døden, slik impotensen til barbaren i hans kamp mot Naturen gir opphav til troen på guder, djevler, mirakler og lignende. De som sliter og lever i nød hele livet, blir lært av religion å være underdanige og tålmodige mens de er her på jorden, og å finne trøst i håpet om en himmelsk belønning. Men de som lever av andres arbeid, læres av religion å praktisere nestekjærlighet mens de er på jorden, og tilbys slik en veldig billig måte å rettferdiggjøre hele sin eksistens som utbyttere … Religion er opium for folket. Religion er en slags åndelig sprit, der kapitalens slaver drukner sitt menneskebilde, sitt krav om et mer eller mindre verdig menneskeliv.»
Da Lenin døde av slag i 1924, la partiet ham til evig hvile i et mausoleum på Den røde plass, som en slags oldtidskonge. I det etterlatte testamentet stod det oppført et presserende ønske, uheldigvis oversett av hans partifeller: «Jeg foreslår at kameratene pønsker ut en måte å fjerne Stalin.»
Stålmannen
Folkekommissær Kliment Vorosjilov, utenriksminister Vjatsjelav Molotov, generalsekretær Josef Stalin og NKVD-leder Nikolaj Jezjov på spasertur langs Volga-kanalen i Moskva, april 1937.
I 1918 fremsatte den polsk-tyske marxistiske forfatterinnen Rosa Luxembourg en profetisk advarsel til Lenin: Den bolsjevikiske metode ville først lede til et ettpartidiktatur, deretter til diktaturet til partiets sentralkomité, og endelig til konsentrasjonen av absolutt makt hos ett enkelt komitémedlem.
Det medlemmet viste seg å være Josef Stalin, georgieren som i sine yngre dager studerte for å bli prest, men hvis skjebne brakte ham til Moskva som en voldelig bolsjevikisk revolusjonær. Under et sensasjonelt bankran i 1907 myrdet Stalins gjeng over 40 mennesker i kaldt blod. Utbyttet sendte Stalin i gave til Lenin, som han aldri før hadde møtt. I 1912 fikk gangsteren, hvis navn betyr «stålmannen», hovedansvar for å omdanne bolsjevikenes ukeavis til den propagandistiske dagsavisen Pravda («sannhet»). Derfra steg han kvikt i kommunistpartiets grader. Mot slutten av tyveårene stod Stalin igjen som partiets generalsekretær og suverene lederemne.
Noe av det første Stalin foretok seg på maktens tinde, var å bygge opp en personlighetskult rundt seg selv. Portrettene til «den store leder» hang snart i alle klasserom og offentlige kontorer. Ingen våget så mye som å hviske et kritisk ord om «velgjøreren», ikke engang innenfor sin egen families fire vegger.
Til tross for Stalins etter sigende overlegne visdom, satte hans økonomiske femårsplaner håpløst urealistiske mål for den industrielle produksjonen, som førte til enorm lidelse hos folket. Myndighetene tvangsflyttet millioner av mennesker til industriområder, hvor de måtte arbeide under svært anstrengende og kummerlige forhold for å hente igjen de utviklede vestlige nasjoner. Hos den nye arbeidskraften skortet det både på relevant utdanning, erfaring og utstyr, som gjorde mye av deres produksjon påfallende ineffektiv.
Med tvangskollektiviseringen av jordbruket i 1928, påla Stalin bøndene å overdra all jord og matproduksjon til staten. Bønder som nektet ble skutt eller sendt til de nyopprettede GULag-arbeidsleirene. Hele 28 millioner mennesker skulle innom det omfattende systemet av leirer, som i praksis representerte slaveriets tilbakekomst.
Året etter vedtok Sovjetunionens høyeste politiske organ, politbyrået, at bøndene som eide egne gårdsbruk, de såkalte «kulakkene», skulle likvideres som klasse. Millioner av de nye utpekte «klassefiendene» og deres familier stod med ett overfor massearrestasjoner, deportasjoner og henrettelser. Hvem som faktisk falt inn under kulakk-definisjonen, fremgikk aldri helt klart, men å ha flere kuer enn naboen syntes å være kvalifikasjon nok.
Tvangskollektiviseringen og folkemordet på den oppdiktede klassen av «kulakker» medførte en total kollaps i jordbrukssektoren. Fremfor å avlaste den oppståtte krisen, forverret Stalin den ved å forlange at jordbruket måtte føye seg etter de pseudovitenskapelige teoriene til agronomen Trofim Lysenko. Lysenkoismen brøt med den moderne forståelsen av genetikk, og insisterte at organismer raskt kunne tilpasse seg sitt miljø. Resultatet var at mye av jordbruksarealet ble kastet bort på avlinger som ganske enkelt ikke tålte det harde klimaet.
Hungersnøden Holodomor (1932-33), som betyr «å utsulte til døde», står igjen som en av de verste menneskeskapte katastrofer i verdenshistorien. For å avlaste matmangelen i Russland, og som en ren hevnaksjon mot Ukraina for deres selvstendighetskrig ti år tidligere, besluttet Stalin uttransportering av all matproduksjon fra den ukrainske folkerepublikken. Politikken var så ondskapsfull at det nesten ikke er til å fatte: Soldater finkjemmet endog ukrainernes private hjem, som de tømte for det minste brødstykke de kom over. For å overleve sverget innbyggerne til en diett av rotter, fugler og kokt løv. Når vinteren slo inn, satte de tennene i hverandre.
Hvor forferdelig Holodomor var er umulig å forestille seg. Vinteren 1933 lå de utmagrede likene spredt i Kharkivs gater, mens overlevende ikke hadde noen synlige muskler eller fett igjen på kroppen. Over dem hang sovjetiske propagandaplakater med formaningen: «Husk, det er galt å spise dine barn.» Fra en høring i den amerikanske Kongressen, kan en lese følgende marerittaktige vitnebeskrivelse:
«Jeg så landsbyer som ikke bare var tomme for mennesker, men som selv ikke hadde noen hunder eller katter. Og jeg husker én bestemt hendelse … Vi kom til en landsby, og jeg kommer aldri til å glemme dette … Jeg vil bestandig se dette bildet fremfor meg … Vi åpnet døren til denne triste hytten, og det var … en mann som lå der. Moren og barnet lå døde, og faren holdt et stykke kjøtt tatt fra sønnen, og hadde dødd i denne posisjonen. Stanken var horribel, og vi holdt den ikke ut.»
Ukraina mistet nesten fire millioner mennesker til sultedøden. Ytterligere tre millioner gikk med i resten av Sovjetunionen.
Forfølgelsen av religiøse nådde samtidig nye høyder. Tusenvis av kirker ble stengt, revet eller omdannet til annen statlig bruk, som lagerbygninger eller museer. Selv Frelseren Kristus-katedralen i Moskva blåste kommunistene i luften i 1931. (I 1960 anla de et friluftbasseng på fundamentet, før katedralen ble gjenreist på 1990-tallet.) Sovjetunionen henrettet i overkant av 100 000 prester. Muslimer, buddhister og øvrige religiøse grupper fikk unngjelde på lignende vis i distriktene.
I øyeblikket Stalin mottok nyheten om De lange knivers natt (Adolf Hitlers utrenskninger innad nasjonalsosialistenes egne rekker i 1934) reagerte han med begeistring: «Hitler, for en fyr! Virkelig flott! Vet hvordan man håndterer politiske motstandere!» To år senere skred Stalin naturligvis selv til verks med Moskvaprosessene, der hans politiske rivaler under grov tortur måtte tilstå falske anklager om kupplaner og organisering av mordet på partiapparatsjiken Sergej Kirov. Slik fikk Stalin dømt flere titalls høytstående medlemmer i kommunistpartiet til døden. Etterpå slettet staten alle spor etter de henrettede, gjennom omfattende redigering av bøker, aviser og bilder. Det var som om disse menneskene aldri hadde eksistert.
Også Stalins egen rolle i revolusjonen ble med tiden betydelig overdrevet i den sovjetiske historieformidlingen. «Det er ikke helter som skaper historien», belærte han sine kolleger, «men historien som skaper helter.» På machiavellisk bevis bemerket han også at «utdanning er et våpen, hvis effekt avhenger av hvem som holder det i sine hender, og hvem det er rettet mot.»
Sovjetisk propagandaplakat til støtte for kollektivisering av jordbruket.
Da Lev Trotskij grunnla den fjerde internasjonale i eksil i 1938, var han Stalins fremste hovedrival. Trotskij fordømte byråkratiseringen av Sovjetunionen, som marginaliserte arbeiderklassens demokratiske innflytelse over staten. Han rettet sylskarp kritikk mot Stalins doktrine om «sosialisme i ett land», og påpekte nødvendigheten av en «permanent revolusjon» i form av en revolusjonskrig mot den kapitalistiske verden. Men Stalins lange skygge innhentet til slutt også Trotskij: Etter å ha blitt dømt til døden in absentia under Moskvaprosessene, endte den bebrillede revolusjonshelten opp med en isøks i skallen i Mexico.
Etter Moskvaprosessene fulgte en statlig initiert voldsbølge mot befolkningen, kjent som «den store terroren». Kommunistene utryddet om lag én million mennesker for «antisovjetiske aktiviteter». Langt flere sendte de til GULag. Det var tilstrekkelig å bli assosiert med borgerskapet og dets konservative eller liberale verdier, eller å være i familie med en tankeavviker. Som Stalin selv uttrykte det:
«Idéer er mektigere enn våpen. Vi ville ikke latt våre fiender ha våpen, så hvorfor la dem ha idéer?»
Forfølgelsen rammet ofte vilkårlig. Stalin utleverte kvoter på hvor mange tusener som måtte henrettes eller arresteres i hvert enkelte distrikt, så fikk det være opp til de lokale myndighetene å komme opp med forbrytelsene selv. På toppen av dette kom massedeportasjoner av etniske minoriteter, som blant annet krimtatarene, tsjetsjenerne eller koreanerne helt øst i Russland, som kostet rundt 400 000 mennesker livet.
Det er vanskelig å tallfeste ofrene for Stalins regime, rett og slett fordi det er så mange av dem. Den anerkjente britiske historikeren Simon Sebag Montefiore anslår at stålmannen (som en gang sa at «ett dødsfall er en tragedie, én million dødsfall en statistikk») var ansvarlig for over tyve millioner dødsfall.
Kulturell undertrykkelse
All kultur i Sovjetunionen, det være seg litteratur, musikk, kunst, film eller teater, måtte godkjennes av den statlige sensurorganisasjonen Glavlit. Det var strengt forbudt å fremme individualisme, nasjonalisme eller kritikk av sosialistregimet. Det samme gjaldt portrettering av vestlige, kapitalistiske og demokratiske stater i et fordelaktig lys.
I Sovjetunionens tidlige år var den abstrakte avantgardekunsten dominerende, men utover 1930-årene ble sosialistisk realisme den offentlige akseptable kunstformen. Maleriene måtte være realistiske og optimistiske. De skulle hylle arbeiderklassens revolusjon, det kommunistiske regimet og fremstille det nye sovjetmennesket, «homo sovjeticus», som sterkt og heroisk. Skaperverk som ikke fulgte makthavernes strengte sosialistiske idealer, fikk merkelapper som «borgerlig» og «dekadent», og var verdig destruksjon.
Kulturelle avvikere løp selvsagt risikoen å ende opp i det horrible GULag-systemet. Da komponister som Prokofjev eller Sjostakovitsj kom på kant med myndighetene, fordi deres musikk ble oppfattet som for lite ideologisk og tilgjengelig for massene, tilpasset de seg sporenstreks direktivene i frykt.
Den aller første boken sensurert av kommunistene var den dystopiske fremtidsnovellen Vi (1924) av Jevgjenij Zamjatin. Denne ble en slags mal for en helt ny sjanger av litteratur, med Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (1932) og George Orwells 1984 (1949) som de mest fremtredende eksemplene. Orwell la på sin side aldri skjul på at 1984 var basert på Zamjatins verk.
I Vi har samfunnet falt under kontrollen til Enhetsstaten, etter en ødeleggende verdenskrig som har utryddet mesteparten av jordens befolkning. Den totalitære staten ledes av Velgjøreren, en diktatorisk, nærmest gudelignende skikkelse som har til hensikt å undertrykke borgernes frie vilje og individualitet, som han anser som kilde til urettferdighet og ulykke.
Jevgjenij Zamjatin (1884-1937), forfatteren bak den fremtidsdystopiske novellen «Vi» (1924).
I staten beskrevet av Zamjatin er konformiteten total, med kontinuerlig propaganda, utvisking av historiske kunnskaper, og et massivt overvåkningsapparat. Borgerne i novellen bærer ingen navn i tradisjonell forstand, men identifiseres kun med nummerkoder. Hovedpersonen, en matematiker som arbeider med konstruksjonen av et romskip, heter for eksempel D-503.
Alle gjøremål i borgernes liv er omhyggelig regulert og planlagt av myndighetene, og diktert etter logiske regler og matematiske formler. Alt de foretar seg er dermed perfekt synkronisert, lik en dans eller en symfoni. Disse barberte og uniformt kledde vesenene våkner, plasserer gaflene i munnen, marsjerer til arbeid, slår med hammerne og kryper til sengs til eksakt samme tid. Deres små leiligheter er ellers minimalistisk innredet, med identisk møblement.
Det teknokratiske regimet fordømmer følelser som irrasjonelle, og insisterer at det eneste legitime formålet til kunsten, poesien og litteraturen er å tjene den rådende ideologi. For å motvirke opprør, elimineres borgernes emosjonalitet og forestillingsevne gjennom en obligatorisk nevrologisk operasjon. Utover novellen begynner imidlertid enkelte av borgerne å utvikle en individuell bevissthet, som vekker en indre kamp i D-503:
«Jeg er bevisst på meg selv. Og, selvfølgelig, de eneste tingene som er klar over seg selv og bevisst på deres individualitet er irriterte øyne, kuttede fingre, såre tenner. Sunne øyne, fingre, tenner kunne likeså godt ikke ha vært der. Er det ikke åpenbart at individuell bevissthet kun er en sykdom?»
Estetisk fremstår alt i Enhetsstaten grått og farveløst. Det er ingenting grønt som vokser på innsiden av dens murer, mens bygningene er konstruert i glass for å hindre at borgerne utvikler noe som kan minne om et privatliv. For å bryte ned kjernefamilien oppdras alle barn av staten. Misunnelse unngås ved at seksuelle forhold innledes ved å søke på en «paringstjeneste», hvor seksualpartnere deles med andre, og fremvisning av romantiske følelser er forbudt. Det er gjennom dette arrangementet at D-503 kommer i kontakt med den kvinnelige opprøreren I-330, som fnyser av regimets propagandistiske fortelling om at samfunnet har nådd historiens ende. På samme vis som at det ikke kan finnes et høyeste tall, fastslår hun at det heller ikke kan finnes noen endelig revolusjon.
En annen kritiker av bolsjevismen, var den aristokratiske filosofen Ivan Ilyin. Ilyin har fått ry på seg for å være Vladimir Putins intellektuelle forbilde. Han forsvarte tsarregimet, den ortodokse kirke og en sterk stat som garantister for orden og nasjonal enhet. Det var Ilyins oppfatning at Ukraina uløselig tilhørte Russland, som han begrunnet med at et individ kan velge sin nasjonalitet like lite som at celler kan velge sin kropp. For ham fremstod Hitler og Mussolini som heltefigurer, som ved å avvikle demokratiet ville redde den kristne sivilisasjon fra den materialistiske bolsjevismen. Ilyin ble derimot satt i forlegenhet da nazistene også kategoriserte slaverne som undermennesker.
Ellers har vi den kristenkonservative forfatteren Sergius Bulgakov, mest kjent for den satiriske og tidvis absurde romanen Mesteren og Margarita (1940), hvor Satan avlegger Moskva et besøk sammen med et diabolsk følge som inkluderer den snakkende katten Behemoth. Med sine magiske evner forårsaker de besøkende kaos i byens kondisjonerte kretser. Romanen fremstiller Sovjetunionens korrupte og ineffektive byråkrati, fraværende åndelighet, og hensynsløse undertrykkelse av kunsten og den frie tanke. Om forskjellen mellom kristendommen og sosialismen, påpekte Bulgakov:
«[Kristendommen] vekker personligheten, og gjør mennesket bevisst på sin udødelige sjel. Den individualiserer mennesket, ved å peile ut for det målet av indre utvikling og veien til det. Sosialismen avpersonaliserer mennesket i den forstand at den ikke bryr seg med dets sjel, men dets sosiale eksteriør, og reduserer personlighetens innhold til sosiale reflekser. Militant ateisme er et av midlene for å destruere individualitet, og forvandle menneskesamfunnet til en maurtue eller en bikube.»
Angående Bulgakovs poeng om sosiale reflekser, fins det en anekdote om Lenin i samtale med den sovjetiske vitenskapsmannen Ivan Pavlov. Pavlov hadde i sin forskning på hunder oppdaget fenomenet klassisk betinging, også kalt behaviorisme, som går ut på at man ved å manipulere ekstern stimuli kan trigge bestemte refleksive atferdsmønstre. Pavlov skal ha blitt forskrekket da Lenin uttrykte dyp interesse for emnet, med begrunnelsen at han ønsket å anvende behaviorismens prinsipper på Sovjetunionens borgere.
Som Lenins rake motsetning finner vi den landsforviste teologen Nikolaj Berdjajev, som stod i bresjen for den filosofiske retningen personalisme. Personalismen vektlegger mennesket som et unikt, fritt og åndelig skapt vesen, som ikke kan underordnes kollektivets vilje. Berdjajev betraktet derimot også kapitalismen med et skjær av mistenksomhet, siden denne virket å fange mennesket i en åndelig krise av grådighet, materialisme og tap av mening.
Berdjajev dissekerte det indre sjelelivet til bolsjevikene, som han kom frem til ikke var drevet av edle motiver som kjærlighet, slik de gav uttrykk for, men av satanisk forakt for representantene av den forhenværende konservative samfunnsordenen. Deres største glede bestod i å påpeke karakterbristene til andre, men dette bunnet nesten bestandig i egne tilkortkommenheter, som sosiale eller familiære mangler, en såret stolthet, forfengelighet, maktbegjær, eller ren og skjær misunnelse.
Den store patriotiske krigen
Ikke-angrepspakten Molotov-Ribbentrop undertegnes i Moskva, en knapp uke før andre verdenskrig utløses.
Ikke-angrepspakten Molotov-Ribbentrop er navngitt etter de to utenriksministrene som 23. august 1939 signerte dokumentet: Vjatsjeslav Molotov for Sovjetunionen og Joachim von Ribbentrop på Nazi-Tysklands vegne. Da formalitetene var overstått, gjorde Ribbentrop brått nazihilsen med et bestemt: «Heil Hitler!» En pinlig stillhet sank over rommet, avbrutt av et lite latterutbrudd fra Stalin.
Pakten inneholdt et hemmelig tillegg: De to stormaktene var kommet til enighet om å dele Øst-Europa mellom seg i respektive interessesfærer. Som en reversering av Brest-Litvosk skulle Sovjetunionen få tilbake Baltikum, Finland og østlige deler av Polen, mens Vest-Polen og Romania skulle tilfalle Nazi-Tyskland. Tillegget dannet grunnlag for tyskernes lynangrep mot Polen 1. september 1939, som utløste annen verdenskrig.
Seksten dager senere gjorde Den røde hær sin planlagte innmarsj øst i Polen. For å hemme Polens motstandsdyktighet mot okkupasjonen, fengslet sovjeterne til sammen 400 000 medlemmer av den polske samfunnseliten, hvorav 21 857 offiserer, intellektuelle og politikere ble henrettet med 21 857 kuler i bakhodet. Lavrenty Beria, den sadistiske sjefen for det hemmelige sovjetiske politiet NKVD, regnes som arkitekten bak massakren, som i stor grad fant sted i skogen utenfor landsbyen Katyn i månedsskiftet april-mai 1940.
I august 1940 annekterte Sovjetunionen de tre baltiske statene, som under dekket av en gjensidig sikkerhetsavtale måtte innfinne seg i sovjetiske militærbaser på deres territorium. Da Moskva forsøkte å intimidere Finland til å tegne en lignende avtale, avviste finnene blankt ultimatumet. Sovjetunionens svar kom i form av en fullskala invasjon med en halv million soldater i november 1939. Vinterkrigen var med dette i gang.
Den sovjetiske invasjonsstyrken var ikke operativt forberedt, til tross for en overtallighet på 3-1. Den notorisk paranoide Stalin, som etter egne ord ikke stolte på noen, ikke engang seg selv, hadde tradisjonen tro beordret omfattende utrenskninger innad i Den røde armé årene forut for krigen. Hele 36 000 sovjetiske offiserer var blitt henrettet, som etterlot militæret i en horribel forfatning.
Den hodeløse sovjetiske hæren strevde i invasjonens innledende fase med å penetrere Mannerheim-linjen, navngitt etter den finske øverstkommanderende Carl Gustaf Mannerheim. Linjen skar gjennom Det karelske nes, et tett skogsterreng som gjorde de sovjetiske stridsvognene tilnærmet ubrukelige. Fortifikasjonene var styrket med hundrevis av kamuflerte bunkre utstyrt med maskingeværer, som pløyde ned de sovjetiske angriperne i hopetall.
Uten vinterkamuflasje var de sovjetiske soldatene som levende blinker mot den hvite sneen. Finske skarpskyttere som skjulte seg i terrenget plukket dem også én etter én. Det sies at den legendariske skarpskytteren Simo Häyhä på egenhånd drepte 500 fiendtlige soldater. Den finske vitsen om inntrengerne er talende: «Det er så mange av dem, hvor skal vi begrave dem alle?»
Mens de finske soldatene suste omkring i skogene på ski, gjorde sovjeterne seg avhengige av de få, dårlige og lett forsvarlige veiene. I slaget om Raatteentie 4-7. januar 1940 utraderte finnene 9000 sovjetiske soldater, og tapte selv kun 400 menn.
Mens Nazi-Tyskland rullet over Frankrike på halvannen måned sommeren 1940, og jaget den britiske hæren på flukt over Den engelske kanal, var sovjeterne ute av stand til å innlemme mer enn 11 prosent av vesle Finland. Overfor naziledelsen kommenterte Adolf Hitler selvsikkert at Sovjetunionen var «et råttent byggverk, som vil ramle sammen om vi bare sparker inn døren.» For ham var det selvsagt også en høy ideologisk prioritet å rive bolsjevismens hus til grunne.
22. juni 1941 ble den største militæroffensiven i verdenshistorien iverksatt: Operasjon Barbarossa. I sin overraskende blitzkrieg mot Sovjetunionen, mobiliserte Nazi-Tyskland hele 4 millioner tropper, 5000 fly og 3000 tankser, som utgjorde 80 prosent av deres krigsmaskineri. Allerede den første morgenen utraderte Luftwaffe mesteparten av flyregimentene til Den røde hær. Messerchmitt-flyverne vraket til sammen 1200 fly som stod pent og pyntelig oppstilt på bakkeplan dypt på innsiden av sovjetisk territorium. I neste fase av invasjonen, omringet de tyske panserdivisjonene med knipetangsmanøvrer de tre sovjetiske hærene i grensetraktene.
Stalin var som lammet av sjokk, og viste seg ikke i offentligheten på flere dager. Da han omsider gjorde det, rettet han en desperat appell til nasjonens patriotiske følelser. Generaler som var sendt til GULag ble benådet, og religionsforfølgelsen opphørte for å mobilisere hele befolkningen til forsvarskrigen.
Ingen motiverte den sovjetiske motstandskampen mer enn tyskerne selv. Det germanske herrefolkets drømmer om Lebensraum im Osten («livsrom i øst») betydde at den opprinnelige populasjonen av slaviske «untermenschen» enten skulle fordrives, utryddes eller gjøres til treller i det gryende tusenårsriket.
Som hevn for partisanske angrep i de okkuperte områdene, skjøt nazistene hundre tilfeldige sivile for hver omkomne tyske soldat. Den mest infamøse SS-avdelingen var Dirlewanger Brigader, bestående av tidligere straffedømte. I Hviterussland begikk de sadistisk massemord på titusener av sivile. «De svarte jegerne» brant sine uskyldige ofre på innsiden av deres egne hjem, plyndret, voldtok, lemlestet, torturerte og massakrerte uten noen som helst form for konsekvenser fra det tyske lederskapet, et grotesk aspekt ved krigen som har blitt fremstilt i den sterke sovjetiske spillefilmen Gå og se (1985).
Heller ikke den menige tyske soldat opptrådte særlig vennligsinnet mot de slaviske innfødte. På sin ferd østover eksproprierte Wehrmacht sivilbefolkningens hjem. De stjal også deres klær og mat, for å overlate dem til kulde eller sult. Personlige eiendeler brukte de til å fyre med. Tyskerne tok seg heller ikke bryet med å mate de sovjetiske krigsfangene (riktignok en gjensidig behandling). Halvparten av de 6 millioner sovjetiske soldatene i tysk fangenskap omkom.
Hitler beordret total utslettelse av Leningrad, som St. Petersburg het etter bolsjevikenes revolusjon. Tyskerne bombet byen full av «slaveravfall» fra luften og med artilleri, og sperret i samarbeid med finske styrker befolkningen inne i infernoet, uten hverken mat eller medisiner. Under den 872 dager lange blokaden døde 1,5 millioner mennesker, som overgår det totale antallet briter og amerikanere som falt i løpet av hele krigen. En av dem som gikk bort i ruinene var den to år gamle Viktor Putin, Vladimirs eldre bror.
Sovjetiske stridsvogner på vei for å kontre tyskernes fremrykninger under Operasjon Barbarossa i 1941.
Andre steder var nazistene vel så brutale. I det okkuperte Kiev massakrerte de eksempelvis 33 000 jøder bare mellom 29. og 30. september 1941. I scener mer morbide enn nederlenderen Hieronymus Boschs ikoniske oljemaleri Hell (1490), ble byens vettskremte jødiske befolkning presset sammen i folkemengder av tyske soldater med maskingeværer og schæferhunder, ført frem til massegraver, og dyttet på tårn av døde menneskekropper, hvor de fyltes med kulehull. Forbrytelsen har fått navnet Babij Jar, etter kløften der massakren fant sted.
Utrydningsleirene bygget nazistene stort sett i øst, slik at de best kunne skjule sitt folkemord. En av de overlevende, den polskfødte jøden Ben Lesser, minnes sin uhyggelige ankomst til Auschwitz: Etter å ha blitt skilt fra sine familier av «dødsengelen» Josef Mengele, ble han og de andre arbeidsføre mennene tatt imot av brakkesjefen. «Tro ikke at dere er på ferie!» bjeffet han, og pekte opp på den sorte asken som smuldret opp av skorsteinspipene. «Der er deres mødre, deres fedre, deres brødre, deres søstre, og hvis dere ikke gjør nøyaktig hva dere blir fortalt, vil det ende opp likedan med dere!»
Nazistene myrdet til sammen to millioner sovjetiske jøder. Mange av jødene mistet sin gudstro i konsentrasjonsleirene. Den rumenske jøden Elie Wiesel skriver for eksempel i Night (1956) om hvordan han hørte en av de innsatte spørre i fortvilelse: «Hvor er Gud?» Inni Wiesel svarte en stemme: «Gud henger der på galgen.»
Stalingrad
Senhøsten 1941 strakk de tyske panserdivisjonene seg to mil over horisonten, omtrent tyve mil utenfor Moskva. Wehrmacht klarte ikke å bryte byens serie av forsvarslinjer. De var utslitte etter flere harde slag, og plaget av omfattende logistiske vansker. Det var utstrakt mangel på drivstoff og mat. Vinteren ville snart sette inn, og de tyske soldatene var kledd for en sommerkampanje. I ly av natten løp bølger av hunder mot stridsvognene deres med eksplosiver spent til kroppen.
Bak frontlinjen var hele det sovjetiske samfunnet mobilisert til total krig. Kvinner, eldre og barn masseproduserte våpen på sovjetiske fabrikker, mens menn ble sendt en masse til fronten. Om det ikke var våpen nok til dem, måtte de gå bak andre soldater med ammunisjon. Våpen fikk de så snart soldatene foran dem falt. «Ikke ett steg bakover!» var Stalins knallharde krigsmotto. Desertører og defaitister kunne regne med verre behandling enn krigsfanger. Sovjetiske soldater som falt i tysk fangenskap ble etter krigen ikke behandlet som helter, men som kujoner for ikke å ha kjempet til siste åndedrag.
Stalin mottok etterretning om at Japan ikke planla å invadere Sovjetunionen, som tillot ham å overføre 18 divisjoner, 1700 tankser og 1500 fly fra Asia til forsvaret av Moskva. En kataklysmisk sovjetisk motoffensiv kunne dermed finne sted 5. desember 1941. Operasjonen var utarbeidet av forsvarsminister Georgij Zjukov og marskalk Aleksandr Vasilevskij. Ettersom den tyske kommandosentralen forstod at sovjeterne var i ferd med å omringe styrkene deres, beordret de en taktisk retrett. Under tilbaketrekningen signerte Stalin ordre om å ty til den brente jords taktikk, med teppebombing av all bebyggelse milevis bak de tyske angriperne. At taktikken krevde masseslakt av egen befolkning var en pris det sovjetiske lederskapet var villige til å betale.
Våren 1942 hadde fire millioner sovjetere og over én million tyske soldater falt på østfronten, og Operasjon Barbarossa både billedlig og bokstavelig talt kjørt seg fast i gjørmen. Hitler overstyrte i frustrasjon generalstaben med stadig mer ideologiske fremfor strategiske mål. Hans nye overordnede slagplan var å splitte styrkene i tre, hvorav en av hovedstyrkene skulle sendes på et dumdristig oppdrag til den oljerike Kaukasus-regionen tusenvis av mil unna. Slik skulle det ryddes opp i det tyske krigsmaskineriets prekære råvaremangel.
Etter å ha presset gjennom den sovjetiske fronten i sydøst, ankom den 4. panserarmé og den 6. armé Stalingrad i august. Byen som krummet seg nedover Volga-elven var i seg selv av liten strategisk betydning, og var før operasjonen bare nok et navn på kartet. Nå var Hitler som besatt av symbolverdien av å seire i byen som bar Stalins navn.
Det første tyskerne foretok seg var å bombe den tett befolkede byen sønder og sammen. Så gikk de inn med den beryktede 6. armé, elitestyrken som stod bak Babij Jar-massakren i Kiev ett år tidligere. På innsiden av byen ventet Vasilij Tsjujkovs 62. sovjetiske armé på de besøkende. To millioner soldater var i ferd med å barke sammen.
Sovjeterne skjulte seg i byens ruiner, og forflyttet seg raskt fra sted til sted gjennom kloakksystemet. For å sette den tyske luftstøtten ut av spill, hadde de som kampplan å kjempe tettest mulig inntil fienden. Wehrmacht var lite egnet for nærkamp, men måtte nå plutselig krige hus for hus og etasje for etasje. Det kom til brutale nærkamper mellom hundretusener av vrimlende soldater, som drepte hverandre med skytevåpen, granater, kniver, og bare nevene. Den shakespearske frasen er beskrivende for de blodige scenene som utspilte seg i Stalingrads traurige ruiner: «Helvete er tomt og alle djevlene er her.»
Sovjetiske soldater fra den 62. armé stormer fremad i Stalingrad – slaget som muligens endret hele krigens utfall.
Tyskerne avanserte langsomt gjennom de falleferdige kvartalene, men Tsjujkovs menn holdt ut til det lengste med Volga-elven i ryggen i påvente av forsterkninger. Noen titalls av dem forsvarte en fire etasjers bygning med utsyn over et av byens torg. De tapre mennene under Jakov Pavlovs kommando holdt stillingen i seksti dager, og kjempet unna bølge etter bølge med kamperfarne tyskere. Det har blitt sagt at flere tyske soldater falt for å ta «Pavlovs hus» enn Paris. Samtidig krydde ruinene over av sovjetiske skarpskyttere. Krigshelten Vasilij Zaitsev fikk 225 bekreftede drap.
Tyskernes flanker var voktet av ungarske og rumenske støttetropper, som i november ble tatt på sengen og pulverisert av den uventede sovjetiske motoffensiven, Operasjon Uranus. Enorme sovjetiske reservestyrker omringet plutselig 300 000 tyske soldatene inne i byen. Kommandanten til den 6. armé, general Friedrich Paulus, tryglet Hitler om å få bryte seg ut, men der Führer gav ham streng ordre om å holde ut og vente på forsyninger fra Luftwaffe. Bare noen få fly nådde frem, og i mellomtiden frosset og sultet mennene til Paulus ihjel, mens veggene av sovjetiske tropper presset seg inn mot dem fra alle kanter. 90 000 overgav seg, og av disse overlevde kun 5000 behandlingen i fangenskapet.
Ettergivenhet
Slaget om Stalingrad kostet 1,2 millioner mennesker livet, inklusivt 450 000 av Tysklands beste soldater, som vendte krigen i de alliertes favør. I et forsøk på å gjenvinne momentet satte Hitler sommeren 1943 inn et nådestøt i Kursk. Hele 2 millioner tropper, 6000 tankser og 4000 fly var involvert i slaget, som gjør det til tidenes største.
Sovjeterne satt på forhånd med detaljert etterretning om offensiven. De styrket sektoren med miner, skyttergraver og tungt artilleri, og en stålmur av tusenvis av hasteproduserte T-34-stridsvogner. Wehrmacht påførte fienden enorme tapstall i de titaniske tankskampene, men mistet selv 200 000 menn og 500 stridsvogner. Den sovjetiske frontlinjen forble intakt.
Etter Kursk grep Sovjetunionen initiativet med en serie av vellykkede offensiver, uten at Berlin var i stand til å sende nye forsterkninger. Den samme sommeren gjorde nemlig amerikanerne og britene landgang i Sicilia, som engasjerte Nazi-Tyskland på flere fronter i Europa. Etter de alliertes landsetting og luftbårne invasjon av Normandie i Frankrike 6. juni 1944, gikk østfronten fullstendig i oppløsning.
Den polske motstandsbevegelsen lot Warszawaoppstanden sammenfalle med tyskernes retrett i øst. Etter over seksti dager med harde kamphandlinger, la polakkene ned våpnene 2. oktober. Hitler gav ordre om total ødeleggelse av byen. Ingeniørsoldater ble sendt inn for å rive ned hus etter hus, med særlig vekt på minneverdige bygg. I alt raserte tyskerne 90 prosent av Warszawas bygningsmasse. Stalin instruerte sine styrker til å la nazistene ferdigstille sine herjinger og hevndrap før de rykket inn. Det ville i hans sinn bli adskillig enklere å okkupere Polen når deres patrioter var døde.
Kampene helt inn til Branderburger Tor i Berlin våren 1945 var brutale, med hundretusener av falne sovjetiske soldater. Sovjeterne hevnet seg grådig med voldtekten av to millioner tyske kvinner. En sovjetisk major betrodde en britisk journalist at de gjengvoldtok «gamle kvinner på 60, 70 eller selv 80 – til disse bestemødrenes overraskelse, om ikke fornøyelse.» Krigskorrespondenten Natalya Gesse fordømte Den røde armé som en «armé av voldtektsmenn», og rapporterte at de russiske soldatene «forgrep seg på alle tyske kvinner fra åtte til åtti.» Tyske soldater foretrakk på sin side å overgi seg til amerikanerne, da de visste at å ende opp i sovjetiske hender kunne ende fatalt.
Det tales ofte om ettergivenheten til Neville Chamberlain ved München-konferansen i 1938. Den gang erklærte den britiske statsministeren «peace of our time», mens han ekstatisk viftet med Hitlers verdiløse fredsgarantier. Dette neglisjerer to faktum: Det første er at britene på tidspunktet ikke engang hadde nok Spitfire-fly til å forsvare sin egen øy mot tyskerne, og i hvert fall ingen landstyrke skikket for en kontinental krig. Det andre er at Chamberlains ettergivenhet var mild sammenlignet med den til de to «brølende løvene» Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt.
Jaltakonferansen i 1945 er muligens den største ettergivelsen noensinne. Alle land med Den røde armé på sitt territorium ble overgitt til kommunistenes jerngrep. Stalin fikk både Latvia, Litauen, Estland, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Bulgaria og Romania uten at det ble lagt inn så mye som en protest fra Churchill eller Roosevelt. Det er takket være denne konfliktvegringen at etterkrigstidsgenerasjonene i Vest-Europa fikk føre sine liv i fred, frihet og overflod, mens deres brødre og søstre i øst ble fordømt til et liv i tvang, ufrihet og fattigdom. De allierte overførte i tillegg et par millioner krigsfanger til sovjeterne, vel vitende om at dette trolig var deres dødsdom.
Storbritannias statsminister Winston Churchill, USAs president Harry S. Truman og Sovjetunionens generalsekretær Josef Stalin ved Potsdamkonferansen i Tyskland, 25. juli 1945.
Vesten fortsatte å lene seg bakover på Potsdamkonferansen på sensommeren. Man kom til enighet om å dele Tyskland mellom Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Det sovjetiske kakestykket utgjorde 40 prosent. Et annet ubehagelig resultat av Potsdam var tvangsflyttingen av millioner av sudettyskere. Det aller første Europa gjorde etter krigen var altså å bygge nye konsentrasjonsleirer, denne gang for å internere tyskere. Mellom 1945 og 1950 forsvant en halv million til to millioner tyske sivile i Sentral- og Øst-Europa.
Mens Potsdam-forhandlingene pågikk, rykket Den røde armé framover i Mandsjuria. Den ferske amerikanske presidenten, Harry S. Truman, aktet å avskrekke Stalin fra Japan, og skrøt under forhandlingene av det nye supervåpenet utviklet av USA. Stalin virket uanfektet. Hva amerikanerne ikke visste, var at stålmannen allerede hadde blitt grundig informert om det hemmelige Manhattanprosjektet. En av prosjektets ledende vitenskapsmenn, den tyske flyktningen Klaus Fuchs, hadde i måneder fôret den sovjetiske ambassaden med klassifiserte dokumenter med detaljerte tegninger av bomben. Stalin hadde også for lengst autorisert sitt eget atomprogram.
Dager etter Potsdamkonferansen demonstrerte amerikanerne atombombens kraft i Hiroshima og Nagasaki, henholdsvis 6. og 9. august. Sovjetunionen erklærte Japan krig 8. august, ganske nøyaktig én uke før keiser Hirohito kunngjorde Japans betingelsesløse kapitulasjon, som markerte slutten på annen verdenskrig. Krigen kostet Sovjetunionen hele 25 millioner borgere, en tragedie hinsides all forestillingsevne.
Les fjerde og siste del av artikkelserien her.
Olav Drange Moen 