Olav Drange Moen

Les også første, annen og tredje del av artikkelserien.

BEGREPET «KALD KRIG» ble for første gang anvendt på etterkrigstiden av den britiske forfatteren George Orwell i artikkelen You and the Atomic Bomb (1945). Orwells presise spådom var at atombomben ville hindre en «varm krig» mellom de to nye supermaktene, USA og Sovjetunionen. I stedet stod man overfor en «kald krig», med resten av kloden som spillbrett for den ideologiske rivalismen.

Den mistroiske atmosfæren mellom annen verdenskrigs kapitalistiske og sosialistiske seierherrer boblet på overflaten. Februar 1946 klandret Stalin kapitalismen for krigsutbruddet. Tredje verdenskrig var på trappene, fablet han, som fordret nye femårsplaner for maksimal opprustning. Måneden etter tråkket Churchill på Stalins ømfintlige tær med sin berømte «jernteppetale» på Westminster College: 

«Fra Szczecin i Baltikum til Trieste i Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet. Bak den linjen ligger alle de eldgamle hovedstedene i Sentral- og Øst-Europa.»

Diplomaten George Kennan var på tiden en av USAs fremste sovjetkjennere. I sitt hemmelige Long Telegram forklarte han Truman-administrasjonen at en fredelig modus vivendi med Kreml ikke lå i kortene, fordi deres marxist-leninistiske ideologi karakteriserte den kapitalistiske verden som iboende fiendtlig.

Telegrammet beveget Washington til å innta en mer proaktiv rolle. I 1947 ble Truman-doktrinen utmeislet, som tilrettela for en oppdemmingspolitisk linje vis-á-vis Sovjetunionen. For å bokse kommunistene inne, forpliktet USA seg til å «støtte frie folk og nasjoner mot undergravelse innenfra og militære trusler utenfra.» Truman leverte våpen til en gresk regjering truet av kommunistiske opprørere, og til Tyrkia for å balansere ut Sovjetunionens militære press.

Fotografi: George Kennan i 1948.

For å gjenoppbygge de krigsruinerte europeiske nasjoner (og naturligvis for at disse kunne kjøpe amerikanske goder) vedtok den amerikanske Kongressen Marshallhjelpen i 1948. Stalin tolket «Uncle Sams» fremstøt som et forsøk på å utøve direkte innflytelse over Europa, og nektet sine satellittstater å motta bistanden. Hans mottrekk var grunnleggelsen av Kominform, en organisasjon som økte Moskvas kontroll over østblokken.

Samme år fant en direkte konfrontasjon mellom de to blokkene sted i Berlin. I protest mot valutareformer i Vest-Tyskland blokkerte Stalin i juni alle innfartsveier til byen. Vestmaktene håndterte krisen med opprettelsen av en luftbro, som leverte over to millioner tonn forsyninger til byen med til sammen 277 000 flyvninger. Luftbroen gjorde blokaden tannløs, og etter elleve måneder opphevet Stalin den.

På høyden av Berlin-blokaden, i april 1949, ble forsvarsalliansen NATO stiftet av vestmaktene. Kommunismen virket på tiden ustoppelig: Sovjetunionen utførte sin første vellykkede atomprøvesprengning i Kasakhstan i august (uten hensyn til de alvorlige helsekonsekvensene for den lokale befolkningen). Et par måneder senere ble Folkerepublikken Kina deklamert av Mao Zedong. Sovjetunionen hadde under den kinesiske borgerkrigen sendt militære instruktører og våpenstøtte til Maos kommunistiske styrker, mens USA forsynte våpen til Chiang Kai-sheks nasjonalistiske Kuomintang-regjering. Sistnevnte ble til slutt jaget på flukt til Taiwan. I fredstid skulle Maos regime bli ansvarlig for kanskje så mye som 70 millioner dødsfall.

I januar 1950 begikk den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson en av de mest skjebnesvangre tabbene i diplomatiets historie. Hans «perimetertale» beskrev et amerikansk forsvarsperimeter i Øst-Asia, som løp fra de japanske Ryukyuøyene til Filippinene. Korea, som etter krigen var delt mellom sør og det kommunistiske nord langs den 38. breddegrad, falt ved en glipp utenfor forsvarslinjen. Stalin tolket talen som et grønt lys – og la press på Kim Il-sungs regime om å gjøre fremstøt i Sør-Korea.

Sovjetunionen forsynte den nordkoreanske aggressoren med MiG-15-jagerfly, T-34/85-stridsvogner og automatvåpen. Mao flyttet samtidig inn store tropper. For å unngå en reprise på den kinesiske borgerkrigen, svarte Det hvite hus ved å samle en motkoalisjon på seksten land. Innen 1953 hadde koalisjonen maktet å presse kommunistene tilbake til den 38. breddegrad, men Sør-Koreas frihet var dyrekjøpt: Prislappen løp på nærmere to millioner døde. 

Spionasjevirksomhet

Mens 36 000 amerikanske soldater vendte hjem i kister, rådet en antikommunistisk stemning i Washington D.C. Senatoren Joseph McCarthy strødde om seg med spinkelt dokumenterte anklager om kommunistisk kollaborasjon, men hans karriere fikk en brå slutt da han la seg ut med Pentagon.

Da de klassifiserte KGB-filene ble åpnet etter Sovjetunionens sammenbrudd på 1990-tallet, gav disse imidlertid «McCarthyismen» fullstendig rett i at det pågikk en storstilt kommunistisk infiltrasjon av det amerikanske samfunnet. Intet mindre enn 20 000 sovjetiske agenter var virksomme i USA. Skolebøkene har i lys av dette et eiendommelig fokus: Om det forekom en reell infiltrasjon med 20 000 nazistiske agenter, ville hovedvinklingen neppe ha vært hvor lite etterrettelig en av varslerne var. 

Utdanningssystemet var et primært fokus for den omfattende infiltrasjonen. Den kommunistiske spionlederen og avhopperen Louis Franciz Budenz avslørte i 1954:

«Kommunistene har gjort invasjonen av skoler og universiteter til en av hovedprioriteringene i deres psykologiske krigføring innrettet mot å kontrollere det amerikanske sinn … To eller tre kommunister på ethvert fakultet er normalt tilstrekkelig for å dominere skolen eller campus.»

En annen KGB-avhopper, Yuru Bezmenov, utdypet på 1980-tallet:

«Det tar femten til tyve år å demoralisere en nasjon. Hvorfor så mange år? Fordi dette er minimumstiden som krever å utdanne en generasjon studenter i et land i deres fiendes ideologi. Den marxist-leninistiske ideologi blir med andre ord pumpet inn i de myke hodene til minst tre generasjoner amerikanske studenter uten å bli utfordret av amerikanismens grunnleggende verdi: Amerikansk patriotisme. Resultatet? Resultatet kan du se. De fleste av menneskene som ble uteksaminert på sekstitallet besitter nå maktposisjoner i regjeringen, embetsverket, næringslivet, massemedia, utdanningssystemet. Du sitter fast med dem.»

Taktikken til marxistene i Vesten var identisk med den i Sovjetunionen: Å sverte den borgerlige opinion som fascistisk. En annen klassisk taktikk bestod i å stemple annerledestenkere som mentalt syke. Sovjetunionen sendte tusener av dissidenter til mentalsykehus med oppdiktede diagnoser, med «reformvrangforestillinger» som en spesielt utbredt variant (i dag ville de muligens ha tydd til ulike «fobier»). Manualen Rules for Radicals (1971) av den kommunistiske aktivisten Saul Alinsky oppfordret til nådeløse karakterdrap av meningsmotstandere:

«Latterliggjøring er en manns mest potente våpen. Det er vanskelig å kontre latterliggjøring, og det hisser opp motstanderen … Velg ut målet, frys det, personaliser det, polariser det. Ikke angrip abstrakte selskaper eller byråkratier. Identifiser det ansvarlige individet.»

Stalins død

Stalins siste leveår har et skjær av tragikomikk over seg. Siden Sovjetunionen ikke hadde nok pesticider, ødela skadedyr store deler av avlingene deres. Fremfor å innrømme egne feilgrep, spredte sovjetiske myndigheter konspirasjonsteorier om at det var CIA som hadde sluppet koloradobiller fra fly og luftballonger. Den bisarre «krigen mot koloradobillen» ble erklært, hvor skoleelever måtte ut i åkrene for å bekjempe kapitalistenes seksbente femtekolonnister.

Grunnet sin voldelige forakt for vellykkede klasser av mennesker, har kommunismen tilbøyelighet til å dele nasjonalsosialismens antisemittistiske instinkter. Tilbøyeligheten kom til full blomst under «legekomplottet» i Sovjetunionen på 1950-tallet, den grunnløse konspirasjonsteorien om at jødiske doktorer planla å forgifte den kommunistiske partiledelsen. Den propagandistiske statspressen pumpet ut antisemittistiske reportasjer og artikler, og det har blitt spekulert i at Stalin ivret etter et påskudd for en ny runde med massedeportasjoner.

Så langt kom ikke den 74 år gamle diktatoren, før han 2. mars 1953 fikk hjerneblødning i sin datsja i utkanten av Moskva. I ett døgn ble han liggende døende uten at noen i den indre maktsirkelen våget å foreta seg noe. Den korpulente NKVD-sjefen Lavrentij Beria, som hadde hatt overoppsynet for det sovjetiske atomprogrammet, braste inn i rommet, der flere fra partiledelsen trippet nervøst over den bevisstløse Stalin på gulvet. «Hva glor dere på?» spurte han. «Kan dere ikke se at kamerat Stalin sover?»

Tre dager senere var Stalin bekreftet død. Beria ble fort travel med å løslate hardbarkede kriminelle fra fengslene, som fikk partiledelsen til å mistenke at Stalins personlige bøddel og torturist planla å anvende sine nystiftede bekjentskaper til å kuppe makten. En fraksjon i partiet, ledet av Nikita Khrusjtsjov, kom Beria i forkjøpet ved å tiltale ham som en britisk spion.

Under rettssaken kom det for dage at Beria hadde misbrukt sin stilling til å voldta et uhorvelig antall kvinner. En av voldtektsofrene var den kjente skuespillerinnen Berija Tatjana Okunevskaja, som han utnyttet i bytte mot løfter om å løslate hennes slektninger fra GULag. Det på tross av hans viten om at de alt var henrettet. Etter at den sadistiske mishandlingen var overstått, fikk han henne dømt til isolat i GULag for et oppkok av forbrytelser. På 1990-tallet ble det også funnet skjelettrester av flere tenåringsjenter i rosehaven hans i Moskva. Da dette monsteret, som Stalin ved Jalta stolt introduserte for Roosevelt som «vår Himmler», fikk opplest dødsdommen, falt han til kne og gråt og tryglet for sitt liv. De fikk ham dratt ut og skutt som en hund.

Khrusjtsjov fordømmer «Stalin-kulten» på den 20. partikongressen, februar 1956.

På den 20. partikongressen i 1956 holdt generalsekretær Khrusjtsjov sin historiske «hemmelige tale» bak lukkede dører. Talen varte i seks timer, og tok et harmdirrende oppgjør med noen av de verste forbrytelsene under Stalin-æraen. Da talen var ferdig, la en dødsens stillhet seg over rommet. Khrusjtsjov løslot de påfølgende ukene en strøm av fanger fra GULag, og så til at Stalins levninger ble fjernet fra Lenins mausoleum.

Under Ungarn-oppstanden i 1956 avlivet imidlertid Khrusjtsjov alle illusjoner om at han aktet å liberalisere Sovjetunionen. Med støtte fra deres statsminister, Imre Nagy, demonstrerte flaggveivende ungarere for talefrihet og demokratiske valg i Budapest. Khrusjtsjov var fast bestemt på å unngå et nytt Jugoslavia, hvor den sosialistiske diktatoren Tito i 1948 brøt alle bånd med Moskva. I november rullet derfor tusenvis av sovjetiske stridsvogner mot den ungarske hovedstaden for å tvinge oppviglerne tilbake inn i den røde folden. Nagy trakk Ungarn ut av Warszawapakten, østblokkens motstykke til NATO, og tryglet om hjelp fra NATO. Hjelpen uteble. Mye av Budapest ble lagt i ruiner i gatekampene, og tusenvis av sjanseløse ungarere massakrert. Nagy endte i galgen, og KGBs torturkjellerne fyltes med smerteskrik.  

Blodbadet i Budapest fikk brorparten av vestlige kommunister til å distansere seg fra Sovjetunionen. Imperiet ble enda mer uforsvarlig med konstruksjonen av Berlin-muren i 1961, i et forsøk på å hindre blødningen av sosial kapital. 2,6 millioner av DDRs innbyggere hadde strømmet over til det frie og mer velstående Vest-Tyskland. Det er vanskelig å tenke seg en større fallitterklæring for et politisk system enn at det må bygge murer ikke for å holde folk ute, men sine egne borgere inne.

For vestlige venstreradikalere ble trotskismen som den nye vinen. Den ideologiske trosretningen bygget på illusjonen at Sovjetunionen ville vært en utopi under et alternativt lederskap. Særlig bisart ble falsumet av at det pekte på den tidligere lederen av Den røde armé, hvis terrormassakrer mot sivilbefolkningen under den russiske borgerkrigen er godt dokumentert.

Trotskij hadde studert verdenshistorien, og funnet sitt personlige forbilde: Maximilien Robespierre, tyrannen som fikk 17 000 hoder til å rulle under det franske terrorveldet. «Det er ikke bare fengsel våre fiender kan vente seg, men giljotinen», sverget Trotskij selv. En må også ha in mente at Trotskijs hovedinnvending mot Stalin var at han ikke omfavnet en «verdensrevolusjon» (les: verdenskrig) mot den kapitalistiske verden. Allikevel fremstilles Trotskij i Orwells dyrefabel om den russiske revolusjonen, Animal Farm (1945), som den myke, milde, medlidende grisen Snowball. 

Terrorbalanse

Militærparade i Moskva på seiersdagen, 9. mai 1965.

Høsten 1957 sendte Sovjetunionen Sputnik 1 og Sputnik 2 ut i verdensrommet, sistnevnte med hundeastronauten Laika for å teste om et menneske kunne overleve oppskytningen. I 1961 ble sovjeteren Yury Gargarin det første mennesket i bane rundt jorden, ombord romfartøyet Vostok 1. Amerikanerne vant på sin side kappløpet til månen med Apollo 11-oppdraget i 1969.

Det episke romkappløpet betød at de to supermaktene nå var i besittelse av interkontinentale missiler. Advarselen fremsatt i Foreign Affairs i 1953 av Manhattanprosjektets leder, fysikeren Robert Oppenheimer, var blitt en realitet:

«Vi kan forutse en tilstand der to stormakter begge vil være i posisjon til å avslutte den andres sivilisasjon og liv, men ikke uten å risikere sitt eget. Vi kan kanskje sammenlignes med to skorpioner i en flaske, hver i stand til å drepe den andre, men bare med fare for sitt eget liv.»

Under den kalde krigen var det internasjonale systemet kjennetegnet av bipolaritet – en geopolitisk struktur med to dominerende maktpoler. For å opprettholde en delikat terrorbalanse mellom de to polene, USA og Sovjetunionen, utarbeidet USAs forsvarsminister, Robert McNamara, MAD-strategien («mutually assured destruction»). Effektiv avskrekkelse, lød logikken, fordret en garantert kapabilitet til å gjengjelde et kjernefysisk førsteangrep. 

I en grotesk plan autorisert av USAs president Dwight Eisenhower i 1958, ble samtlige urbane sentre i den sovjetisk-kinesiske blokken med en populasjon over 25 000 innbyggere peilet ut for kjernefysisk destruksjon i et gjengjeldelsesscenario. I 1961 satt John F. Kennedy med estimater på at en atomkrig innen uker ville ta livet av 600 millioner mennesker. Historiens bane minnet mer og mer om en gresk tragedie: Etter infernoet som var annen verdenskrig, styrte man tilsynelatende mot et enda dystrere klimaks, herunder sivilisasjonens tilintetgjørelse. Som Ikaros var menneskeslekten ved å fly for nære solen.

Verdenshistoriens seksten farligste dager (så langt) fant sted mellom 16. og 28. oktober 1962. Cuba-krisen begynte med at et amerikansk U2-spionfly fotograferte konstruksjonen av sovjetiske missilramper på Cuba. Den sovjetiske utplasseringen av raketter på øyen bunnet i to historiske hendelser: Den første var USAs flytting av raketter til Tyrkia, som gav sovjeterne en varslingstid på knappe syv minutter. Den andre var Grisebukt-invasjonen året i forveien, hvor CIA-trente eksilcubanere invaderte Cuba i et forsøk på å velte Fidel Castros kommunistiske regime. Invasjonen var en komplett fiasko, og skremte Castro til å søke sikkerhetsgarantier fra Moskva.

I tråd med Monroe-doktrinen (1823), som stadfester at den vestlige halvkule er USAs bakgård, innførte Kennedy-administrasjonen en full militærblokade av Cuba. Den aller farligste hendelsen fant sted på «svarte lørdag» 27. oktober, og forble hemmeligholdt helt frem til 2002: Ved blokadelinjen slapp den amerikanske marinen treningssynkeminer mot den sovjetiske atomubåten B-59. Kapteinen Valtin Satviskij var overbevist om at de ble angrepet med virkelige synkeminer, og at tredje verdenskrig hadde startet. Både han og tredjekommanderende ønsket å fyre av ubåtens atomtorpedo, men nestkommanderende, Vasilij Arkhipov, hindret utskytningen.

John F. Kennedy signerer presidentordren om å sette Cuba under militær karantene, 23. oktober 1962.

En annen som ikke holdt hodet kaldt var Fidel Castro selv. I et brev til Khrusjtsjov oppmuntret sosialistenes globale superikon til et kjernefysisk forkjøpsangrep på USA, skulle amerikanerne sette støvler på Cuba. Castros resonnement var at dette ville «eliminere faren for alltid gjennom en klart legitim forsvarshandling, uansett hvor barsk og forferdelig løsningen ville være, for det fins ingen annen.» (Ifølge Khrusjtsjov memoarer hadde også Mao argumentert for initieringen av en fullskala atomkrig mot NATO, en plan Mao selv kalkulerte ville massakrere halvparten av jordens befolkning.)

I den ellevte time avverget Washington og Moskva videre eskalasjon med en pragmatisk hestehandel: Sovjetunionen ville trekke sine raketter fra Cuba, i bytte mot at amerikanerne fjernet sine fra Tyrkia og Italia. Men atomfaren var på langt nær over: Khrusjtsjov hadde talt at Sovjetunionen kunne «produsere missiler som pølser.» Mellom 1960 og 1985 vokste Sovjetunionens kjernefysiske arsenal fra 1600 til 39 000 atomstridshoder, mens amerikanerne på det meste rådet over 31 149 atombomber. Hvert av disse arsenalene hadde nok destruktivt potensiale til å ødelegge kloden et evinnelig antall ganger.

Masseødeleggelsesvåpenet har ikke engang vært med oss i et århundre, men likevel har det forekommet minst 22 nesten-episoder. Feilaktige varslinger om inngående kjernefysiske angrep har blitt utløst av gjess, månen, solen, datasvikt, skyer, og en norsk forskningsrakett på Andøya i 1995. Kun rasjonelle individer i kommandokjeden har hindret ragnarok. Slik som Stanislav Petrov, den sovjetiske løytnanten som i 1983 mottok varsel om fem innkommende amerikanske atommissiler. Petrov ante ikke om det var falsk alarm, men brøt likevel protokoll ved ikke å melde fra om angrepet.

Så langt har vi hatt englevakt, men fins det én statistisk realitet som særlig kasinoene kjenner til, så er det denne: Den som gambler lenge nok, vil med 100 prosent sannsynlighet tape alt.

Det globale sjakkspillet

Cuba-krisen var en viktig årsak til Khrusjtsjovs avsettelse i 1964. Den nye generalsekretæren var den teknokratiske og mindre dominante Leonid Bresjnev, som fortsatte i samme spor som sin forgjenger. Under Praha-våren i 1968 forsøkte Tsjekkoslovakias førstesekretær, Alexander Dubček, seg på liberale reformer under slagordet «sosialisme med et menneskelig ansikt», men Bresjnev smadret drømmen ved å sende inn hæren.  

Under den kalde krigen ble det globale syd supermaktenes lekegrind. For å spre kommunismen involverte Sovjetunionen seg i stedfortrederkriger i blant annet Sudan (1955-72), Kongo (1960-65), Thailand (1965-83), Bolivia (1966-67), Malaysia (1968-89), Jemen (1972), Eritrea (1974-91), Angola (1975-92) og Mosambik (1977-92). Fordekte CIA-operasjoner veltet sosialistvennlige regjeringer i eksempelvis Iran (1953), Guatemala (1954), Indonesia (1965), Bolivia (1971) og Chile (1973).

Den mest omfattende konflikten var selvsagt Vietnamkrigen (1967-1975). En USA-ledet koalisjon gikk inn for å drive kommunistene ut av Sør-Vietnam, Laos og Kambodsja. Sovjetunionen sendte tusenvis av militære rådgivere til Nord-Vietnam, samt vitale våpenforsyninger til de kommunistiske geriljastyrkene i Sør-Vietnam, Viet Cong. Det sies at USA tapte krigen til tross for å ha vunnet alle slag. Mer enn 3 millioner mennesker ble drept i det indokinesiske krigsteatret, deriblant 58 000 amerikanske soldater.

Under veiledning av sin eminente sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger, introduserte den amerikanske presidenten Richard Nixon avspenningspolitikken, détente, overfor Kreml. Forhandlinger om atomnedrustningsavtaler som SALT 1 (1972) og SALT 2 (ratifisert først i 1979) ble innledet, i tillegg til ABM-avtalen (1972) om begrensning av antiballistiske missiler. Nixon utnyttet også riften som hadde oppstått mellom Bresjnev og Mao. De to statsledernes ideologiske uoverensstemmelser og grensedisputter tjente som foranledning til Nixons uventede statsbesøk i Beijing i 1972, som opprettet diplomatiske relasjoner mellom USA og Kina. Kissinger braverte at det var oppstått et «triangeldiplomati» i internasjonal politikk.

Avspenningspolitikkens tid ble kortvarig, og forlatt etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, «imperiers kirkegård», i 1979. Moskvas krigsmål var å forsvare et vennligsinnet regime som utgikk fra den marxistiske klikken i Kabul. Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, utviklet i respons en doktrine om å «tilbakerulle» kommunistenes innflytelsessfære. I denne anledning fikk mujahedin, de jihadistiske opprørsstyrkene som kjempet mot de gudløse kommunistene, tilsendt panservernvåpen og håndholdte luftvernmissiler. Våpnene slettet ut Sovjetunionens overlegenhet i form av stridsvogner og helikoptre.

Afghanistan ble en blodig hengemyr for Sovjetunionen. Da de trakk seg demoralisert ut av landet i 1989, hadde de mistet 15 000 soldater uten å oppnå sine krigsmål. I prosessen hadde nærmere én million sivile afghanere omkommet. Mujahedin mistet på sin side 90 000 krigere. 

Berlinmurens fall

Ronald Reagan videreførte tilbakerullingen i Afghanistan, og ekspanderte strategien med militær støtte til høyremilitsen Contras mot det marxistiske sandinistregimet i Nicaragua. Republikaneren sa rett ut at Sovjetunionen var et «ondskapens imperium», og spøkte om det kommunistiske systemets ineffektivitet. Særlig vittig var vitsen om sovjeteren som fikk vite at det var ett års leveringstid på bilen han hadde kjøpt. «Kommer den på morgenen eller ettermiddagen?» ønsket han å vite. «Hvilken rolle spiller det, om det er ett år fra nå?» spurte bilforhandleren. Mannen svarte: «Vel, rørleggeren kommer på morgenen!»

Utover 1980-tallet var det blitt tydelig for alle at det sovjetiske systemet råtnet på rot. Mens butikkhyllene stod tomme og folk døde i endeløse helsekøer, handlet den politiske eliten, nomenklatura, i spesialbutikker med de beste produktene importert fra Vesten, og mottok behandling på egne utmerkede klinikker. Korrupsjonen var epidemisk, og familien så nedbrutt at det forekom flere aborter enn fødsler. Borgerne førte miserable, meningsløse liv i stinkende, groskitne, brutalistiske blokklandskap. Alt som stod i avisene var løgn. Moralsk var regimet så bedervet at det reiste statuer av Pavlik Morozov, barnet som angav sin egen far for å ha gjemt unna korn fra myndighetene. I hevn for farens henrettelse ble Morozov myrdet, og dermed skjenket martyrstatus av staten.

President Ronald Reagan og generalsekretær Mikhail Gorbatsjov i Det ovale kontor, 9. desember 1987.

I 1983 døde generalsekretær Jurij Andropov av hjerteinfarkt, kun tre måneder inn i sin periode. Erstatteren var Mikhail Gorbatsjov, som aktet å redde det falleferdige systemet ved å reformere det med de to søylene perestrojka («omkonstruksjon») og glasnost («åpenhet»).

Gorbatsjov praktiserte ikke alltid hva han preket, som sett med forsøket på å hemmeligholde ulykken ved Tsjernobyl-kraftverket i Ukraina i 1986, men under glasnost så man i det minste en avslapning av sensuren. Flere litterære verker ble introdusert for det sovjetiske publikum for første gang. Et av dem var Boris Pasternaks kjærlighetsroman Dr. Zhivago (1957), som vant Nobelprisen i litteratur, men ble undertrykket i hjemlandet for skildringene av bolsjevikenes barbarisme under revolusjonen. Som det sovjetiske idiomet om sensuren gikk: «Jeg har ikke lest Pasternak, men fordømmer ham.»

Ellers har vi bøkene til den russisk-amerikanske forfatterinnen Ayn Rand. Hennes verker Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957) fremmet etisk egoisme som et moralsk alternativ til den kollektivistiske tankegangen som rådet i Sovjetunionen. Rands innstilling er godt sammenfattet i forsvarstalen til protagonisten i Fountainhead, arkitekten Howard Roark, som rettsforfølges for å ha revet en bygning han konstruerte selv:   

«Skaperen står på sin egen dømmekraft. Parasitten følger andres meninger. Skaperen tenker, parasitten kopierer. Skaperen produserer, parasitten plyndrer. Skaperen befatter seg med erobring av naturen – parasitten med erobring av mennesker. Skaperen krever uavhengighet, han hverken tjener eller hersker. Han håndterer mennesker gjennom fri utveksling og frivillige valg. Parasitten søker makt, han vil binde alle mennesker sammen i felles handling og felles slaveri. Han hevder at mennesket kun er et redskap for andres bruk. At han må tenke som de tenker, handle som de handler, og leve i uselvisk, gledesløst slaveri til ethvert behov utenom hans eget … Det er en eldgammel konflikt. Den bærer et navn: Individet mot kollektivet.»

Et annet verk verdt å trekke frem er GULag-arkipelet (1973) av Aleksandr Solsjenitsyn, et litterært monument over de umenneskelige forholdene i arbeidsleirene, som var preget av utmattende slaveri, langsom utsulting, og sadistisk nedbrytning av menneskets verdighet. Boken vant statsprisen for litteratur i 1990, men Solsjenitsyns avslo æren med begrunnelsen at den var «skrevet med blodet til millioner av mennesker.» I boken grubler han om ondskapen: 

«Om det bare fantes onde mennesker et sted som i skjul gjorde onde gjerninger, og det kun var nødvendig å skille dem fra resten av oss og ødelegge dem. Men skillelinjen mellom godt og ondt skjærer gjennom hjertet til alle mennesker. Og hvem er villig til å ødelegge en del av sitt eget hjerte?»

Den ortodokse kristne dissidenten Aleksandr Solsjenitsyn i 1975.

Mens Sovjetunionen gjorde sine siste krampetrekninger i Afghanistan, var Vesten styrt av en standhaftig antikommunistisk trio: Pave Johannes Paul II i Vatikanet, Margareth Thatcher i Downing Street 10 og Ronald Reagan i Det ovale kontor. Sammen mobiliserte de millioner av mennesker til fredelige opprør bak jernteppet. I Polen var massedemonstrasjonene frontet av Lech Wałęsa, den viljesterke lederen for fagforeningen Solidaritet. USA gjorde hva de ikke våget under opprørene i Budapest i 1956 og Praha i 1968: Truet med å forsvare Polen om Kreml sendte inn tropper. 

«Mr. Gorbatchev, tear down this wall!» tordnet Reagan i sin kjente tale ved Branderburger Tor i Berlin. Etter at DDR i november 1989 omsider erklærte grensen for delvis åpnet, gikk folkemasser spontant løs på muren med alt de kunne finne av redskaper. I Dresden fant en gruppe demonstranter veien til KGBs hovedkvarter, der de ble konfrontert av agenten Vladimir Putin. Hovedkvarteret ringte Moskva for instrukser, men det var ingen som tok telefonen. Putin var rasende.

Et annet resultat av Gorbatsjovs reformer, var avholdelsen av det første sovjetiske flerkandidatvalget i 1989. Selv om kun kommunistpartiets kandidater kunne stille var det nye møtet i Kongressen elektrisk, med åpne kritikere av det sovjetiske systemet. Den populære radikaleren Boris Jeltsin, som tok til orde for full liberalisering, var plutselig seilt opp som Gorbatsjovs hovedutfordrer.

Alle femten sovjetrepublikkene fikk også sine egne parlamenter. Selv om disse ble delegert begrenset myndighet, tjente de som ramper for nasjonale selvstendighetskamper. I Baltikum, hvor to millioner mennesker dannet en 600 kilometer lang menneskelig kjede til støtte for frigjøring, erklærte det litauiske parlamentet landets uavhengighet, som provoserte Kreml til å sende inn militære enheter for å avvikle forsamlingen. I januar 1991, et knapt halvår etter at Gorbatsjov mottok fredsprisen i Oslo, massakrerte spesialstyrkene hans åpent sivile som forsøkte å forsvare TV-tårnet i Vilnius. Jeltsin anklaget ham for å være en morder.

Kuppforsøket

Høsten 1991 kom harde kommunister i maktapparatet sammen for å redde stumpene av Sovjetunionen, som helt tydelig var i oppløsning. 18. august omringet KGB-styrker datsjaen til Gorbatsjov, og kuttet alle hans kommunikasjonslinjer. Tredve livvakter befant seg på innsiden, alle beredt på å forsvare ham med livet som innsats. En delegasjon fikk tillatelse til å komme inn, og krevde at Gorbatsjov undertegnet en ferdigskrevet ordre om unntakstilstand. Gorbatsjov nektet, overøste dem med skjellsord, og anklaget dem for å være borgerkrigshissende kriminelle. Kuppmakerne satte ham prompte under husarrest.

Dagen etter må være en av de mest rørende i hele Russlands historie: Kuppmakernes stridsvogner rullet inn i Moskva sentrum. En av kolonnene tok seg frem til Det hvite hus, parlamentsbygget hvor Boris Jeltsin satt innkvartert. Jeltsin viste seg som en stor mann for den store anledningen: I et innfall av ekstremt mot spradet han rakrygget ut av parlamentets hovedinngang, og gikk helt ubevoktet frem til den fremste stridsvognen. Uredd klatret han opp på den og håndhilste på de vantro soldatene. Så holdt han den historiske «tankstalen» for tilskuerne og journalistene som samlet seg omkring ham:  

«Borgere av Russland! Den rettmessige presidenten har blitt fjernet fra makten. Vi står overfor et høyrevridd, reaksjonært, antikonstitusjonelt kupp … Dette er et kupp som diskrediterer Sovjetunionen i verdens øyne. Det tar oss tilbake til den kalde krigen. Maktovertagelsen til den såkalte beredskapskomitéen er lovstridig. Gorbatsjov har blitt isolert, jeg har blitt nektet retten til å kommunisere med ham. Vi appellerer til russiske innbyggere om å bekjempe kuppet. Vi appellerer til alle soldater og tjenestemenn om å utføre sin borgerplikt og nekte å delta i det reaksjonære kuppet. Inntil alle våre krav er oppfylt, oppmuntrer vi til en generalstreik over hele nasjonen.» 

Så raskt Jeltsin avsluttet talen, skjedde noe aldeles forbløffende: Stridsvognene snudde i skam. Det kinesiske kommunistpartiet hadde i 1989 massakrert 3000 av sine egne borgere på Den himmelske freds plass i Beijing. Dét hadde ikke Russlands kommunister mave til.

19. august 1991: Boris Jeltsin fremfører «tankstalen» med Det hvite hus i bakgrunnen.

De neste timene tok folkemasser med Russlands førrevolusjonære flagg til Det hvite hus for å forsvare bygningen. Alt fra parkbenker til skilter ble brukt for å sette opp barrikader. Vennligsinnede avdelinger innen det russiske militæret dukket utover ettermiddagen opp, til ellevill jubel. Moskva fyltes av oppstemte, hymnesyngende, gråtkvalte mennesker, og søppelbøttene av brennende partikort. Kupplederne innså at alt var tapt, og fløy tilbake til Gorbatsjovs datsja for å trygle om tilgivelse. Han behandlet dem med avsky, og beordret dem arrestert på stedet. Over de neste dagene tok flere av de involverte sine egne liv.

I kjølvannet av det mislykkede kuppet erklærte alle femten sovjetrepublikker sin uavhengighet. Russland gav slipp på 5,3 millioner kvadratkilometer uten blodsutgytelse, den største frivillige avståelsen av jord noen gang. Til og med KGB ble oppløst. Folkemengder vandaliserte KGB-hovedkvarteret i Moskva, et symbol på tiår med undertrykkelse, og gjøv løs på kjempestatuen av det hemmelige politiets forhatte grunnlegger, Felix Dzerzhinskij. Siden skulpturen var for kolossal til at de klarte å rive den ned, sendte borgermesteren en heisekran for å fullføre jobben.

31. desember 1991 ble det sovjetiske hammer og sigd-flagg firet av Kremls stenger, og atter erstattet med den russiske trikolorens blafrende farver. På sommeren gjorde Boris Jeltsin valgskred ved det første demokratiske presidentvalget, hvor han danket ut kommunistenes kandidat Nikolaj Ryzjkov med over 40 prosentpoeng. Den russiske føderasjonens tohodete ørn var steget opp fra Sovjetunionens aske.

«Dermokratiya»

4. oktober 1993 satte folkemasser atter opp barrikader utenfor Det hvite hus i Moskva for å forsvare parlamentet fra stridsvogner. I en skjebnens ironi var stridsvognene denne gang bestilt av Jeltsin, som beordret dem til å åpne ild mot bygningen. Spesialstyrkene, Spetsnaz, sveipet rom etter rom for å uskadeliggjøre mer enn hundre væpnede opprørere på innsiden, og utenfor hamret sikkerhetsstyrker løs på demonstrantene med batonger. For å redde demokratiet fra et nytt kommunistisk kuppforsøk, var Jeltsin beredt til å ty til autokratiske midler.

Utover 1990-tallet herjet demonstrasjoner i Russland mot den liberale «sjokkterapien», forsøket på å erstatte kommandoøkonomien med et skred av masseprivatisering. Jeltsins økonomiske rådgiver Jegor Gajdar ønsket en gradvis privatisering, men presidenten insisterte at de ikke hadde tiden på sin side, grunnet den overhengende trusselen fra kommunistiske reaksjonære. Washington støttet sjokkterapien, men var ikke villige til å gi nødvendig finansiell støtte i overgangsfasen, som etter alt å dømme var et historisk feilgrep.

Som konsekvens av den drastiske masseprivatiseringen kollapset tilbudssiden. Prisene steg til himmels, med en hyperinflasjon på 400 prosent. Rubelen var i fritt fall. Statslønninger og pensjoner ble ikke utbetalt, gatene oversvømt av uteliggere, og middelklassen nedverdiget til å selge private eiendeler for et stykke brød. Moskva var infisert av mafia, som ekspederte folk i full offentlighet. Russerne savnet den «normalt» høye korrupsjonen som rådet under kommunismen, og kalte demokratiet foraktfullt for «dermokratiya» – drittokrati.

Oligarkene ble unnfanget av sjokkterapien. Myndighetene delte ut 148 millioner kuponger, hver av dem verdt omkring 60 dollar av de nyprivatiserte statlige selskapene, som var en voldsom underprising. Forretningsfolk hamstret hundretusener av kuponger, slik at man på svært kort tid fikk en ekstrem konsentrasjon av velstand. Mens befolkningen led, fråtset oligarkene om ikke lenge i digre villaer, yachter, Gucci og Versace, smarte biler, smarte klokker, vakre smykker, og enda vakrere kvinner.

Jeltsin var ille ute på meningsmålingene, som antydet at kommunistene kunne gjøre en tilbakekomst. En annen som svevde høyt var Vladimir Zjirinovskij, som det ikke ville være hyperbolsk å betegne som en vaskeekte fascist. For å redde demokratiet, inngikk Jeltsin den hemmelige «lån for aksjer»-avtalen med oligarkene: De gav ham høye lån og fordelaktig mediedekning, han dem betydelige eierandeler innen tungindustrien og petroleumssektoren. Avtalen var nok til å sikre Jeltsin en knepen valgseier i 1996.

Det var andre problemer på horisonten: Den muslimske republikken Tsjetsjenia var i åpent opprør. Internasjonal jihad ble erklært, og tungt væpnede islamister strømmet til fra den muslimske verden. Den russiske føderasjonen svarte med å slakte 100 000 tsjetsjenere i rene teppebombingskampanjer. Mot slutten av Jeltsins periode surnet også relasjonene med Bill Clinton-administrasjonen over NATOs bombing av Serbia, Russlands historiske allierte, og over utdeling av NATO-medlemskap til de tidligere østblokklandene Tsjekkia, Polen og Ungarn. Jeltsins fremstøt om et mulig russisk medlemskap i NATO ble mottatt med hånflir.

Jeltsin var en tragisk skikkelse, som utover nittitallet ble mer og mer synlig alkoholisert. Under statsbesøk dirigerte han tydelig beruset militærorkestre, eller klarte så vidt å stå oppreist. I Washington D.C. fant stressede Secret Service-agenter ham midt på gaten i bare undertøyet. «Jeg vil ha pizza!» snøvlet han til dem.

I sin dramatiske nyttårstale i 1999 var Jeltsin som vanlig sørpe full, med en tydelig sløvet tale. Dette var ikke den samme mannen som åtte år tidligere holdt tankstalen med en klar og rungende røst, men et skall av en mann. Han så alvorstungt inn i kameraet:

«Kjære venner, mine kjære venner. I dag sender jeg dere min siste nyttårshilsen. Men det er ikke alt: Dette er siste gang jeg henvender meg til dere som Russlands president … Jeg går av i dag, den siste dagen i det utgående århundret … Russland bør gå inn i det nye millenniet med nye politikere, nye ansikter, nye mennesker som er intelligente, sterke og energiske, mens vi som har vært ved makten i mange år, må dra … Jeg vil be dere om tilgivelse – for drømmene som ikke ble til virkelighet, og for tingene som syntes enkle, men som viste seg å være uutholdelig vanskelige. Jeg ber om deres tilgivelse for ikke å ha oppfylt håpet til dere som trodde på meg, da jeg sa at vi ville springe fra den grå, stagnerte totalitære fortiden til en lys, velstående og sivilisert fremtid. Jeg trodde på den drømmen, jeg trodde vi kunne tilbakelegge distansen i ett sprang. Det gjorde vi ikke.»

Jeltsin gav med umiddelbar virkning presidentskapet til stenansiktet av en statsminister, som i retur garanterte Jeltsin full rettslig immunitet. Det nye statsoverhodet forsikret om at «det vil ikke være noe maktvakuum», og at «alle som prøver å handle utenfor konstitusjonen vil bli knust.» Mannen bak stenansiktet bar navnet Vladimir Vladimirovitsj Putin.

Vladimir Putin – den moderne tsaren

Vladimir Putin under innsettelsen i Kreml i 2012, etter at hans marionett Dmitrij Medvedev hadde tjenestegjort som Russlands president i fire år.  

Vladimir Putin er som en matrjosjkadukke: Løft vekk fasade på fasade – på innsiden finner du ingenting. Putin er ikke ideologisk drevet, men en klassisk autokrat. Hans drøm er maksimering av makt, hans kunst en av realpolitik. Som The Night King i Game of Thrones, fremstår han mer som en likegyldig, iskald naturkraft som sprer sitt rike i nord enn en ordinær mann.

Besettelsen av makt kommer tydelig til uttrykk i Putins selvbiografi, Første person (2000). Anekdotene som trekkes frem fra barndommen i Leningrad, handler stort sett om hvordan Putin måtte kjempe tilbake mot bøller med nevene. En gang jaget han en diger rotte inn i et hjørne med en pinne. Rotten kom seg unna ved å kaste seg rett mot ham. I Putins sinn var dette en nyttig lærdom å ta med seg inn i presidentembetet til Russland – som i en unipolar, USA-dominert verden blir trengt opp i hjørnet av NATO-utvidelser i sovjetimperiets falne ruiner.

I tenårene la Putin sin elsk på TV-dramaet Sverdet og skjoldet (1968), som romantiserte KGB- tilværelsen, og meldte seg «klar til tjeneste» ved KGBs hovedkvarter i Leningrad. Først etter å ha fullført en jusutdanning og lært å tale flytende tysk, gav de ham en mindre glamorøs stilling i Dresden. Der opplevde Putin Sovjetunionens fall, som etter hans ord var «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret.» Synspunktet forklarte han med at «titalls millioner av våre borgere og landsmenn falt utenfor Russlands territorium.»

På nittitallet endte Putin opp som «fikseren» til St. Petersburgs borgermester, en rolle som krevde lyssky forretninger med mafiaen. Hans strålende rykte som en effektiv administrator fikk Jeltsin til å hyre ham inn som sjef for FSB, KGBs etterfølger, i 1998. Året etter var han utnevnt som statsminister.

I september 1999 ble hundrevis drept i bombeattentater mot boligblokker i Russland. Kreml klandret tsjetsjenske separatister for terroranslagene, og trommet sammen støtte til en ny krig i Tsjetsjenia. Under krigen vant Putin popularitet som en handlekraftig og sterk leder. Han lovet å jakte ned terroristene overalt, og «kverke dem på dass.» Russerne førte krigen med lite omhu for sivile liv, og bombet den tsjetsjenske hovedstaden Grosnyj til grunne. Akhmat Kadyrov ble installert som Putins marionett i republikken.

Det var imidlertid noe som skurret med terrorbølgen: I Rjazan hadde en beboer observert tre mystiske menn bære sekker inn i en boligblokk, og ringt politiet i redsel for et nytt attentat. Da politiet ankom åstedet, oppdaget de rett som det var at sekkene var fulle med eksplosiver. Gjerningspersonene ble arrestert – og foruroligende nok identifisert som FSB-agenter! FSB-direktør Nikolaj Patrusjev rykket ut med at det hele var en treningsoperasjon, og gratulerte Rjazans innbyggere med å ha «bestått» prøven. Det la ikke akkurat noen demper på spekulasjonene at statsdumaens ordstyrer, Gennadij Seleznyov, diskuterte bombingen av en boligblokk i Volgodonsk dager før hendelsen faktisk inntraff.  

Mediespekulasjonene om «falske flagg»-operasjoner var som en tommel i øyet på Putin. Det samme var satiriske TV-programmer som fremstilte ham som en ondskapsfull dverg, som dukkeshowet Kukly (inspirert av britiske Spitting Image). Den negative omtalen ble enda mer nådeløs etter at atomubåten Kursk i 2000 sank til Barentshavets bunn, der hele mannskapet på 118 omkom av oksygenmangel. Kreml avviste raskt tilbud om bistand fra vestlige land, selv om de manglet adekvat utstyr til å hente ut mannskapet.

Putin forstod at om han ønsket å holde på makten, måtte den frie pressen demonteres bit for bit. Nærmest som et gufs fra Stalin-æraen, lovet han å «likvidere» de upopulære oligarkene som klasse. Mektige mediemoguler som Mikhail Khodorkovskij (Russlands rikeste mann) og Vladimir Gusinskij ble over natten kastet bak lås og slå for et sammensurium av økonomiske forbrytelser, og deres medieimperier direkte underlagt regjeringens kontroll. Å skrive kritisk om myndighetene var plutselig en helserisiko: Ifølge Reportere Uten Grenser ble 27 russiske journalister drept mellom 2000 og 2007.

Putins kritikere og politiske motstandere har for uvane å ende opp døde: Gravejournalisten Anna Politkovskaja ble skutt i boligoppgangen i Moskva; KGB-avhopperen Aleksandr Litvinenko forgiftet med det radioaktive stoffet Polonoium-210 i London; oligarken og flyktningen Boris Berezovskij funnet hengt i sitt eget bad i England; opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov henrettet med fire kuler i ryggen i Moskva sentrum; Wagner-lederen Jevgenij Progznijs fly sprengt i luften etter hans mislykkede opprør mot militærledelsen under Ukraina-krigen i 2023; mens opposisjonslederen Aleksej Navalnyj døde i et russisk høysikkerhetsfengsel i 2024, etter å ha blitt forsøkt snikmyrdet med gift i tekoppen fire år i forveien.

Russland har under det putinistiske varemerket «lovens diktatur» gradvis blitt forvandlet til et skinndemokrati, med utelukkende Kreml-autoriserte kandidater på stemmesedlene. Dumaen har forbudt organisasjoner som «truer statens sikkerhet», og stemplet ikke-statlige organisasjoner som mottar finansiell støtte fra utlandet som «utenlandske agenter». Kreml har opprettet en lojal ungdomsbevegelse kalt Nasji («våre»), som arbeider med å infiltrere organisasjoner og rapportere ethvert funn av opposisjonsaktiviteter. Forsamlingsfriheten er en saga blott: Selv enkeltindivider som protesterer uten godkjenning fra myndighetene, risikerer fem år i fengsel.

Kjernen av Putins maktapparat består av tidligere KGB-folk. Disse er omringet av konsentriske ringer med regimetro oligarker. Den aller største oligarken er etter ryktene Putin selv, som i en årrekke har beriket seg og sitt kleptokratiske regime på statens enorme petroleumsinntekter.

Putins popularitet i den russiske befolkning beror på tre hovedfaktorer: Den første er at han gjennom å kontrollere den russiske pressen, også kontrollerer det kollektive russiske sinnet. Den andre er hans populistiske instinkter, illustrert blant annet med hans forbud mot «homoseksuell propaganda» og lignende sjarmoffensiver mot de ortodokse kristne, som utgjør to tredjedeler av Russlands befolkning. Den tredje er økte energipriser i kombinasjon med utbyggingen av nye gassledninger: Nord Stream 1 og 2 til Europa, Blue Stream til Tyrkia, og Power of Siberia-kabelen til Kina. Slik har Putin-perioden vært kjennetegnet av relativ økonomisk stabilitet og vekst, sammenlignet med nittitallets sjokkterapi eller sovjetæraen.

Imperialismens tilbakekomst

I kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001, søkte Putin å etablere Russland som en pålitelig partner av USA i krigen mot terror. Utover 2000-tallet ble Russland selv utsatt for flere islamistiske terrorangrep med utspring fra Tsjetsjenia, hvorav gisselkrisene i Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 og på barneskolen i Beslan i 2004 var de aller mest grufulle.

Til Putins store forargelse gav George W. Bush-administrasjonen ham en kald skulder. USA trakk seg unilateralt fra ABM-avtalen, lanserte planer om et rakettskjold i Øst-Europa, og gav støtte til NATO-medlemskap for Bulgaria, Romania, Slovakia, Slovenia og de baltiske stater. Den såkalte Wolfowitz-doktrinen, som støttet fortsatt fiendtliggjøring og strategisk omringning av Russland, syntes å dominere Washingtons utenrikspolitiske filosofi.

Ingen ringere enn George Kennan, NATOs fødselshjelper, hadde advart om at utvidelsen av alliansen var den «mest skjebnesvangre feilen» i amerikansk utenrikspolitikk etter den kalde krigen, da denne kunne drive Russland i en mer fiendtlig og nasjonalistisk retning. Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007 regnes i så måte som et vendepunkt. Det var særlig fra dette punktet han anla en utenrikspolitikk direkte i opposisjon til NATO-blokken:

«Vi har rett til å spørre: Mot hvem er denne utvidelsen tilsiktet? Og hva skjedde med forsikringene våre vestlige partnere gav etter oppløsningen av Warszawapakten? Hvor er disse erklæringene i dag? Ingen husker dem engang. Men jeg vil tillate meg selv å minne publikum på hva som ble sagt. Jeg vil sitere talen til NATOs generalsekretær Wörner i Brussel 17. mai 1990. Han sa den gang at: «Det faktum at vi er klare til ikke å plassere en NATO-hær utenfor Tysklands territorium gir Sovjetunionen en solid sikkerhetsgaranti.» Hvor er disse garantiene?»

Putin gjorde det klinkende klart at Russland ikke ville tolerere mer NATO-ekspansjon rettet mot dem. Under NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 ble Georgia og Ukraina likevel lovet et fremtidig medlemskap. Allerede dagen etter begynte Moskva forberedelsene til invasjonen av Georgia. Russland anklaget den georgiske regjeringen for «nasjonalistisk ekstremisme» og «etnisk rensning» av landets russiske minoritet, og invaderte landet med 40 000 soldater til støtte for utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia.

Mannen bak «tilbakerullingen» på 1980-tallet, Zbigniew Brzezinski, hadde i The Grand Chessboard (1997) anbefalt en oppdemmingsstrategi overfor Russland med utvidelser av NATO og EU, og tilla Ukraina særlig strategisk tyngde. I Foundations of Geopolitics (1997) avfeide den russiske statsfilosofen Aleksandr Dugin på sin side Ukraina som en «kunstig» stat, og agiterte for at landet måtte innlemmes i den russiske føderasjonen. Det er et synspunkt som over tid har blitt adoptert av Putin, som har tatt i bruk ethvert instrument for å påvirke Kyiv politisk. Under «oransjerevolusjonen» i 2004 ble for eksempel den vestvendte ukrainske presidentkandidaten Viktor Jusjtsjenko dioksinforgiftet. Som straff for at Jusjtsjenko overlevde og vant valget, firedoblet det statseide russiske selskapet Gazprom de ukrainske gassprisene.

Lunten som antente Ukraina var Maidan-revolusjonen vinteren 2014. I protest mot at den demokratisk valgte, russiskvennlige presidenten Viktor Janukovitsj avslo å undertegne en assosiasjonsavtale med EU, veltet ukrainske nasjonalister ham i et væpnet kupp i Kyiv støttet av Barack Obamas USA. Som umiddelbar reaksjon på revolusjonen, strømmet rasende Janukovitsj-velgere til gatene øst i landet, og tok kontroll over en mengde offentlige bygg. Russland utnyttet kaoset til å intervenere militært til støtte for de prorussiske separatistene. Utover vårparten annekterte de Krim, Donetsk og Luhansk. Krigføringen i Øst-Ukraina krevde over 14 000 menneskeliv, og kulminerte i Russlands fullskala invasjon 24. februar 2022. 

Målet for Putins «spesielle militære operasjon» var en «denazifisering» av Ukraina, men hans lynangrep gikk bokstavelig opp i røyk. Med den russiske hæren på vei mot Kyiv, avviste Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj på heroisk vis evakuering som et alternativ: «Jeg trenger ikke skyss, men ammunisjon!» Ukrainske soldater forsvarte enda mer heroisk flyplassen utenfor Kyiv, som reddet hovedstaden fra invasjon. Grunnet logistisk trøbbel, stod den 64 kilometer lange russiske militærkolonnen nord i landet i stampe, slik at ukrainerne kunne hamre løs på den med droner.

Den amatørmessige offensiven gled over i en tusen kilometer lang frontkrig i Øst-Ukraina, hvor Ukraina har holdt stand takket være våpenbistand fra femti stater. Til tross for langsomme russiske avansement, har etter alt å dømme ukrainerne påført fienden betydelige tap. Russland har ikke minst blitt hardt rammet av vestlige sanksjoner, som de har kompensert for ved å knytte tettere bånd til sine autoritære venner, som Kina, Iran og Nord-Korea. For å skremme NATO unna en mer direkte konfrontasjon i Ukraina, har russerne raslet frenetisk med atomsabelen.

Det er ikke bare i Ukraina, Georgia og Tsjetsjenia at Putin har vært på hugget: Russiske spesialstyrker var dypt involvert i den syriske borgerkrigen, der de forsvarte oljereservoarene mot Assad-regimets fiender i bytte mot andeler av inntektene. I det mineralrike sahelbeltet i Afrika har russiske spesialstyrker sikret tilgang til verdifulle naturressurser, ved å engasjere seg som leiesoldater for militærdiktaturene i regionen. Overfor NATO-land har Russland løpende utført cyberangrep, med den hensikt å så mest mulig kaos og splid.

En fremmed planet

Putins mest vulgære kritikere vil sammenligne ham med Stalin eller Hitler. Selv ser han nok på seg selv som en reinkarnasjon av Peter den store. Mer edruelig ligger han nærmere despotiske, reaksjonære og imperialistiske 1800-tallstsarer som Nikolaj I eller Aleksander III. Putins største strategiske blindsone, er og forblir at han kun begriper seg på maktens språk. Derfor har Russlands naboland løpt fra dem etter den kalde krigen, der Tysklands naboland har løpt til dem i etterkrigstiden. Det kan ingen andre lastes for enn russerne selv, som ikke har hatt annet å tilby sine naboer enn lave energipriser og trusler.

Samtidig må en ta innover seg at den russiske paranoiaen for utenlandstrusler er høyst reell, tar man i betraktning en vond historie preget av katastrofale invasjoner fra mongolere, teutonere, osmanere, polakker, litauere, svensker, franskmenn og tyskere. De fikk nok heller aldri den respekten de fortjente under Jeltsin-æraen, etter den fredelige avståelsen av hele femten republikker. 

Til syvende og sist er ikke Russland et annet land, men en annen planet. Det er et sted med elleve tidssoner, som har fostret flerfoldige genier innen litteratur, vitenskap, musikk, kunst og enhver annen menneskelig aktivitet av betydning. I Samuel P. Huntingtons klassiker Clash of Civilizations (1996) skilles Russland ut fra Vesten som en distinkt ortodoks sivilisasjon. Det er en historisk kjensgjerning at russerne hverken har hatt en reformasjon, en renessanse eller en opplysningstid. I en tradisjon som synes å leve i beste velgående, har de igjen og igjen heller falt tilbake på tre statsbærende institusjoner:

Tsaren, kirken og hæren.

«Morgen i en furuskog» (1889) av landskapsmaleren Ivan Sjisjkin.