HVORDAN JEG KUNNE ØNSKE AT OPPENHEIMER levde opp til sitt rykte som en fantastisk film.
Forutsetningene var definitivt der.
Stjerneregissør Christopher Nolan har lenge vært en av de få som har forsøkt å dra Hollywood opp av sølen ved å skape noe av intelligens og kulturell betydning. Han har noen fantastiske filmer under beltet, som Memento (2000), The Prestige (2006), Batman: The Dark Knight (2008), Inception (2010), og Interstellar (2014).
Ofte mislykkes han, som sist med den selvparodiske og inkoherente science fiction-thrilleren Tenet (2020). Forrige gang han utforsket et seriøst tema var med den vulgærpatriotiske andre verdenskrigsfilmen Dunkirk (2017). Den baserte seg på en historisk halvsannhet om at den britiske hæren i stor grad ble evakuert fra Frankrikes strender av frivillige engelske privatpersoner. I virkeligheten ble nesten hele hæren uttransportert av den britiske marinen, som konfiskerte private fartøy til formålet.
Med filmen om «atombombens far» har Nolan fått med seg A-laget av skuespillere. Cillian Murphy leverer en tolkning av Robert Oppenheimer som står til Oscar-materiale. Andre fabelaktige rolletolkninger gis av Robert Downey jr. som atomdirektør Lewis Strauss, Emily Blunt som Katherine Oppenheimer og Matt Damon som general Leslie Groves. Også skotten Tom Conti må berømmes for en særdeles sjarmerende versjon av Albert Einstein. Til og med en av våre landsmenn er ombord: Trond Fausa Aurvåg gjør en feiende flott prestasjon som den ukrainsk-amerikanske professoren George Kistiakowsky.
Som med Nolan-filmer ellers er det lite å utsette på det visuelle. Filmsettet er plassert i vakre omgivelser i New Mexico. Den episke hornmusikken som overdøver alminnelig konversasjon for dramatisk effekt, eller durer i bakgrunnen mens karakterene stirrer blankt ut i luften, ble derimot utslitt en gang på 2010-tallet.
Når det kommer til temaet, faller filmen helt igjennom.
Den er svak på fysikken. Vi møter Niels Bohr, Werner Heisenberg, Ernest Lawrence, Hans Bethe, Albert Einstein, og Robert Oppenheimer selv, i en film som løper i nærmere tre timer. Fremdeles har ikke Nolan funnet tredve sekunder til å gi en rask innføring i prinsippet av kjernefysisk fisjon, som kan forklares i én enkelt setning (et nøytron som skytes inn i et atom frigjør store mengder energi ved å spalte atomkjernen i mindre partikler).
Vi får ingen innsikt i den tekniske problemstillingen fysikerne stod overfor, ei heller i deres forsøk på å løse den, selv om dette er hva nesten hele den første akten av filmen dreier seg om. I den teoretiske fysikkens sted får vi Oppenheimers visjoner av en kaotisk kvanteverden. Det ser pent ut, men det er også alt. Det seriøse temaet blir bakgrunnsteppe for de stilige hattene og korte slipsene, når det skulle ha vært omvendt.
Filmen kommer også til kort på historien. Siden det er bedre å være uinformert enn feilinformert, vil man dermed komme dummere ut av kinosalen enn man gikk inn.
Hele den innledende akten handler om at det Oppenheimer-ledede Manhattan-prosjektet kjemper en kamp mot klokken, i et kappløp med tyskerne om å produsere atombomben. Dette etter at fysikerne Lise Meitner og Ottom Frisch julen 1938 demonstrerte kjernefysisk fisjon. Hva filmen unnlater å nevne, er at britiske agenter i «Operation Epsilon» i 1945 plasserte Werner Heisenberg og mange tyske vitenskapsmenn sammen i bygget Farm Hall nær Cambridge, som ble rigget fra kjeller til loft med avlytningsutstyr. Hva britene lærte, var at tyskerne aldri var i nærheten av noen bombe.
Etter Tysklands overgivelse, dreies filmens fokus over på krigen mot Japan. Vi blir solgt forestillingen om at det ble droppet atombomber over Nagasaki og Hiroshima for å unngå en bakkeinvasjon av det japanske fastlandet. Selv om Oppenheimer gjør en bedre jobb enn andre filmer med å nevne brannbombingen av Tokyo natt til 10. mars 1945, som drepte flere mennesker enn hva noen av de to atombombene gjorde, hører vi som vanlig ingenting om brannbombingen av til sammen 67 japanske byer. Å redde sin egen sivilbefolkning stod rett og slett ikke så høyt på agendaen til det japanske lederskapet.
Amerikanernes motiv for å bruke atomvåpen i Japan, har blitt debattert opp og ned av historikere. En av de mer populære teoriene, er at USAs virkelige motivasjon – i tillegg til den virkelige grunnen til Japans overgivelse – hadde å gjøre med at Sovjetunionen entret krigen. Det har blitt foreslått at Washington var bekymret for en sovjetisk invasjon av nordlige Japan, og ønsket å holde sine rivaler på avstand. Fra Japans perspektiv stod deres hovedstyrke i marionettstaten Mandsjukuo på det asiastiske fastlandet, men denne led nå betydelige nederlag i Mongolia.
Oppenheimer skyr ikke bare unna denne innviklede historiske debatten – i den utstrekning at seerne ikke engang er klar over at den finner sted – men den viser ikke ett eneste bilde av atomangrepenes etterspill. I det øyeblikket skalaen av den menneskeskapte katastrofen hadde gått opp for seerne, ville det nemlig ha vært noe vanskelig å opprettholde illusjonen om at dette var et moralsk dilemma, fremfor kun en terrormassakre av sivile.
En film bør også dømmes for sin egen historiske ramme. Vi lever i en tid der atomtrusselen er mer uttalt enn under Den kalde krigen, samtidig som offentligheten ser ut til å være pinlig likegyldig til den. En briljant film om atombomben i en tidsalder som dette, ville ha fått kinogjengerne til å strømme ut av kinosalen med svettetokter. Nolan skusler bort denne muligheten. I stedet ebber filmen ut i en langtekkelig tredje akt, om den byråkratiske prosessen omkring Oppenheimers sikkerhetsklarering.
Filmen går i denne siste akten langt i å male Oppenheimer som en martyr for en antikommunistisk heksejakt. Men støtter faktaene virkelig dette synet?
For det første var det velkjent at Oppenheimer hadde venstreradikale sympatier, noe som ikke hindret ham fra å lede Manhattan-prosjektet til å begynne med.
For det andre ble prosjektet beviselig infiltrert av den sovjetiske agenten Klaus Fuchs, som gav atomhemmeligheter til Josef Stalin. Filmen nevner forbigående møtet mellom president Harry Truman og Stalin ved Potsdamkonferansen i 1945, hvor Truman prøvde å skremme Stalin med å fortelle om det nye masseødeleggelsesvåpenet utviklet av USA. Hva filmen unnlater å nevne om anekdoten, men som er behandlet med noe dybde i boken Inside The Kremlin’s Cold War (1996) av Vladislav Zubok og Constantine Pleshakov, er at Stalin virket totalt uanfektet, fordi han ble informert om alt som foregikk i Manhattan-prosjektet før Truman gjorde det. Faktisk var sovjeterne godt på vei med å produsere sin egen bombe, i et program ledet av fysikeren Igor Kurchatov og NKVD-direktør Lavrentiy Beria.
For det tredje ble Oppenheimer selv oppsøkt av sovjetiske informanter. For det fjerde rapporte han ikke om disse tilnærmingene til noen som helst, som kunne ha skjerpet sikkerheten rundt prosjektet og hindret lekkasjene til Sovjetunionen. For det femte løy han for å beskytte sovjetiske informanter. For det sjette hang han i kommunistiske og pro-sovjetiske sirkler.
For det syvende var han i favør atomspredning, fordi han mente terrorbalansen ville forhindre en ny stormaktkrig. Filmen gjengir hans kjente sammenligning av atommaktene USA og Sovjetunionen med to skorpioner i en flaske, som begge kan drepe hverandre, men kun med risiko for eget liv. Med andre ord forelå det hos Oppenheimer et dobbelt ideologisk motiv for å utlevere hemmeligheter: Både kommunistiske sympatier og ønsket om spredning av atomvåpen.
Om en slår sammen alle disse faktumene, ville det objektivt sett ha vært meget forunderlig om det *ikke* ble reist noen som helst spørsmål ved sikkerhetsklareringen til Oppenheimer.
Nolan plasserer Lewis Strauss i skurkerollen, men den virkelige målskiven er den antikommunistiske senatoren Joseph McCarthy. Vi har alle lært om mccarthyismen, den påståtte heksejakten på kommunistiske infiltrører i USA på høyden av Den kalde krigen. Selv om McCarthy gikk til komiske lengder for å anklage folk uten tilstrekkelige bevis – som slo tilbake på ham da han begynte å legge seg ut med det amerikanske forsvaret – underslår filmen et urokkelig historisk faktum:
Da de klassifiserte filene ble åpnet etter Sovjetunionens sammenbrudd på 1990-tallet, viste disse at McCarthy hadde fullstendig rett i at det pågikk en storstilt sovjetisk infiltrasjon av det amerikanske samfunnet. Faktisk var det intet mindre enn 20.000 sovjetiske agenter i USA, hundrevis av dem virksomme i de øvre samfunnssjikter.
Ville historien ha behandlet en varsler mot reell nazistisk infiltrasjon likedan?
Det er også noe schizofrent ved Oppenheimer: På den ene siden prøver den å puste liv i myten om at mccarthyismen bare var et utfall av virkelighetsfjernt hysteri. På den andre siden medgir den at minst halvparten av professorene ved universitetene var troende kommunister (som beviser at visdom og intelligens er to svært forskjellige ting). Man er nesten nødt til å velge en disse fortellingene, for de kan ikke begge være sanne.
Det skal sies at nesten alle jeg har snakket med er sterkt uenige i min bedømmelse av Oppenheimer. Jeg blir fortalt at kino ikke skal være noen leksjon, men lettbent underholdning.
Jeg må innrømme å stille meg komplett uforstående til dette. Hva er hensikten med en film om atombombens far om ikke atombomben, om ikke fysikken, om ikke historien? Finner folk virkelig disse store temaene mindre interessante enn timeslange byråkratiske prosesser og babbel om fagforeninger, avvekslet med noen tomme blikk ut i ørkenen? Er det dette som skal til for å regnes som et mesterverk innen moderne underholdning?
Kanskje det. For om det er terskelen, så forklarer det langt på vei hvorfor kinogjengerne behandler Barbie som om den var Citizen Kane (1941). Så sulteforet er tydeligvis publikum på kvalitet etter bortfallet av DVD-markedet og mellombudsjettfilmene.
Problemet med en film som Oppenheimer, er at den vil nå ut til massene mye mer effektivt enn noen seriøs historiebok om emnet. Slik vil den virkelige historien begraves i det kollektive minnet.
Dermed var dette dessverre en tapt mulighet. Ikke bare til å vekke publikum til en atomfare som er høyst reell, men også til å behandle et fascinerende og sammensatt kapittel i det 20. århundrets historie med den dybde, nyanse og seriøsitet det fortjener.
Olav Drange Moen 