Olav Drange Moen

Denne artikkelen ble satt på trykk i Sivilisasjonens siste utgave i 2025.

«Vi er enten alene i universet eller ikke. Begge muligheter er like skremmende.» – Arthur C. Clarke

Å STIRRE OPP på en klar stjernehimmel ute i ødemarken kan by på en oversanselig opplevelse, som vekker i deg en frydefull mikstur av ærefrykt, ydmykhet og eksistensiell undring.

Allikevel er bare rundt 5000 stjerner synlige med det blotte øyet under helt optimale forhold – en heller beskjeden andel av de drøyt 200 milliarder stjernene spredt utover vår galakse, Melkeveien.

Det observerbare universet er hjem for ytterligere to trillioner galakser, hvilket gir om lag 10²⁴ stjerner i kosmos. Det er et ubegripelig høyt tall, som med solid margin overgår mengden sandkorn nede på jorden.

Universets omfang har selvfølgelig noen høyst fascinerende implikasjoner, ikke minst hva gjelder spørsmålet om utenomjordisk liv: Dersom sannsynligheten for livsdannelse på tvers av et helt solsystem var én av en billion – et konservativt anslag – ville konsekvensen fremdeles vært en billion bebodde solsystemer.

Settes sannsynligheten alternativt til en promille, står vi overfor 10²¹ bosatte stjernesystemer. Det vil si 1 000 000 000 000 000 000 000 av dem. Om spor av mikroorganismer oppdages på noen av de øvrige planetene eller månene i bane rundt solen, vil det trolig finnes enda flere. Noe slikt hadde nemlig pekt mot overgangen fra kjemi til biologi som et relativt alminnelig naturfenomen.

Fermis paradoks

Under en diskusjon med sine kolleger i teoretisk fysikk ved Los Alamos, New Mexico i 1950, stilte den italiensk-amerikanske nobelprisvinneren Enrico Fermi det i ettertid berømte spørsmålet: «Hvor er alle sammen?»

Fermis tankerekke gikk som følger: Til tross for den skyhøye sannsynligheten for eksistensen av utenomjordiske livsformer, og mer enn tilstrekkelig tid for dem til å utvikle romkoloniserende sivilisasjoner, ser vi opp på et tilsynelatende dødt univers. Hvordan kan dette ha seg?

Mysteriet er blitt kjent som Fermi-paradokset, og det fordypes etter hvert som teknologien vår avanserer og universets antatte størrelse oppjusteres. Vi har lyttet etter radiosignaler siden 1960-tallet, og sendt opp avanserte romteleskoper som Hubble (1990) og James Webb (2021), men hittil har hverken E.T. plukket opp røret eller superstrukturer blitt oppdaget ute i rommet.

Som det logiske prinsippet imidlertid gjør oss oppmerksomme på: Fravær av bevis er ikke bevis på fravær.

Uoverkommelige avstander

En av konsekvensene av Einsteins spesielle relativitetsteori, er at det ikke er mulig for objekter å bevege seg i lysets hastighet. Lovmessigheten følger av den kjente ligningen E = γmc2, der γ er Lorentz-faktoren, E objektets totale energi, m objektets masse, og c lysets hastighet i et vakuum. Idet man nærmer seg lyshastigheten (300 000 km/s), stiger Lorentz-faktoren (γ) til en uendelighet, som krever uendelig mye energi (E) for videre akselerasjon. Energi som vi åpenlyst ikke har til rådighet.

Om naturlovene er ensartet på tvers av det observerbare universet – som vi har all grunn til å tro at de er – pålegger dette altså strenge restriksjoner på romfarende sivilisasjoner.

Avstandene i universet er så å si uoverkommelige. Sett at vi faktisk presterte å sette sammen en maskin som tilnærmet seg lyshastigheten. I så fall måtte vi likevel ha belaget oss på en 2,54 millioner år lang flytur for å besøke den nærliggende Andromedagalaksen. Som referansepunkt har menneskeheten eksistert et sted mellom 100 000 og 200 000 år.

For å lansere et tankeeksperiment: Se for deg at guden Herkules spente buen sin og skjøt en pil fra agoraen i Athen. Pilen ble avfyrt mot kraniet til den persiske keiseren Xerxes, lokalisert i Persepolis 3000 kilometer unna. Siden Herkules er umenneskelig sterk, svevde pilen ikke så fjernt fra lyshastigheten. Sannsynligheten for at prosjektilet nådde målet sitt intakt, uten å støte på noen ødeleggende hindringer på veien, hadde omtrent vært så nærme null som det var mulig å komme.

Verdensrommet er ikke like kompakt med objekter. Derimot flyter det over med asteroider, som det etter hvert blir ganske så mange av over store nok avstander. Du har kanskje hørt om hvordan selv små løse gjenstander blir dødsfeller i en bil som bråbremser, grunnet økt kinetisk energi? En romferge som reiste opp mot lyshastigheten hadde desintegrert ved kollisjonen med så mye som en støvpartikkel.

Den meksikanske fysikeren Miguel Alcubierre skisserte i 1994 en alternativ, matematisk mulig metode for transport: Ved hjelp av en teoretisk oppfinnelse, kalt en «warp drive», kan selve rommet manipuleres rundt romfergen, slik at dette krummes til et ormehull.

Idéen kan illustreres med en rett strek tegnet mellom to markerte punkter på et ark. Hvert av punktene representerer en galakse på et todimensjonalt kart. Beveger man seg langs den rette linjen mellom dem, er distansen som må tilbakelegges gigantisk. Brett derimot arket sammen, og voilà! Plutselig ligger de to punktene klemt inntil hverandre. (For maksimal teatralsk effekt kan blyanten stikkes gjennom punktene for å demonstrere ormehullet.)

Ormehull som en teoretisk mulighet er én ting, om det er praktisk gjennomførbart å bøye rommet mellom to særdeles avsidesliggende lokasjoner i rommet noe ganske annet. Det strides også blant de lærde om et romskip, for ikke å tale om den spede menneskekroppen, kan tåle en så ekstrem belastning, fremfor å momentant bukke under for enorme gravitasjonskrefter, katastrofale kollisjoner med småpartikler, eller den intense kosmiske strålingen.

Inntil videre forblir den teoretiske oppfinnelsen til Alcubierre mest behjelpelig for science fiction-forfattere, alltids på søken etter nye litterære metoder for å fylle plotthull frembragt av romreiser. (Kryokamre som fryser ned astronauter i lengre perioder er vel og bra, men et keitete utgangspunkt for politiske epos om galaktiske imperier, etter stilen til Isaac Asimovs Foundation-trilogi eller Frank Herberts Dune-serie. Når en diplomatisk utsending omsider ankom fra en annen sektor i galaksen, ville selv skjelettene til velkomstkomitéen for lengst ha smuldret opp.)

Begrenset synsrekkevidde

Med dagens teknologi ville det ha tatt omkring 7000 år bare å reise til solens nærmeste nabo, den røde dvergstjernen Proxima Centauri, som befinner seg 2,5 lysår unna. Det vil si at om man plasserte den egyptiske faraoen Hatshepsut i en romsonde for 3500 år siden, ville mumien hennes fremdeles hatt halve strekningen foran seg. (Noe å tenke på for dem som finner transatlantiske flygninger utmattende.)

Rundt Proxima Centauri kretser planeten Proxima b i den «beboelige sonen», med muligheter for temperaturer som tillater flytende vann. Men til tross for å være den aller nærmeste naboen til vårt solsystem, er vi enn så lenge ute av stand til å foreta observasjoner av planetens overflate. Vi kan muligens sammenlignes med en observatør strandet på en liten stenete øy, som så vidt skimter silhuettene av andre øyer i horisonten, men ikke har god nok synsrekkevidde til å fastslå om det finnes etablert dyreliv på dem.

Vi kan til og med ikke si om det eksisterer organismer på Jupiters vannholdige måne Europa eller Saturns nitrogenrike måne Titan, de to heteste kandidatene for utenomjordisk liv i vårt eget planetære system. Ikke engang utmerkede satellittbilder av jorden røper tilstedeværelsen av våre største pattedyr, som blåhvalen eller den afrikanske elefanten.

Biologer regner med at en majoritet av artsmangfoldet på jorden enda ikke er oppdaget. Samtidig ligger dyphavene uutforsket fremfor oss. Man skal ikke lenger tilbake enn noen århundrer før europeerne var intetanende om massive landmasser, som Amerika eller Oseania. Planeter i bane rundt stjerner utenfor vårt eget solsystem, såkalte eksoplaneter, ble på sin side først bekreftet på 1990-tallet.

Det mest åpenlyse svaret på Fermis paradoks, er med andre ord at det ikke er et paradoks. Vi har foreløpig ikke observert små grønne menn, fordi vi foreløpig ikke har observert noe som helst. En kunne like gjerne ha gransket det aller øverste eplet i en kurv med 10²⁴ av dem, og ekstrapolert fra denne ene observasjonen at ingen av dem var råtne!

Som astrofysikeren og vitenskapsformidleren Neil Degrasse Tyson så elegant uttrykte det: «Å hevde at det ikke finnes annet liv i universet, er som å øse opp vann i en kopp og påstå at det ikke er hvaler i havet.»

Hvilket naturligvis bare er David Humes gode, gamle induksjonsproblem omformulert. Problemet ble popularisert på 1800-tallet av John Stuart Mill, som påpekte hvordan alle svaner var hvite – inntil det en vakker dag dukket opp en sort svane som veltet hele teorien.

Moralen i historien er denne: Man kan observere titusener av hvite svaner, men det falsifiserer ikke eksistensen av sorte svaner. Klassifiserer vi sorte svaner som bebodde stjernesystemer og hvite svaner som ubebodde stjernesystemer, har vi så langt faktisk bekreftet én sort og ingen hvite svaner. På grunnlag av et slikt datamateriale, er det ikke noe prematurt å avvise eksistensen av ytterligere sorte svaner? Især når vi vet at det er en populasjon på trilliarder svaner der ute?

Jurassic Park i verdensrommet

Naturlig utvalg favoriserer overlevelse, ikke intelligens. Det er 9 millioner kjente arter på planeten vår, men trolig enda flere ukjente. Medregnes alle arter som noensinne har levd, kommer vi opp i flerfoldige milliarder av dem. Kun én har utforsket rommet.

Ta haier, som er eldre enn henholdsvis trær og Saturns ringer. På sine 450 millioner leveår i havet har de ikke trengt å tilegne seg kunnskaper om algebra, slik det heller ikke har vært behov for havskilpadder å bygge romstasjoner eller koraller å skrive filosofiske avhandlinger. Disse eldgamle organismene er på hvert sitt vis ypperlig tilpasset sine habitater. Så lenge de overlever og formerer seg, er det godt nok i Moder jords øyne.

At seleksjonspresset på den afrikanske savannen skulle produsere et unikt sett med skapninger, som formulerer teorier om kvantemekanikk og konstruerer kunstig intelligente roboter, er intet mindre enn mirakuløst. Fra et darwinistisk ståsted er det et vakkert uhell; en bivirkning av våre store hjerner evolvert for manøvrering i det komplekse relasjonelle spillet innad i primatflokken. Et spill med hierarkier, intriger, skiftende allianser, status, fordekte motiver, og et sjenerøst utvalg paringsstrategier.

Tradisjonelt har religiøse skjelnet en dyp avgrunn mellom menneskeheten og resten av kreasjonen, som de har forklart med en guddommelig inngripen. For 1200-tallsteologen Thomas Aquinas skilte menneskene lag med dyreriket ved å være en forening av kropp og en udødelig sjel, utrustet med evnen til fornuft og fri vilje. Slik kunne mennesket lære å kjenne Guds skaperverk, og velge å innlede et forhold med Ham. Renessansemennesket Giovanni Pico della Mirandola, en del av kretsen til den prestisjefylte Medici-familien i Firenze på 1400-tallet, bemerket at mennesket er et makeløst vesen, fordi det kan velge å falle til beistets nivå eller stige til englenes.

Uansett hva en måtte mene om den slags åndelige anliggender, er beviselig homo sapiens unntaket, ikke regelen i den jordlige biosfæren. Om det ikke var for den kambriske eksplosjonen for vel 540 millioner år siden, eller meteoren som pensjonerte dinosaurene for 66 millioner år siden, kunne planeten vår meget godt ha vært okkupert av radikalt andre vesener. Vesener som ikke tenkte på stort annet enn hva de skulle ha til lunsj.

Kanskje myldrer det altså med liv i kosmos, bare at disse livsformene er like tilbøyelige til å sende ut en romsonde eller radiosignaler som bakterien, algen, termitten, soppen, rododendronen, meitemarken, sjøstjernen, sardinen, humlen, kolibrien, rødpandaen, kenguruen, mammuten, brachiosaurusen, nabohekken, eller alle øvrige organismer som har dvelt på kloden utenom oss.

De fleste dyr kommer aldri til å oppdage hverandre, om de så er adskilt med noen få mil. Da er det kanskje for mye forlangt at de skulle etablere kontakt med organismer milliarder av lysår unna – på tvers av et verdensrom som umiddelbart ville ha drept dem. Om det så er rene Jurassic Park der ute, har vi hverken instrumentene til å kommunisere med disse vesenene eller observere dem.

Radiokommunikasjon

Vårt desidert beste håp for å etablere kontakt med en fremmed sivilisasjon, er via radiosignaler. Tross alt er det betraktelig mer økonomisk å sende ut signaler fra én enkelt jordstasjon til flere solsystemer, enn det er å foreta meget kostbare, tidkrevende og risikable fysiske ekskursjoner til hver og en av dem.

Radiobølger beveger seg mye hurtigere enn romskip (faktisk kan de dreie rundt jorden syv ganger på ett sekund). Lenge før en art når det teknologiske stadiet av intergalaktisk romfart, bør den også ha funnet ut av hvordan man sender ut slike signaler. Da Carl Sagan forestilte seg den første kontakten mellom mennesker og romvesener i novellen Contact (1985), senere filmatisert med Jodie Foster i hovedrollen, foregikk dette derfor gjennom radiokommunikasjon.

På under et århundre har våre radiosignaler spredt seg i en boble på 200 lysår. Melkeveien har til sammenligning en diameter på 100 000 lysår. Siden radiobølger beveger seg i lyshastigheten, ville det altså ha krevd 100 000 år å sende dem fra den ene siden av Melkeveien til den andre. Det er et blunk i geologisk tid – eller ganske nøyaktig en halv promille av de 180 millioner årene dinosaurene streifet jorden. For ordens skyld befinner vi oss 27 000 lysår fra det galaktiske sentrum, som betyr at det bør ta vesentlig kortere tid for slike signaler å nå oss.

Fra dette kan vi formulere et kraftfullt argument for at det trolig ikke finnes en mer høyteknologisk sivilisasjon enn vår egen i Melkeveien:

Første premiss: Om det fantes en mer høyteknologisk sivilisasjon enn vår egen i Melkeveien, hadde denne trolig rukket å spre sine radiobølger til oss.

Annet premiss: Vi har enda ikke fanget opp noen utenomjordiske radiobølger.

Konklusjon: Derfor finnes det trolig ingen mer høyteknologisk sivilisasjon enn vår egen i Melkeveien.

Det er verdt å merke seg at dette argumentet utelukkende er anvendelig på Melkeveien. Som vi alt har diskutert, er det 2,5 millioner lysår bare til Andromedagalaksen. Om hundre millioner galakser skiller oss og nærmeste høyteknologiske sivilisasjon, vil det være tilnærmet umulig å opprette kommunikasjon. Enda mer kompliserende er det at universet ekspanderer, som gjør at avstandene mellom galaksene vokser.

Å oppdrive en annen sivilisasjon i verdensrommet er ikke bare som å lete etter en nål i en høystakk av rom, men også av tid. Universet kan være ekstremt fruktbart for teknologiske sivilisasjoner, bare at disse eksisterer inn i en fjern fortid eller fjern fremtid.

Sannsynligheten tilsier helt klart det siste: Vi vet at det tidlige universet var svært lite gunstig for livsutvikling. Temperaturene var altfor høye, og materien en smeltedigel av glødende plasma. Den slags betingelser er for ustabile til at komplekse kjemiske strukturer kan dannes. Tyngre elementer oppstod først ved fusjon i stjerner, som fant sted hundrevis av millioner år etter Big Bang. Planeter og andre stabile miljøer – formodentligvis en annen forutsetning for fremveksten av komplekse, multicellulære organismer – dukket opp enda senere.

Antar vi at livsutviklingen på jorden er noenlunde symptomatisk for livsutviklingen i universet generelt, kan denne gi en pekepinn på at tidsvinduet for teknologiske sivilisasjoner har åpnet seg relativt nylig i kosmisk målestokk.

I tilfellet kan våre radiosignaler med tiden plukkes opp, dog muligens først lenge etter at vi har forlatt den kosmiske scenen. Likedan kan radiobølger fra en avsidesliggende galakse være på vei hitover, men med en forventet ankomst omkring juletider i det Herrens år 745 606 595. Måtte eventuelle mottakere ha en riktig god jul – og et godt nytt år!

Engstelige romvesener

I 1974 introduserte forskere oss til verdensrommet med det 300 meter brede Arecibo-radioteleskopet i Puerto Rico, kjent fra James Bond-filmen GoldenEye (1995). Arecibo-beskjeden rommer informasjon om både solsystemet vårt og den menneskelige DNA-koden.

Tre år senere ble identiske kopier av den fonografiske platen the Voyager Golden Record plassert i begge Voyager-fartøyene, en flaskepost som siden har drevet nærmere 25 milliarder kilometer ut i det kosmiske farvannet. Romsondene befinner seg nå et godt stykke utenfor det planetære systemet – lenger ut enn noen øvrige menneskeskapte objekter.

Foruten fotografier fra jorden og hilsener på 55 språk, inneholder gullplatene et utvalg musikalske stykker fra blant andre J. S. Bach (Branderburgkonsert nr. 2, Partita nr. 3 for solofiolin, Det veltempererte klaver: Preludium og fuge nr. 1), Mozart (Tryllefløyten: K. 620, annen akt), Beethoven (Stringkvartett nr. 13, Symfoni nr. 5), og Stravinsky (Vårofferet). Intet dårlig førsteinntrykk, er det lov til å håpe. Om fysiologien til potensielle finnere i det hele tatt tillater dem å nyte variasjoner i lydbølger like mye som vi gjør.

Fysikeren Stephen Hawking, som særlig var anerkjent for sitt arbeid med sorte hull, tok før sin bortgang i 2018 til orde for større diskresjon. Resonnementet hans hvilte på en lærdom fra menneskeartens egen historie: Når to fremmede sivilisasjoner krysser hverandre, ender det sjelden så heldig for den teknologisk underlegne av dem.

Kanskje har vår posisjon øverst på den jordlige biomassen gjort oss naive, selv overfor organismer som må ha klatret til topps av sin egen biomasse. Ter vi oss som en antilopekalv som tilkaller oppmerksomhet fra de sultne løvinnene på savannen, når det er mer forsvarlig å ligge bortgjemt i det høye gresset?

Den populære arketypen av romvesener som blodtørstige imperialister ruller ikke bare til stadighet over kinolerretene, men har fra klassikeren Klodenes kamp (1898) av H.G. Wells til Trelegemeproblemet (2008) av Cixin Liu også vært en konstant innen science fiction-litteraturen, hvor man tenker dypere omkring disse temaene. Planeten vår er eksepsjonelt livsvennlig, som potensielt kan gjøre den eksepsjonelt attraktiv å kolonisere.

Med andre ord kan fraværet av intelligente romvesener skyldes et bevisst valg fra deres side om ikke å gjøre sin tilstedeværelse kjent, ut av redsel for å bli oppdaget av en fiendtlig sivilisasjon. Om dette faktisk er løsningen på Fermis paradoks, og beskrivende for atferdsmønstret til adskillig smartere livsformer enn oss selv, kan vi ha rotet det skikkelig til. I det minste kan Bach introduseres for et større publikum (dog et han neppe hadde i tankene da han komponerte verkene).

Intergalaktiske conquistadorer

Ville så besøkende fra stjernene ha minnet om Francisco Pizarro og hans kompani spanske conquistadorer på plyndring gjennom Inkariket? Heldigvis finnes det rasjonelle ankepunkter mot forestillingen:

For det første må en slik sivilisasjon befinne seg på et spektakulært nivå innen teknologi, robotikk og ingeniørkunst. Det bør eliminere ethvert insentiv til å slavebinde menneskeheten. På samme vis som at vårt globale handelssystem ikke lenger driftes med kameler og esler, har vår arbeidskraft (samt bakstreverske teknologi) begrenset nytteverdi for en sivilisasjon på et slikt stadium.

For det andre er jorden i et galaktisk perspektiv en liten planet med begrensede naturressurser. I rommet går tungtrafikk med asteroider, mange av dem med større beholdninger av metall enn jorden. Selv i solsystemet vårt er det mer vann å oppdrive på Jupiters måne Europa. Vårt høye atmosfæriske nivå av oksygen taler heller ikke nødvendigvis i favør kolonisering: Foruten hydrogen og helium er oksygen det mest utbredte elementet i universet, og antagelig vil en hyperteknologisk sivilisasjon uansett ha lært seg å utvinne det. Tilbudet av planeter med tilsvarende temperaturnivå som jorden må på sin side være nærmest ubegrenset.

For det tredje er det liten grunn til å frykte at vi vil utnyttes til fôr eller avl heller, da begge deler krever en biokjemisk struktur usannsynlig lik vår egen. Vi kan ikke engang forplante oss med vår nærmeste slektning, sjimpansen, som vi deler 98,8 prosent av DNA-arvestoffet vårt med. (Den sovjetiske biologen Ilja Ivanon forsøkte på 1920-tallet å kunstig inseminere tre sjimpansehunner, med mål om å produsere en hybrid av kommunistiske supersoldater. Eksperimentene mislyktes.) En skulle også tro at en art som tilbakela kolossale avstander i verdensrommet for lengst hadde oppnådd en tilfredsstillende grad av selvforsyning.

Den britiske astrobiologen Lewis Dartnell er blant dem som gir uttrykk for optimisme:

«Jeg mistenker at hvis romvesener kom til jorden, så ville det være som forskere: Biologer, antropologer, lingvister, motivert på å forstå de finurlige virkemåtene til livet på jorden, på å møte menneskeheten og lære om vår kunst, musikk, kultur, våre språk, filosofier og religioner.»

Her melder straks en annen populærkulturell frykt seg: Romvesener som bortfører mennesker til eksperimentelle formål.

De mange bortføringsanekdotene kan etterlate et uheldig inntrykk av jorden som et populært reisemål for intergalaktiske analspesialister. Når de da ikke har hatt tentaklene fulle med å stjele kveg i et geografisk avgrenset område i de amerikanske sørstatene – en aktivitet som tilsynelatende kom og gikk med science fiction-manien i etterkrigstidens USA.

David Brin, en prisbelønnet science fiction-forfatter med en doktorgrad i astronomi fra University of California, har poengtert at dette heldigvis ikke er hva vi kan forvente av en hyperintelligent art, som har avdekket naturlovene og erobret stjernene. Se bare på atferden deres.

Jorden som naturreservat

En annen trope innen science fiction-sjangeren maler et bilde av romvesener som menneskehetens velgjørere, ivrige på å ta oss i hånden og veilede oss til neste trinn på evolusjonsstigen.

Et talende eksempel er Arthur C. Clarkes novelle Mot nye verdener (Childhood’s End, 1953), hvor en utenomjordisk art av Overherrer fører oss inn i en gryende æra uten krig, fattigdom eller strev. Medaljen har selvfølgelig en bakside: Mennesket mister hovedrollen i sin egen sivilisatoriske utviklingshistorie, som medfører alvorlig tap av hensikt og mening.

En populær hypotese er dermed at vi allerede er satt under observasjon, men behandles som et slags naturreservat. I dette scenarioet lar de fremmede den evolusjonære og sosioøkonomiske utviklingen på jorden gå sin naturlige gang, uten å utsette oss for ekstern kontaminasjon. Kan det være derfor en meteor ikke har landet på Time Square i det siste?

Det kan også hende at de fremmede rett og slett ikke liker oss nevneverdig, etter å ha gransket hvordan vi behandler både hverandre og våre medskapninger (eller hitlistene). Studerer man de monstrøse moralske forbrytelsene begått under kommunismen, fascismen eller islamismen, eller ser på dokumentarfilmer som The Cove (2009) og Cowspiracy (2014) om hva vi utsetter medlemmer av andre arter for, skal det godt gjøres å klandre dem.

Det har ofte slått undertegnede at våre satellittsignaler kan forme et mindre flatterende førsteinntrykk, som kraftig overdriver menneskeartens tendens til aggressiv atferd.

Som det heter i mediefaget: Gode nyheter er ikke nyheter. Eksempelvis har det ingen nyhetsverdi at det ikke har forekommet noen knivstikkinger. Nyhetssendingene har som følger et uforholdsmessig fokus på negative begivenheter, som skaper et urealistisk mørkt bilde av virkeligheten. Nå som nyhetsstrømmen også er globalisert, vil det bestandig være grusomheter å rapportere om fra et eller annet sted på kloden. Der man i Aztekerriket ikke nødvendigvis ville være kjent med forferdelighetene som pågikk i Ming-dynastiets Kina – eller omvendt – eksponeres vi nå i sanntid for det aller verste menneskeheten har å by på.

Blant de mange forunderlige tingene vi mennesker gjør, er å underholde hverandre med løgner. Det er til syvende og sist hva historier er, om disse så formidles gjennom medium som bøker, filmer eller TV-serier. Særlig festlig synes vi tilsynelatende det er å se andre mennesker drepe hverandre.

Det er ikke sikkert at utenforstående vesener er like innforstått med et slikt konsept, men forveksler underholdningsindustrien vår med realiteten. Om så er tilfellet, ser de en primitiv art som knapt kan forholde seg fredelig i mer enn noen minutter før skytingen starter igjen. Eller hva om det første de fikk inn på kommandobroens skjermer var spillefilmen Starship Troopers (1997), som portretterer menneskehetens folkemord på fremmede planeter?

Slike fantasier kan ikke minst skape misforståelser om hva arten vår er kapabel til. Kan de fremmedes bekymring for å bli angrepet av Marvel-skurker med superkrefter, eller det planetødeleggende «Dødsstjerne»-våpenet fra Star Wars, bevege dem til å utføre et strategisk forkjøpsangrep fra trygt hold?

Sivilisatorisk selvmord

Stillheten fra stjernene kan gi rasjonelt grunnlag for pessimisme på vår arts vegne. Det kan gjenspeile faktumet at en høyteknologisk sivilisasjon samtidig besitter midlene til selvdestruksjon.

Kjernefysiske våpen har kun vært med oss siden 1940-tallet, og det har forekommet over tyve nesten-katastrofer allerede. George Orwell funderte i essayet You and the Atom Bomb (1945) at om det en dag blir like enkelt å produsere en atombombe som en klokke eller sykkel, ville én galning være nok til å utslette organisert menneskeliv. For å unngå et slikt sluttspill, fryktet Orwell at samfunnet med tiden skulle underlegges en totalitær politistat. Som han skrev i sin klassiske fremtidsdystopi 1984 (1949): «Om du ønsker et bilde av fremtiden, se for deg en støvel som tramper på et menneskeansikt – for alltid.»

Hvordan skal vi som sivilisasjon overleve noen hundre tusen år til med dette damoklessverdet hengende over oss? Og hvem vet hva slags skade som kan utrettes av neste generasjons masseødeleggelsesvåpen, enten disse er av kjernefysisk, biologisk, kjemisk eller annen art? Da har vi ikke engang kommet inn på risikoen av klimaødeleggelser, vulkansk aktivitet eller meteorer, slik som den som brått endte dinosaurenes herredømme for 66 millioner år siden.

Himmellegemer utgjør absolutt en potent, allestedsnærværende trussel, som kan kvele flammen til enhver spirende sivilisasjon. Trolig oppstod månen vår ved at en meteor kolliderte med en ung jord for rundt 4,5 milliarder år siden. Borealisbassenget på Mars, som dekker 40 prosent av planeten, er etter alt å dømme et krater etterlatt av en verdensødeleggende meteor på størrelse med Pluto. For alt vi vet kan denne kataklysmen ha utslettet et helt økosystem – satellittbilder viser at overflaten på Mars en gang var dekket av elver, innsjøer og hav.

Moderne analyser av genetiske data, publisert i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Science, antyder at vi selv kan ha vært på randen av undergang for 90 000 år siden. Etter en mystisk befolkningskollaps overlevde kun en gruppe på 1280 individer, som vi alle avstammer fra. «98,7 prosent av våre menneskelige forfedre ble utryddet i flaskehalsen», ifølge den kinesiske forskningslederen Haipeng Li.

Oddsen for overlevelse taler i høyeste grad imot oss: 99,99 prosent av alle arter som har eksistert på jordens overflate er utryddet. Når en kreftpasients prognose er like dårlig, åpner legen vanligvis tilbakemeldingen med: «Jeg har dessverre noen dårlige nyheter…»

Hva slags vesener kan finnes der ute?

Går det an å gjøre noen seriøse spekulasjoner om hvordan en utenomjordisk, romfarende art ser ut? Undertegnede drister seg til et forsøk.

Som vi allerede har vært inne på, hadde det tidlige universet ikke livsvennlige betingelser. Vi kan fra dette dedusere at en fremmed intelligens må ha gjennomgått en form for evolusjonær prosess fra rudimentære kjemiske forbindelser. Hvis ikke ville dens utvikling aldri ha lettet fra bakken.

Gapet mellom en encellet organisme og menneskehjernen kan ikke brolegges i ett sprang. For å produsere organismer komplekse nok til rasjonell tankevirksomhet, trengs i stedet en prosess som forløper seg over hundrevis av millioner av år – og derigjennom forgrener seg ut i et tre av ulike livsformer. En fullstendig vilkårlig evolusjonær prosess kan for øvrig ikke produsere intelligens, som i tillegg fordrer en darwinistisk mekanisme. (Naturlig seleksjon er en ikke-tilfeldig seleksjon av tilfeldige mutasjoner, som muliggjør den gradvise fremveksten av fungerende organer.)

Før en art koloniserer rommet må den trolig klare å dominere sitt eget utvidede habitat, om så dette er en planet, måne eller et asteroidebelte. Det skal godt gjøres uten å evolvere evnen til aggressiv atferd, slik at trusselen fra predatorer og andre konkurrerende organismer effektivt kan elimineres. Yuval Noah Harari beskrev i bestselgeren Homo Deus (2015) hvordan mennesket har temmet over nitti prosent av de store dyrene på jorden. For dem har vi tilegnet oss en nærmest guddommelig status. Vi bør forvente noe tilsvarende av en ytterligere avansert sivilisasjon.

En slik art må videre antas å være uhyre sosial, som betyr at den enten lever i flokk eller i kolonier. Det er fordi et romprosjekt ikke kan realiseres uten en omfattende kollektiv innsats, helst over flerfoldige generasjoner. Den slags samarbeid peker samtidig mot evolusjonen av altruistisk atferd, men det er umulig å si om denne også retter seg mot øvrige arter, slik som er tilfellet med oss.

Samhandling på planetær skala forutsetter en sofistikert kommunikasjonsmetode. Lingvisten Noam Chomsky har faktisk argumentert for utviklingen av språkkapasiteten som menneskehetens Rubicon-øyeblikk, ettersom denne sammenfalt med en dramatisk, eksplosjonsartet vekst i arkeologiske kulturfunn. Vi kan kjenne oss igjen i de 31 000 år gamle hulemaleriene i Chauvet-hulen i Sør-Frankrike, rørende fremstilt i Werner Herzog-dokumentaren Cave of Forgotten Dreams (2010). Det skyldes at disse vesenene, med sine evner til abstrakt, symbolsk tenkning, mer eller mindre er identiske med oss.

For effektiv organisering og ressursfordeling må en romfarende sivilisasjon ha utformet et politisk og økonomisk system. Nødvendigheten av en inkrementell teknologisk utvikling skriker også etter et utdanningssystem, en kompleks kultur, og en underliggende filosofisk struktur. De fremmede må ha mestret språket som universet er skrevet i, som er matematikk. Det er nok også med dette lingua cosmica (om du vil) at vi enklest kunne ha brutt isen med dem.

De fremmede må antagelig reprodusere seg selv, seksuelt eller på andre måter. Tre grunner kan gis for dette:

For det første vil en ikke-reproduserende art være ute av stand til å spre seg. Selv om den ikke døde av alderdom, hadde den raskt blitt utryddet på annet vis.

For det andre hindrer reproduksjon biologisk stagnasjon, og muliggjør evolusjonen fra enkle til komplekse organismer.

For det tredje: Anvender vi entropiloven på biologiske systemer, må disse over tid bevege seg fra en tilstand av høy orden mot en tilstand av høy uorden. For eksempel vil hørselen din svekkes med alderen grunnet kumulativ skade på det indre øret. Et øre som har eksistert sammenhengende i 300 millioner år vil neppe være særlig brukbart. Slik forholder det seg også med resten av kroppen din, som er hvorfor du en dag vil dø.

På jorden har et spekter av egenskaper evolvert helt uavhengig hos ulike organismer, såkalt konvergent evolusjon. Noen eksempler på dette er evolusjonen av øyne, ører, vinger, ekkolokalisering, elektrosans, gift- og lammelsesvåpen, og farvekamuflasje. Bli derav ikke spesielt overrasket om du dro kjensel på flere av egenskapene til et biologisk romvesen.

Superorganismer

For å tilhøre en romfarende art må de fremmede være geniale ingeniører, som betyr at de i stor grad kan manipulere miljøet til egen fordel.

Menneskeheten har oppnådd dagens nivå av kunstig intelligens på noen tiår. Spekulerer man om en hyperteknologisk sivilisasjon, må en tenke i retning av hva som kan utrettes på 100 000, 1 million eller endog 1 milliard år. Her er Arthur C. Clarkes berømte tredje lov evig aktuell: «Enhver tilstrekkelig avansert teknologi er uadskillelig fra magi.»

Den britiske dataingeniøren Irving John Good, som var kollega av datavitenskapens far Alan Turing, advarte i artikkelen Logic of Man and Machine (1965) om intelligente maskiner som designer enda mer intelligente maskiner, som i sin tur designer enda mer intelligente maskiner etc. Da har man det gående, med en informasjonsteknologisk utvikling som ikke lenger er lineær, men eksponentiell.

Et sted på veien kan de fremmede således ha blitt erstattet av sine egne teknologiske nyvinninger. I så fall hadde vi ikke møtt romvesener av den biologiske sorten, men deres maskiner. Det er nok uansett mer sannsynlig at roboter, og ikke deres arkitekter, ble sendt med på en slags «Space Beagle»-ekspedisjon dypt inn i verdensrommet.

Et annet og mye mer oversett prospekt, er det enorme potensialet funnet innen biovitenskapen. Stråler man våre egne fremskritt også der noen hundretusener år inn i fremtiden, kan de fremmede ha klart å leke med det biologiske arvestoffet som om det var legoklosser. Da har vi plutselig å gjøre med vesener som ikke lenger er produktet av evolusjon, men av intelligent design.

Vi kan med enkelthet anvende Goods advarsel også på dette området: Sett at vi gjennom genmanipulasjon produserte et avkom med dobbelt så høy intelligens som oss selv, som deretter designet et avkom med dobbelt så høy intelligens som seg selv igjen også videre. Forestill deg så at det hyperintelligente sluttproduktet kombinerte mange av styrkene til artsmangfoldet på jorden. Satt litt på spissen: Ørnens blikk, hundens luktesans, vepsens flygeegenskaper, delfinens svømmedyktighet, en hud like solid som skjelldyrets, og den samme evnen til å reversere aldring som sett hos enkelte maneter. Et fabeldyr som griffen hadde blitt satt fullstendig i skyggen.

Dersom de fremmede var en hybrid av en slik superorganisme og en supermaskin, ville vi muligens ha falt på våre knær for å tilbe dem. For å omskrive Clarkes tredje lov: Enhver tilstrekkelig avansert skapning er uadskillelig fra en guddom.

Fra dette kan vi formulere en oppsiktsvekkende hypotetisk løsning på Fermis paradoks: De fremmede er så intellektuelt hinsides oss selv, at tanken på å initiere en korrespondanse med oss er dem aldeles fremmed. Vi forsøker da ikke selv å konversere med maur om makroøkonomisk teori?

Hinsides forestillingsevnen

I sitt banebrytende verk An Essay Concerning Human Understanding (1690) forsvarte empiristen John Locke idéen om at vi er født som en blank tavle, tabula rasa, som etter hvert fylles opp med sanseinntrykk.

Vi vet i dag at Locke tok grovt feil – åpenlyst skiller vi oss fra hesten grunnet variasjoner i genetikk, ikke sanseinntrykk. I verket gjorde imidlertid Locke et mer seriøst poeng: Han påpekte hvordan den menneskelige forestillingsevnen er innskrenket av våre erfaringer. Det er for eksempel umulig å forestille seg en farve man enda ikke har sett. Også våre fantasivesener kombinerer kun foregående observasjoner. Den allerede nevnte griffen er eksempelvis sammensetningen av en løve og en ørn.

Menneskelige visjoner av romvesener støter på de samme barrierene. Som forklarer hvorfor vi typisk utstyrer dem med en blekkspruts tentakler, klørne til en krabbe, halen til en øgle, følehornene til et insekt, en menneskelignende anatomi også videre. Selv xenomorfen i Alien-filmene henter inspirasjon fra insekter og øgler. Reelle romvesener kan i kontrast avvike fra alt vi kjenner på jorden – og i en slik utstrekning at de ramler utenfor vår forestillingsevne.

En av de mer kreative fremstillingene av et romvesen er utvilsomt å finne i kultfilmen 2001: En romodyssé (1968) av Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke. Filmen skyr unna klisjéen med et karbon- eller silikonbasert vesen. I stedet figurerer romvesenet her som en sort, rektangulær monolitt, som kan tolkes dithen at det er plassert i den platonske verdenen av geometriske objekter.

I sluttscenen (og her er det vel på plass med en spoiler-advarsel) ender astronauten Dave Bowman opp i et forseglet rom utredet i renessansestil, mens bisarre lyder høres utenfor. Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at de fremmede observerer ham som et dyr i en dyrehage.

Bowman observerer en eldre versjon av seg selv stående på tvers av rommet. Denne eldre Bowman ser en enda eldre versjon av seg som sitter ved bordet og spiser et måltid. Idet denne tredje Bowman velter glasset sitt og strekker seg etter glasskårene på gulvet, hører han en ny, tungpustet versjon av seg selv på dødsleiet i sengen. Den døende Bowman peker opp mot den sorte monolitten, som nå har åpenbart seg for ham.

Denne vidunderlig skrekkinngytende scenen indikerer at Bowman er bragt opp til monolittens høyere eksistensielle plan – over det tredimensjonale rommet og tidsdimensjonen som vi er vant med. Bowman befinner seg dermed i flere posisjoner simultant, og tiden flyter også veldig annerledes fra hvordan den normalt oppleves innenfor den klassiske, lineære A-teorien av tid. I den konkurrende B-tidsteorien eksisterer alle øyeblikk konkret ved siden av hverandre, lik fysiske punkter på en stokk. Som betyr at det er teoretisk mulig å betrakte hele tidsserien fra utsiden, skulle en klare å bevege seg dit.

Med dette in mente kan vi konstruere et nytt, og høyst spekulativt, hypotetisk svar på Fermi-paradokset: Romvesenene kan inneha en slik form at vi ikke engang gjenkjenner dem som levende organismer. Muligens klarer vi ikke å oppfatte dem i det hele tatt, slik fisken i akvariet på en restaurant ikke registrerer oss.

Øyet vårt kan oppfatte en utrolig smal fraksjon av det elektromagnetiske spekteret, mens øret vårt kun er finstilt til å fange opp lydbølger mellom 20 og 20 000 hertz (Hz). En undres: Hva slags øvrige frekvenser er utenfor vår rekkevidde i universet, som ifølge den rådende kosmologiske standardmodellen for det meste består av mørk masse (27 %) og mørk energi (68 %)? Kan disse fremmede regionene være bosatt?

Det lyder som science fiction, men husk at vi er tilpasset vårt miljø, ikke vice versa. Tukler man med denne miljøvariabelen, skifter ut livets fundamentale byggeklosser, eller designer vesener helt fra bunnen av, kan sluttresultatet bli drastisk annerledes fra oss selv.

Grunner til optimisme

I vår søken etter utenomjordisk liv kan det være fordelaktig med en viss forståelse av hva vi faktisk leter etter: Hva er egentlig liv? Som det politiske moteordet «woke» har alle en intuisjon om hva begrepet betyr, men det er ikke bestandig like enkelt å definere det.

Mener man en selvreplikator? I så fall kan et datavirus falle inn under den betegnelsen. Andre definisjoner, som intelligens, bevissthet eller formålsbestemthet, ekskluderer mer elementære livsformer på jorden.

NASAs arbeidsdefinisjon er et «selvopprettholdende system i stand til å gjennomgå darwinistisk evolusjon», som også kan være i overmåte snevert og antroposentrisk. En tenkt robot som både overgår mennesket intellektuelt, har oppnådd selvbevissthet og besitter et komplekst følelsesliv, er ikke gjenstand for darwinistisk evolusjon. Fortjener den derfor ikke å bli kategorisert som levende, i motsetning til en tankeløs, bevisstløs, følelsesløs bakterie?

Hva enn som kjennetegner livet, gir følgende håp om at det må finnes flere steder enn ett: Livsingrediensene på jorden – hydrogen, oksygen, karbon og nitrogen – er uhyre utbredt i universet. Av alle elementer i universet er hydrogen faktisk det klart hyppigste (74 %), mens oksygen kommer inn på en solid tredjeplass (1 %), karbon på fjerdeplass (0,5 %), og nitrogen på syvendeplass (0,1 %). (Et kjemisk fruktbart alternativ til jordlige livsformer er silisium, som med en andel på 0,07 % er noe mindre utbredt.)

En annen viktig forutsetning for livsutvikling er vann, siden dette er en væske som effektivt kan transportere molekyler og få dem til å reagere sammen. Den britiske molekylærbiologen Francis Crick, som oppdaget DNA-dobbelheliksen sammen med James Watson og Rosalind Franklin i 1953, bemerket like gjerne at liv involverer «strømmen av vann, energi og informasjon.»

Det vil være nødvendig med et stabilt miljø hvor komplekse molekyler kan overleve og blomstre. Det betyr lav stråling og temperaturer som hverken er for kalde eller for varme. Gjennom å regulere klimaet og resirkulere livsviktige næringsstoffer, har også plateteknonikk vært avgjørende for livets utvikling på jorden.

Det må finnes utallige planeter som oppfyller samtlige av disse kriteriene.

En som var særlig optimistisk, var astronomen Frank Drake (1930-2022). Han regnes som en av pionerene til det vitenskapelige SETI-instituttet (Search for Extra-Terrestrial Intelligence), og ble i 1960 den første til å lete etter radiosignaler i verdensrommet. Han utarbeidet også den kjente Drake-ligningen, som er en formel for å beregne antallet kommuniserende sivilisasjoner i Melkeveien. Denne består av syv variabler:

Antallet stjerner i galaksen (1), andelen stjerner med planetære systemer (2), andelen potensielle livsvennlige planeter (3), andelen planeter som utvikler liv (4), andelen planeter med intelligent liv (5), andelen sivilisasjoner som utvikler radioteknologi (6), og en sivilisasjons gjennomsnittlige levetid (7).

På den første SETI-konferansen i 1961 kom Drake og kolleger frem til at det må finnes minst 1000 sivilisasjoner i Melkeveien alene. Beklageligvis er et slikt tall uten solid vitenskapelig basis. De fleste av variablene i Drake-ligningen er ukjente, som betyr at denne typen kalkulasjoner må koke ned til en serie av gjetninger.

Utfordringen med å foreta beregninger av denne typen er todelt: Den første vanskeligheten er at datagrunnlaget vårt består av kun ett sett med livsformer, herunder det DNA-baserte. Den andre er at vi ikke aner hvordan dette settet ble til. Først når vi vet hvordan livet oppstod på jorden, kan vi si noe mer håndfast om sannsynligheten for begivenheten andre steder.

Grunner til pessimisme

I 1900 utlovet det franske vitenskapsakademiet en dusør på 100 000 franc til den som først kunne komme i kontakt med romvesener. Marsboere var ekskludert fra konkurransen – det ble naturligvis for enkelt.

Tidens tann har gnagd vekk mye av denne tidlige entusiasmen. Abiogenese er vitenskapen om tilblivelsen av livsformer fra livløs materie, et felt som knapt har kommet nærmere et svar siden 1850-tallseksperimentene til den franske kjemikeren Louis Pasteur. Pasteur klarte den gang ikke å demonstrere at livet oppstod spontant fra livløs materie i kolbene sine. Eksperimentene var dømt til å mislykkes: Livet utviklet seg over en massivt større tidsskala, og med betydelig mer kjemisk materiale i omløp enn hva som kan oppbevares i en kolbe.

Vi kan identifisere fire kritiske milepæler for menneskehetens utvikling på jorden:

Første milepæl var den gåtefulle overgangen fra kjemi til biologi. Ettersom DNA er arvestoffet i alle celler, har livet etter alt å dømme oppstått kun én gang på planeten vår. Det i seg selv indikerer at det må ha vært en ekstraordinært usannsynlig begivenhet.

Sjansen for å sette sammen en bakterie fra tilfeldige termodynamiske prosesser på jorden, ble av astronomen Fred Hoyle famøst sidestilt med en tornado som feier over en søppelfylling og spontant setter sammen et Boeing 747-fly.

Andre milepæl var overgangen fra prokaryote til eukaryote organismer med en cellekjerne. Den britiske zoologen Matthew Cobb går langt i å betegne dette trinnet som mirakuløst:

«Eukaryogenese ser ut til å ha vært en hendelse med ufattelig liten sannsynlighet, for det involverte to livsformer som samhandlet på en svært usedvanlig måte. DNA-bevis viser at dette skjedde bare én gang i jordens historie, for omtrent 2 milliarder år siden. Før det øyeblikket hadde alt liv bestått av små mikrober uten cellekjerne eller mitokondrier. Alt endret seg da en encellet livsform, kjent som en arkebakterie, endte opp på innsiden av en annen, kalt en eubacteria.»

Det var den eiendommelige samhandlingen mellom disse to livsformene, hvor den ene i praksis endte opp som slaven til den andre, som tilrettela for mer intrikate biologiske strukturer. Cobb fortsetter:

«Akkurat nå finnes det flere encellede organismer på jorden enn det finnes jordlignende planeter i det observerbare universet. Det totale antallet encellede organismer som har levd på planeten vår de siste 3,8 milliarder årene er hinsides fatteevne, mens antallet ganger de alle har samhandlet er enda høyere. Og likevel, av alle de kvadrillioner interaksjonene, skapte bare én av dem en merkelig hybrid. Vi kan ikke være sikre på at noe slikt har skjedd på noen annen planet i universets historie.»

Tredje milepæl var overgangen til multicellularitet. Det har skjedd minst et par dusin ganger – og gitt oss de fire hovedgrenene dyr, planter, sopp og alger. Multicellularitet i dyr har derimot evolvert én eneste gang, som igjen vitner om en fantastisk usannsynlig begivenhet.

Fjerde milepæl var evolusjonen av et rasjonelt dyr – oss. Blant de hundrevis av millioner dyrearter som har levd på jorden, er mennesket et absolutt unikum. Den prominente paleontologen Stephen Jay Gould foreslo at hvis en kunne spole tilbake evolusjonshistorien og simulere den en million ganger, ville man trolig aldri få en lignende art.

Sivilisasjonen må altså ikke bare slå rot i et univers innstilt på å kvele den (selv de høyeste fjelltoppene på jorden er mer gjestmilde enn noen alternative koordinater i solsystemet vårt). Den må i tillegg overvinne hver eneste av de formidable hindringene stilt opp overfor. Det finnes ingen garanti for at noe slikt har inntruffet mer enn én gang i kosmos.

Ble livet på jorden plantet?

Den fascinerende panspermi-hypotesen er i høyeste grad verdt å dvele ved. Denne skal ha det til at livet slettes ikke oppstod på jorden, men ble fraktet hit fra verdensrommet med en komet, asteroide, meteor eller lignende. Francis Crick og Leslie Orgel fremmet i en 1973-artikkel hypotesen om «styrt panspermi», som går ut på at livet ble introdusert på jorden av en utenomjordisk intelligens.

Undertegnede ønsker her å konstruere et probabilistisk argument som forsvarer styrt panspermi som en plausibel idé. Ved første øyekast kan et slikt ståsted fremstå rystende, men en behøver faktisk bare å akseptere følgende logiske trinn:

Trinn 1: Sannsynligheten for at livet oppstår spontant på en helt konkret planet, som eksempelvis jorden, er astronomisk liten.

Trinn 2: Sannsynligheten for at livet oppstår spontant på en helt tilfeldig planet i galaksen, eller i et nabolag av galakser, er hundrevis av milliarder ganger større.

Trinn 3: Kun én teknologisk sivilisasjon må til for å befrukte et stort antall livsvennlige planeter i sin kosmiske region med hardføre, encellede organismer.

Trinn 4: På noen av sekundærplanetene kan disse frøene spire til nye sivilisasjoner, som sprer mikroorganismer videre utover i universet til tertiærplaneter. Prosessen kan fortsette over flere generasjoner, og vil med tiden akselerere.

Trinn 5: Antallet planeter hvor livet er plantet vil etter hvert drastisk overgå førstegenerasjonsplaneter, hvor livet oppstod spontant.

Trinn 6: Fremfor å være en av de ytterst få førstegenerasjonsplanetene (om ikke den eneste) er jorden sannsynligvis en av de mye mer tallrike planetene hvor livet ble plantet.

Om dette argumentet er logisk stringent, kan det være at en romkapsel med det første selvreplikerende molekylet landet på jorden et sted mellom 3,7 og 4,3 milliarder år siden. I tilfellet endte denne trolig opp i havet. Både fordi dette er hvor livet begynte på planeten vår, og fordi nesten 100 prosent av jordoverflaten var dekket av hav i perioden.

Kan en Arecibo-lignende beskjed fra en fjern sivilisasjon ligge forseglet et eller annet sted under havbunnen? Vi kan faktisk ikke utelukkede det. Beklageligvis skal det mye til for at en så eldgammel artefakt ikke for lengst har forvitret. En gjenstand som landet på jorden for 4 milliarder år siden, kan dessuten ha blitt begravet mange titalls kilometer inn i jordmantelen.

Alene i mørket

Den siste mulige løsningen på Fermi-paradokset, er at vi virkelig er helt på egenhånd. Som professor Richard Dawkins skarpsindig har bemerket: Sjansen for livsutvikling er i så fall så forsvinnende liten, at letingen etter en plausibel forklaring på livets opphav umiddelbart må opphøre. Den korrekte teorien må snarere grense til det absurde.

I tilfellet hadde jorden vært det mest spektakulære stedet i hele kosmos. Det ville ha økt presset på vår sivilisasjon om å lykkes – og etter beste evne bevare paradiset som unnfanget oss.

Et slikt utfall kunne også hatt dyptgripende teologiske implikasjoner. Det ville bety at vår eksistens er et mirakel, i ordets rette forstand. Vi ser her omrisset av et mektig design-argument for Guds eksistens. Uten at ateistene av den grunn hadde latt seg begeistre. Carl Sagan, som selv tilhørte kongregasjonen av ikke-troende, kommenterte syrlig at om jorden er den eneste bosatte planeten i universet, så «virker det som en enorm sløsing med plass» fra Guds side.

Dersom vi var alene i mørket, desto større grunn hadde det også vært til å påbegynne spredningen av livet på tvers av galaksen. Om ikke annet for å gjøre stedet mer interessant.

Vi har allerede en utmerket kandidat til jobben, nemlig det bemerkelsesverdige bjørnedyret. Med sine 1000 celler overlever denne mikroskopiske organismen det meste: Ekstrem kulde (inntil -272 °C), ekstrem varme (opp mot 151 °C), total uttørking over flere år, 6000 ganger det atmosfæriske trykket på jorden, og en radioaktiv stråling 1000 ganger sterkere enn hva som kan tolereres av menneskekroppen.

Hold det i selskap med en næringsrik bakterikoloni, og bjørnedyret kan reise til steder vi bare kan drømme om. Det har også passert gjennom tre av de fire trangeste nåløyene på veien mot rasjonalitet, som beskrevet i denne artikkelen: Overgangen fra kjemi til biologi, fra prokaryote til eukaryote celler, og fra encellede til multicellulære organismer underlagt dyreriket.

En vakker dag vil forhåpentligvis galaksen vrimle av slike livsformer, spredt fra de grønne strendene til Tellus. Og hvem vet? Kanskje vil deres etterkommere om noen milliarder år stirre opp på stjernehimmelen, der den døende solen vår stirrer tilbake på dem, og i det stille undre seg om det finnes noen andre ute i eteren …