Følgende Iran-artikler ble publisert hos Sivilisasjonen i mars 2026.
Krigen i Iran | – Å erstatte ayatollah-regimet er en formidabel oppgave
«Som en konsekvens av en langvarig krig i Iran, kan man forvente et kraftig bykst i oljeprisen. I verste fall kan denne stige til 100-150 kroner fatet. Det kan føre til betydelig misnøye også i USA, og potensielt medføre en blå bølge i det amerikanske mellomvalget i november. Splittelsene innad i MAGA-bevegelsen vil samtidig fordypes. President Trump ble valgt inn nettopp for å unngå nye utenlandskriger. Man ser allerede skarp kritikk av ham for å ha byttet ut America First med Israel First.»
Iran-krigen | – Bombing alene resulterer nesten aldri i regimeskifte
«I den klassiske boken Bombing to Win: Air Power and Coercion in War (1996) evaluerte den amerikanske statsviteren Robert A. Pape bombekampanjer fra første verdenskrig til Gulfkrigen – altså over perioden 1914-1991. Hva han kom frem til, var at luftangrep alene nesten aldri oppnår større krigsmål som et regimeskifte. Et slikt utfall avhenger vanligvis av tilleggsfaktorer, som tilstedeværelsen av bakkestyrker. Statsviterne Michael Horowitz og Dan Reiter falt mer eller mindre på samme konklusjon i den omfattende kvantitative studien When Does Aerial Bombing Work? (2001).
Under Korea-krigen (1950-53) tok amerikanerne ut nærmere 90 prosent av Nord-Koreas militære kapasitet, men Kim Il-Sungs regime forble intakt. I Vietnam slapp amerikanerne under Operation Rolling Thunder (1965-68) 5 millioner tonn med eksplosiver – uten at makten skiftet hender i Hanoi.»
Iran-krigen | Galopperende oljepriser og intet regimeskifte i horisonten
«Selv om Irans marine ligger på havets bunn, har iranerne fremdeles virkemidler for å holde stredet stengt. De har for eksempel betydelig større missil- og dronekapasitet enn houthiene i Jemen, som klarte å redusere skipstrafikken i Rødehavet med 90 prosent i 2024.
Iran har også minelagt deler av stredet. Amerikanerne mangler adekvat utstyr til omfattende mineryddingsoperasjoner, som uansett er et tidkrevende foretagende. Etter gulfkrigen (1990-91) tok det dem 51 dager å rydde opp de 907 irakiske minene utenfor Kuwait-kysten, selv om stridighetene hadde opphørt og minekartene var utlevert …
I boken Why Civil Resistance Works (2012) gransket de amerikanske statsviterne Erica Chenoweth og Maria Stephan et datasett med 323 massedemonstrasjoner over perioden 1900-2006 …
Hva vi kan trekke ut av studien er hva de har myntet «3,5-prosentregelen»: Regimeskifte er overveldende sannsynlig om 3,5 prosent av populasjonen deltar i vedvarende og simultane opptøyer. Fordi Iran har 93 millioner innbyggere, innebærer det over 3 millioner aktive demonstranter.
Etterretningsinformasjon delt med Iran International tilsier at 5 millioner demonstranter var ute i gatene mellom 8. og 9. januar, som betyr at regimet på tidspunktet var sterkt presset. Etter at regimet svarte med å massakrere titusener av demonstrantene, ser det rett og slett ikke ut som at iranske regimemotstandere våger å forlate hjemmene sine lenger. Mange av deres modigste er myrdet …
Regimetro islamister i Iran nyter ikke minst et gedigent mobiliseringsfortrinn over sine sekulære politiske motstandere: De samles regelmessig i moskéene. Det var blant annet derfor islamistene tok førersetet under 1979-revolusjonen, selv om denne også hadde utspring i den sekulære venstresiden. Noe lignende skjedde i land etter land under Den arabiske vår i 2011, hvor fredagsbønnen nærmest omdannet moskéene til kommandosentraler for massedemonstrasjonene.
Regimet i Teheran kontrollerer selvsagt også mye av informasjonsstrømmen gjennom statlige medier. Mens man under Den arabiske vår snakket om «Facebook-effekten», har Iran blokkert internettilgangen.
Om ubevæpnede demonstranter ikke kan slå knockout på regimet, kan en forsøke å væpne separatistiske bevegelser som ønsker å skjære ut et Kurdistan, Balutsjistan eller Sør-Aserbajdsjan til seg selv på det iranske platået. USA har allerede vært i kommunikasjon med kurdiske grupper om våpenleveranser, ifølge anonyme kilder som har snakket med CNN. Problemet er at alle disse separatistbevegelsene er geografisk avgrenset, både hva gjelder ambisjoner og kapabiliteter.
Innen statsvitenskapen vet man at autoritære regimer ofte kollapser takket være eliteavhoppere (elite defection theory). Amerikansk og israelsk etterretning vil derfor lete etter mulige avhoppere i Irans politiske og militære ledelse. Også her står man dog overfor ulendt terreng: Alt fra parlamentsmedlemmer til militære ledere i Iran må godtas av Vokterrådet, som består av islamske skriftlærde. Hele det iranske statsapparatet er således marinert i sjiafundamentalistisk tankegods, som vil gjøre det usedvanlig vanskelig å penetrere.
Krigståken ligger enda tett over Iran, men det er ikke til å komme utenom: Uansett hvilken vinkel man betrakter dette fra, blir det islamske regimet en hard nøtt å knekke.»
Olav Drange Moen 